a123

Den villige vandrer

– Det er koselig å møte folk som sier: «Oslos viktigste jobb er å pelle søppel», sier Christian. Han rydder gatene 20 timer i uka.

Den villige vandrer
- Når vi rydder opp etter 17. mai, finner vi mye rart. Penger også, sier Christian. Foto: Kai-Otto Melau

– Første gang jeg var ute med tralla, var jeg helt skjelven. Det var flaut. Jeg hadde jo ganske høye stillinger før alkoholen tok overhånd, sier Christian.

– Jeg valgte Gamlebyen, for der trodde jeg at jeg ikke ville treffe kjentfolk. Jeg har aldri truffet så mange kjente fjes som da, hehe. Men alle syntes det var veldig fint.

Christian er en av Frelsesarmeens mest pliktoppfyllende gateryddere. Fem dager i uka er han ute med den gule Jobben-tralla på jakt etter papirbiter, kølapper, visittkort, bananskall og tomflasker. – En gang jeg gikk på Grønland kom en gammel bestefar ut og sa: «Jeg har sittet og sett på deg hver dag nå, og du gjør en veldig bra jobb». Vet du hva han ga meg? 500 kroner!

Ut på tur
Klokka er kvart på ni, og bakgården til Jobben, Frelsesarmeens arbeidstilbud for aktive og tidligere rusmisbrukere, er full av folk som er klare til å ta i et tak.

– Før jeg går, sjekker jeg alltid hjula. Det er ikke no’ moro å gå med punktert tralle, sier Christian og fester en stropp rundt stativet og en søppelsekk inni, henter en klype og triller ut i Oslos gater. Ut for å rydde opp etter andre.

– Jobben er et vakkert tilbud! Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Jeg føler at det jeg gjør er meningsfullt, og så er det sosialt, du sitter ikke hjemme.

– Det er koselig å møte folk som sier: «Oslos viktigste jobb er å pelle søppel», sier Christian.
Han rydder gatene 20 timer i uka. Lederne behandler oss som medmennesker, og samholdet er veldig fint, sier han på inn- og utpust.

– Den gata der, Saxegaards gate, er Oslos eldste forresten. Der var det hestetråkk før. Tenk på det!
Christian har en fast rute: Gatene i Gamlebyen før lunsj, Middelalderparken og områdene rundt Bussterminalen etter. Til sammen går han og den gule tralla 10,2 kilometer hver dag.

– Egentlig er ikke gravlunden en del av ruta mi, men jeg gjør det på eget initiativ. Kirketjeneren er veldig takknemlig for det, sier han og dytter kjerra inn porten for n-te gang.

– Det ligger mye kjærlighet i en gravsten. På familiegraven vår står det «Tro, håp og kjærlighet». Det har vi levd etter hele livet.
Christian har vokst opp i en trygg, god og livsglad familie på seks, med «verdens beste foreldre». Faren var hjernekirurg. Store deler av barndommen bodde familien på Oslos beste vestkant.

– Når jeg leser om barn som blir misbrukt, banka, slått og forgiftet, tenker jeg: «Hvordan kan det være sånn? Hvorfor kan ikke alle være snille og hyggelige mot hverandre?»

Han er opptatt av å få fram at alkoholproblemene hans er selvforskyldt.

– Jeg jobbet som selger en periode og bodde ofte på hotell. Da var jeg mye sammen med de andre selgerne i baren. For åtte år siden var han på avrusning, og fikk løsnet alkoholens grep. Nå tar han bare én øl eller én drink av og til. I tillegg prøver han å slutte å røyke.

– Den beste medisinen er at jeg har blitt bestefar. Det er de fire barnebarna og vissheten om at ungene mine er stolt over å ha en far, som har gjort at jeg reiser meg opp.

Den villige vandrer
- Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, sier Christian. Også etter 17. mai-feiringen er det mye å gjøre for en iherdig gaterydder. Foto: Kai-Otto Melau

 

Gatefilosofen
Christian funderer hele dagen, fra han står opp og til han legger seg.

– Jeg er en tenker. Livet, hva er livet? Vi lever her i 70–80 år, så er vi borte. Eller er vi borte? Hvem er Gud? Er det folksomt i himmelen? Hva er meningen med at vi lever? Er jeg religiøs, eller er jeg ikke religiøs? Jeg vet ikke, sier han og rusler videre.
Stopper opp etter tre meter.

– Jeg har nettopp lest hele Bibelen på nytt. Det gamle testamentet skjønner jeg ikke, men det står mye spennende i Det nye. Jeg fikk Bibelen av Håkon, en av arbeidslederne på Jobben. Han leder bibelgruppa jeg skal på i morgen.
En hvit valp springer mot gaterydderen, tar noen runder rundt beina hans. Og får mild pelsrufsing tilbake.

– Jeg har vært døden nær to ganger. Jeg har hatt kreft og fått et alvorlig epilepsianfall. Det gjorde noe med meg å få beskjeden: «Du har nyrekreft, Christian, og vi vet ikke om vi klarer å redde deg». Heldigvis klarte de det.

– Men akkurat da følte jeg at det ikke spilte noen rolle om jeg døde eller levde. Da lå alt nede, jeg var fraskilt og sterkt alkoholisert. Datteren og sønnen min støttet meg hundre prosent, men alt føltes så meningsløst. Nå ser jeg bare lyst på livet og tar en dag av gangen.

Endringen tror han skjedde da han begynte å jobbe som frivillig i Blå Kors. Der fikk han kontakt med mennesker som strevde med livet, og hadde det tøffere enn ham selv.

– Det å kunne hjelpe andre mennesker er fint, derfor lurer jeg på: Er jeg religiøs eller er jeg ikke det? Jeg vil i alle fall gi barnetroen min videre til barnebarna mine.

Den villige vandrer
- Samholdet er veldig fin, sier Christian som ofte benytter lunsjpausen til å fleipe med Ida Elgstøen, en av lederne. Foto: Kai-Otto Melau

 

Gamle trakter
Han svinger ut porten og opp en bakke. På toppen peker han på et rødt mursteinshus.

– Der jobbet jeg før, i vikarbyrået jeg startet.

Nå er det litt over fem år siden han hadde fast jobb.

– Vil du tilbake igjen i arbeidslivet?

– Nei, jeg har det fint som jeg har det nå. Bare jeg får meg egen bolig, så er alt praktfullt, sier Christian som sover på et overnattingstilbud for rusmisbrukere.

Foran ham ligger et nytt boligområde med velfrisert gressplen og blankpussede vinduer.

– Her bor det ei dame som ofte inviterer meg på kaffe om sommeren, hun står sikkert bak gardina og lurer på hva jeg holder på med nå, smiler han. Klokka nærmer seg halv elleve og lunsj, likevel kryper Christian helt inn i et kratt for å ta med seg en plakat.

– Du får et våkent øye for søppel når du jobber med dette. Der jeg bor går jeg og irriterer meg over all søpla i gatene, og det hender jeg plukker litt utenom arbeidstid. Jeg har spurt sjefen min om han kan utvide områdene vi jobber i. «Kjør tre-fire traller opp til Bislett, så tar jeg hånd om resten», sa jeg. Sjefen går og tenker på det.

Plutselig hiver en sjåfør en halvrøkt sigarett ut av bilvinduet. Den lander midt i trikkeskinnene. Christian hiver seg ut i veien, tar med seg sigaretten og dunker den i asfalten så den slukker, og kaster den.

– Vi plukker vanligvis ikke sneiper, det tar for lang tid. Men en gang det lå en halv røyk i veien her, var det en gutt på 11-12 år som henta den og røyka videre. Det er ikke vits å lære unga å røyke.

«Vi stoler på deg»
Etter noen biter fiskekaker og potet, en kopp kaffe og fleiping med de andre ansatte, bærer det ut igjen. Klokka er 11.06.

– Ida, du må trekke meg i lønn for seks minutter, flirer Christian til en av de overordnede.

For hver arbeidsdag får Christian 260 kroner i motivasjonspenger, i tillegg får han sosialstønad fra Nav.

– Jeg får mat der jeg bor, og på matutdeling, så pengene jeg får fra Jobben har jeg ofte i flere dager, sier han på vei nedover mot Skatt Øst. En forretningsmann kaster plasten fra røykpakken sin i den vandrende søppelbøtta med et «takk».

– Det blir 50 kroner, humrer Christian og peker på en hestehov som har presset seg gjennom steinhellene.

– Forrige uke plukket jeg en hestehov her og tok den med til Anette, arbeidslederen min. Anette går ofte rundt og sjekker at gaterydderne gjør jobben sin.

– Hun sjekker aldri min rute. «Vi stoler på deg», sier hun.

Han titter bort på Oslo S, forteller at han sov der i tre måneder da han ikke hadde noe sted å bo.

– Det var veldig slitsomt. Da bodde jeg på Sentralbanestasjonen til klokka kvart på to om natta, så måtte jeg over til Bussterminalen og sove til kvart på fire, til Oslo S åpnet igjen. Jeg sov på en benk, men jeg var like glad den gangen også. Det er folk som har det verre enn meg, sier han.

Christian svinger tralla mot venstre, gjør seg klar til siste innspurt i bakgatene, før han er ferdig på jobb. – Når folk ser meg med søppeltralla tenker de kanskje: «Ja, ja, han er en av byens falne.» – Du ser ikke på deg selv som det? – Nei, nei, nei, smiler han idet han får grønt lys. – Jeg har det veldig ålreit, jeg klager ikke en dag, jeg!

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne saken står på trykk i Krigsropet nr. 20-21, 2014. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her:http://bit.ly/1ko7zx4