a123

Den som roper på perrongen

Den som roper på perrongen

Da Bjørn Sundquist var 11 år kalte han på Gud, som 30-åring på Jesus. Svaret tvang ham i kne.

Bjørn Sundquist (64) står nesten på tærne til Sigve Bøe. Han stirrer på mannen som spiller Moses. Til tross for at han bærer vanlige klær, er han ikledd noe høytidsstemt. En slags ærefrykt? Hva har han begitt seg ut på? Spille Gud på teater?
– Eg veit ikkje kva eg skal seie til folk, sier Moses.
– Dei må tru, og du må tru. Tru, og følgje meg. Det er enkelt, sier Gud og forsvinner.
Regissør Stein Winge avblåser prøven til teaterstykket Bibelen for i dag. Bjørn Sundquist legger den nynorske skinnbibelen med gullsnitt i garderoben på Det norske teatret. Vinker til en ung mann.
– Det var Jesus.

Den som roper på perrongen
– Forestillingen handler ikke om å vise hvem Gud er, men hvem mennesket er. Hva holder vi mennesker egentlig på med? spør Bjørn Sundquist. Foto: Kai-Otto Melau

Et kraftig smell
Året er 1959, stedet er Hammerfest. Elleveåringen Bjørn Richard Sundquist og foreldrene hans har nettopp satt lys på graven og vært på julegudstjeneste. Hjemme venter god mat og presanger. Han er lykkelig, veldig lykkelig.
Litt lenger ned i gata ligger det ei metodistkirke, gudstjenesten er ferdig og døra er åpen. Det er ingen der.
– Jeg bestemte meg for å gå inn. Så stod jeg i den tomme kirka og sa: «Gud, hvis du finnes, vis deg for meg nå», forteller Bjørn når han har fått satt seg i kantina på teatret.
Gud ga ikke lyd fra seg.
– «Nei, nei, da finnes han ikke,» tenkte jeg og gikk hjem, like lykkelig.
Lite visste Bjørn at han ville få svar 20 år og en teaterhøgskole-utdanning senere. Da han trengte det mest. Da han var på vei hjem fra en skikkelig fest, i alt annet enn et feststemt humør.
– Jeg sleit veldig med meg sjøl, teatret, kjærligheten. Jeg var helt ute på viddene og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nærmest tenkt å slutte som skuespiller, jeg syntes ikke at jeg fikk til jobben min, sier han og trekker pusten dypt.
– Det var ganske mørkt, altså. I alle fall dårlig lys.
Klokka var seks, Bjørn, som var ansatt på Det norske teatret, stod på den folketomme perrongen på Majorstua og ventet på t-banen hjem.
– Jeg sa: «Jesus, hvis du finnes, vis deg for meg nå», forteller Bjørn ydmykt.
– Og det vil jeg si han gjorde. Jeg ble fylt av en vanvittig smerte. Jeg gikk rett i kne. Hadde smerten vart noen sekunder lenger, hadde jeg ikke klart å leve. Jeg forstod at Jesus har tatt menneskets lidelse på seg. Det er en samlet lidelse, og den er ikke til å bære. Min egen smerte var nærmest et bedrag. For jeg hadde det egentlig bra. I forhold til det der, altså.
Bjørn kaller opplevelsen på t-bane-perrongen en omvendelse.
– Jeg har alltid hatt min barnetro, men ikke kjent det kraftige smellet av det. Det var ikke noe lys, heller ikke noe uvennlig. Det var bare smerte.
Hva gjorde det med deg?
Finnmarkingen leter etter ordene.
– Ja… Jeg går ikke i kirka og er ikke tilslutta noen menighet. Jeg er en svært dårlig kristen, lunken. Jeg tror på Gud og jeg tror på Jesus, og er religiøs. Men jeg er ikke glad i religion, det brukes så ofte som maktmiddel.
Bjørn tenker at det ikke er nødvendig å være del av noen religion for å være religiøs.
– Jesus gikk rundt og snakket om kjærlighet, rettferdighet og sannhet. Et rent menneske.
Hvem forholder du deg mest til? Gud eller Jesus?
– Begge to, men jeg er vel litt mer redd Gud. Jeg har en følelse av at Jesus er litt snillere.

Dropper det hvite skjegget
Hamlet, Mercutio, Merlin, Djevelen, Onkel Vanja, Brand. Det finnes nesten ingen prestisjefylte og utfordrende roller Bjørn Sundquist ikke har gestaltet på scenen. Allikevel var han i tvil om han skulle takke ja til å spille Gud i Det norske teatrets oppsetning Bibelen.
– Hvordan vil du beskrive karakteren din?
– En venn av meg som er psykolog ba en rekke barn om å tegne hva de ville. De tegnet katter, trær og tog. Så var det ei jente som satt og tegna en mann. «Hvem er det?» spurte psykologen. «Det er Gud», sa seksåringen. «Ingen vet jo hvordan Gud ser ut?» sa psykologen, før jenta svarte: «Etter dette vet de det.»
Finnmarkingen fyrer opp latteren.
– Det er den suverene seksåring, hun visste hvordan Gud ser ut! Jeg har tatt henne til etterretning. Jeg lager min Gud.
Det var aldri aktuelt for Bjørn å gjøre Gud til en eldre mann med hvitt skjegg som kommer ut av en sky og snakker med tordenrøst. Ideen om at han skulle bære en blå kappe nedstemte han også. Han vil være en mellommann.
– Jeg sier det Gud har sagt og leser fra Bibelen. Jeg vil gjøre det som en saklig, konkret forteller, men gjort med kjærlighet og varme. For meg personlig er Gud kjærlighet. That’s it.
Bjørn har tatt utgangspunkt i sitt eget bilde av Gud når han har formet karakteren, men alt får han ikke vist.
– Vi kan se Gud overalt til enhver tid, hvis vi bare vil. Men det er jo vanskelig å spille alt på scenen; det er en oppgave selv ikke jeg klarer, humrer han.
En oppgave han har bestemt seg for å klare, er å vise at Gud stiller krav til menneskene.
– Du kan ikke gå rundt og tro at Gud er bare kjærlighet og nåde, og at du kan gjøre alt du vil fordi man kan få tilgivelse. Gud stiller krav til mennesket, og mennesket må også stille krav til seg selv.

Flau på egne vegne
Stykket Bibelen er delt opp som boka, i Det gamle og Det nye testamente. Det gamle testamente kalles Ørkenvandringene, og viser jødenes ørkenvandring, men også menneskets eksistensielle reise.
– Jeg tror alle mennesker er på jakt etter hvem vi egentlig er. Vi leter etter lys i mørket, en kjerne, en mening. Vi er på vei tilbake til vårt opprinnelige menneske, og der er Gud. I Bibelen står det at han går ut i hagen i den svale kveldsbrisen og roper: «Adam, Eva, heia! No må dere komme inn og spise litt, kveldsmaten er ferdig», sier Bjørn med mild røst.
Skuespilleren påvirker sine egne replikker i stor grad. Han og de andre på scenen har fått en arbeidstekst, skrevet av en rekke kjente forfattere, men den kan endres. Bjørn har valgt å erstatte en del replikker med bibeltekster. Både de poetiske vakre og de mer krevende versene.
– Jeg bruker en tekst fra Paulus' andre brev til Timoteus, en ekte svovel-prediken som starter slik: «Du skal vita at i dei siste dagane skal det koma tunge tider. Då skal folk vera sjølvopptekne og pengegriske, skrytande, hovmodige…,» og så nevner han alle de dårlige sidene. Jeg kjenner meg igjen i alt. Alt! Jeg føler meg så truffet. Jeg blir flau på egne vegne når jeg sier det høyt, og da skal jeg si det høyt, sier han og er ikke langt unna å kjøre neven i kantinebordet.
I løpet av prøvetiden har det blitt mange samtaler om tro og diskusjoner om form og innhold. Også med regissøren, som han har jobbet med hele sin karriere.
– Stein Winge og jeg har stått og ropt til hverandre i raseri. For tre måneder siden kunne vi ikke snakke sammen i telefonen, vi sendte tekstmeldinger til hverandre, flirer Bjørn. – Når han ringer nå, sier jeg: «Ja, det er Gud.» Vi tuller litt med det, men når det kommer til stykket blir det veldig alvorlig.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 6 2013, du finner flere smakebiter her. Vil du bestille et gratis prøvenummer, abonnere eller gi bort abonnement på Krigsropet? Klikk her.