a123

Det lille ekstra

På Ensjøtunet Omsorg + er fokuset trygghet, aktivisering og ernæring. Her preges innholdet av Frelsesarmeens verdisyn: Omsorg for hele mennesket.

Det lille ekstra
– Jeg har fått rullator, men jeg tror den har stått der et år, sier Karoline Holm (87). Hun tar seg en ekstra tur på tredemøllen i trimrommet, med penskoene på. Solfrid Slettholm, leder på Ensjøtunet Omsorg + oppmuntrer fra sidelinja. Foto: Silje Eide

– Etter at jeg lærte å bruke både vektene, romaskinen og ellipsemaskinen, er jeg mye mer motivert for trening. Jeg trenger å slanke meg litt, ler Karoline Holm, strammer grepet om håndtakene mens hælene tripper taktfast på båndet.
Svettedråpene pipler fram i pannen, men det er ikke aktuelt å stoppe. Økten skal gjennomføres.
– Før kunne jeg ikke trekke opp en brusflaske, men nå merker jeg at jeg er blitt sterkere både i beina og i overkroppen. Så jeg sier til mennene her at dere må bli med på trening!
– Det er bra, vær en ambassadør! Vi gir oss ikke i første sving, sier Solfrid Slettholm, leder for Ensjøtunet Omsorg+, Frelsesarmeens servicesenter i Oslo med 62 omsorgsleiligheter.
Aktivitet er ett av fokusene på huset, og det gir resultater:
– Det er en treningsbølge her nå. Vi driver ikke aktivitetstilbudene for at det skal se fint ut på statistikken, men vi vil øke bevisstheten rundt trim. Folk får bedre pust og balanse når de trener, og noen damer er blitt helt gira på å fortsette. Gulroten er at de som trener mest hver måned, får premie, forteller Slettholm og plukker opp vektene fra gulvet.
Etter at en idrettspedagog begynte å gi individuell veiledning og ha gruppetrening, vil mange teste apparatene. Det handler om å ta vare på hele mennesket, med ånd, sjel og kropp.

Et godt sted å være
I mai er det fire år siden konseptet startet. Borte er det gamle sykehjemmet. Ensjøtunet er ombygd til 62 leiligheter. Nå fylles huset av relativt spreke eldre som skal klare seg selv. I trimrommet, i snekkerverkstedet og på hobbyen kan de teste både grov- og finmotorikken.
– Dette er ikke en institusjon. Aktivitetene er med på å fremme helse og forebygge sykdom, understreker Solfrid Slettholm.
Fokuset er trygghet, aktivisering og ernæring. Fra i fjor vår fikk eldre som trengte omsorgsbolig, fritt velge hvor i byen de ønsket å bo. De var ikke lenger bundet av bydelsgrenser. Oslo kommune som betaler for driften, bestemmer også hvem som får flytte inn. Det har ikke Ensjø-ledelsen noen innflytelse over. Innholdet derimot, preges av Frelsesarmeens verdisyn; omsorg for hele mennesket.
Heidi Milde, leder for Frelsesarmeens eldreomsorg, mener Frelsesarmeen kan fylle Omsorg+ med noe enda mer:
– Vi tror plussen er bonus: Vi vil se helheten i mennesket, se hva som kan hjelpe dem til å leve selvstendige, hele og fullverdige liv.
De eldre får en trygghetstjeneste 24 timer i døgnet hele året. Men omsorgsleiligheter har de hatt i mange år, som at boligen er tilrettelagt og ikke har terskler. Nå får de tilbud om servering av varm mat 365 dager og aktiviteter i hverdagen. En husvert er til stede hele døgnet for sosial kontakt og ved akutt hjelp.
Det var Oslo kommune som utviklet pluss-konseptet den gang Sylvi Listhaug var byråd. Modellen brukes nå sju steder i hovedstaden, og målet er å få Omsorg+ i alle bydeler.
– Oppskriften har vi fått, men vi ønsker å fylle med noe mer. Det handler om holdninger, og vi stiller krav til våre ansatte om å se mennesket slik det vil bli sett. Det betyr at vi må lytte, ja lytte enda mer, for å forstå hva den eldre egentlig vil, sier Heidi Milde som tror det utvidede tilbudet fører til at man kan bo lenger i egen bolig. Hun tror det er en fordel at flere i arbeidsstokken har en kristen tro, og kan møte mennesker i en fase der eksistensielle spørsmål kommer opp.
– Det kristne menneskesynet ligger i bunn, og vi ønsker å formidle at alle verdifulle for Gud, tross mangler og skrøpeligheter. At vi har ansatte her som er glad i mennesker, er et kjempeflott utgangspunkt. Folk kommer med sin bagasje. Ofte er de sårbare, de har lidd tap. Da må vi være gode lyttere og speile dem slik at de får tak i egne ressurser.
Ubrukte krefter og kreativitet får fritt utløp – om man vil.
– Det handler om motivasjon. Vi må se an dagsform, preferanser og der det trengs å settes inn ekstra ressurser.
Som mobil, nettbrett eller gps. Kanskje lønner det seg å utstyre rullatorene med gps? De ser at egen mobil gjør folk mer selvhjulpne. Med smartteknologi i bygget er neste skritt å få inn nettbrett til hele huset. Da kan folk lære seg å bruke tjenesten Skype, både for å snakke med familie og venner, eller få informasjon om programmet på Ensjøtunet. Istedenfor at lederne ringer og minner om arrangementer, kan informasjonen poppe opp på pad-en.
– 2015 blir nettbrettets år her, sier lederne, og tror det vil gi økt grad av trygghet.

Det lille ekstra
– Dataalderen er tredd nedover oss. Vi hjelper hverandre, sier Torgeir Vange som leder dataklubben. I dag får Ellen Movold datastøtte. Foto: Silje Eide

Dataklubben
I dagligstua jobber datagruppa med å bli oppdatert. Ved bordene sitter åtte eldre med hvert sitt nettbrett.
– Jeg får ikke nettet opp å gå. Jeg kan ikke så mye, sukker Ellen Movold (85).
– Joda, det kan du! sier Torgeir Vange som tester tilgangen, men må gi opp.
– Ja, jeg kan sende meldinger, ta bilder og bruke Facetime. Og nå holder jeg på å lære meg Digipost sier Ellen Movold. (For de uinnvidde: Med Facetime kan du ha videosamtaler på telefon eller brett. Digipost er sikker digital post fra det offentlige. Red. anm.)
– Data-alderen er tredd nedover oss, enten vi vil eller ikke. Jeg ser at folk som ikke kan data, bruker så mye tid på å finne fram, og det går utover den tiden de for eksempel har hjemmehjelpen hos seg. Målet er at folk skal klare å betale regninger selv, sier Torgeir Vange.
Dataklubben har 30 medlemmer, og en kjerne møtes hver torsdag. Konsulenthjelp får de fra Seniornett, eller de hjelper hverandre. Torgeir Vange er litt overalt på huset. Ikke bare leder han dataklubben, han er også primus motor i snekkerverkstedet der godt voksne gutter snekrer og reparerer møbler – og han er med på det brukerstyrte engelskkurset hver onsdag. Eller han hentes til vaktmestertjenester i omsorgsleilighetene.
– Da jeg ble pensjonist i 1998, hadde jeg behov for å gjøre noe. Så leste jeg programmet til Ensjøtunet og så at de hadde snekkerverksted. Til slutt våget jeg meg inn dit, og der ble jeg.
Fire, ofte fem dager i uka, er Vange på Ensjøtunet Omsorg+.
– Jeg kunne ikke vært her så ofte hvis jeg ikke var blitt alene.
Vange har funnet sitt værested.

Kropp og sjel
Huset vil sørge for «velvære for kropp og sjel», står det på nettsidene. Det betyr ikke bare at frisøren står klar med duftende oljer.
– Det eksistensielle blir mer tydelig i alderdommen. Det må vi ta vare på, mener Solfrid Slettholm.
Derfor har de kapellantjeneste på huset. Den tjenesten har major Olivur Joensen.
– Han ser de fleste og skøyer med alle, sier Heidi Milde.
Ønsker noen å snakke om dypere ting, er han der, eller en av husvertene stiller opp.
Kapellanen har også lavterskelsamtalegrupper. 12 karer er med i Gubbegruppa, og her er det like naturlig å vitse som å snakke om tro. Ledelsen vil være vár på signalene, se det som ligger bakom ordene.
– Vi er tydelige på at vi vil gi folk Guds velsignelse, og kjenne etter når det er riktig å snakke om de åndelige behovene. Det er store behov for en samtale når folk møter depresjon, når de kjenner på ensomhet, de mister ektefellen eller de opplever tap av helse og det sosiale. En del vil også snakke om hva som kommer etter dette livet. Så mange omstillinger gjør en sårbar, og det fører til at man søker det man ikke søkte tidligere, mener Heidi Milde.
– Vi merker at ensomheten, følelsen av å være forlatt og alene, presser fram behovet for tilhørighetsfølelse – også opp mot Gud. En åpenhet rundt hvordan man møter døden, framkaller spørsmål om Gud, om han finnes.
Det er særlig i de stille tidene på døgnet at husvertene og beboerne kommer inn på dypere temaer.

Stiller opp for hverandre
– Merkes Frelsesarmeens signatur?
– Ja, svarer lederne kontant.
– Det er en viktig balanse. Vi skal være noe for alle, og folk skal vite hva de kommer til. Dette innebærer åpne tilbud, men vi ønsker å være tydelige på at vi er Frelsesarmeen, sier Solfrid Slettholm.
Det betyr også at noen har valgt bort Ensjøtunet fordi de ikke vil oppsøke et sted med kristen overbygning. Andre sier: «Vi kjenner at det er noe i veggene her». Kanskje er det godhet? Noen som bryr seg?
Setter du deg i kafeen, kommer snart noen bort til deg og spør hvordan det står til. Er du sliten, henter miljøarbeideren en kopp kaffe til deg. Eller en av de frivillige slår av en prat. Innsatsvillige pensjonister stiller opp, de skjærer opp maten hvis du strever med kniven, og de følger deg til lege eller tannlege. Templet korps, Frelsesarmeens menighet i sentrum, hjelper også til. De har andakter og gudstjenester, og kjører folk til og fra arrangementene.
– De pensjonerte offiserene som bor her, preger huset på en fin måte. Ofte sørger de for den gode samtalen. Og vi vet at folk ber for oss, forteller Solfrid Slettholm.
Omsorgskulturen fyller huset, kanskje på godt og vondt? Ensjøtunet var jo et sykehjem, og personalet er oppdratt til å stille opp. Nå er målet at beboerne selv blir aktive deltakere.
– Tydelighet når det gjelder forventninger er ikke helt enkelt. For noen kan det være fristende å spørre om mer hjelp, men vi er bevisste på hva vi kan tilby. Vi forsøker å gjøre ting sammen med beboeren.
Når det er Thanksgiving-middag, er de eldre med og pynter bordene. Det krever ekstrainnsats når Anita Skorgan har huskonsert, et bluegrass-band er innom, eller når forfatteren Edvard Hoem skal holde foredrag. De vil være med i tiden, favne bredt og kjenne på pulsen hva de eldre har behov for. Noen kjenner mest for å nyte, og melder seg på til fotpleie, eller de tar en tur i biblioteket og finner seg en god bok. kamp mot ensomheten – Ensjøtunet hadde ikke vært så bra uten Solfrid Slettholm, mener Heidi Milde.
Sjefen for Omsorg+ har vært 27 år på huset og har 20 års erfaring med demensomsorg. Hun vet at litt godhet kan gi livslysten tilbake: «Hadde jeg ikke kommet hit, ville jeg vært død», sa en mann til lederen, han var så ensom.
– Da gir det mening å stå i dette på 28. året, sier Solfrid Slettholm.
– Blir folk mindre ensomme her?
– Ja, men det er også opp til eget initiativ. Noen velger ensomheten, og det må de få lov til, men den plagsomme ensomheten kan forebygges, mener Solfrid Slettholm.
Hun glemmer ikke den forknytte kvinnen som knapt våget seg inn i kafeen. Litt etter litt kom personalet nær kvinnen, isen ble brutt og den gamle ble tryggere. Etter hvert så trygg at hun ble med på en av gruppene. I dag ser de et ansikt som stråler på vei inn for å møte de 20 andre på gruppa.
– Det er inspirerende når vi ser at vi utgjør en forskjell, sier Solfrid.
– Ja, når mennesker løftes inn i et fellesskap, blir de tilført så mye, tror Heidi.
De ansatte motiverer folk til å komme ut av leilighetene. Statistikken viser at 60 prosent av beboerne deltar på aktiviteter. Folk kommer også utenfra, noen turgrupper legger for eksempel turen innom kafeen.
– Å rekruttere faste brukere er en utfordring og krever noe av oss. En del eldre føler seg ikke «gamle nok» til å komme hit. Vi merker også at folk bruker friheten sin og «shopper» eldresentre.
Oppsøkende tjeneste, en sosionom og en sykepleier, har kontakt med eldre i bydelen. Og nå er Ensjøtunet Omsorg+ også på Facebook. Kontakten gir resultater:
– Jeg var en av de første som flyttet inn. Jeg har så nydelig leilighet, smiler Berit Bergersen.
Hun har vært frivillig på huset i 22 år, og går ikke lei. Mens sultne gjester får i seg dagens koteletter, sveiper hun over kafégolvet med moppen, smiler til nye gjester og hjelper en mann med å balansere brettet bort til bordet. Neste stopp er frisørsalongen. Her er hun assistent for frisøren, Elin Paulsberg. I dag er det Solveig Iversen som får vask og legg. Det er en nytelse å bli stelt litt med for en som har vært hardtarbeidende slumsøster.

Det lille ekstra
Solveig Iversen får ordnet håret hos frisør Elin Paulsberg. Foto: Silje Eide

Tatt godt vare på
Men hvordan er det å bo på samme tomt som 65 andre eldre?
Esther Aasterud trives på sine 48 kvadrat i andre etasje. Endelig har 93-åringen heis, hun slipper å gå alle trappene opp til fjerde etasje som hun gjorde før. Hun har fått oppfylt ønsket sitt:
– Jeg fikk komme til Ensjøtunet. Til Kampen ville jeg ikke, for der var mannen min den siste tiden han levde.
Det er 16 år siden hun ble enke, og de tunge årene husker hun godt. Det betyr mye å ha mennesker i nærheten som bryr seg.
– Å ha en husvert på huset er en trygghet. De tar veldig godt vare på oss som bor her. Så er det opp til en selv hvor mye en vil blande seg. Jeg er mye i leiligheten min, men jeg er også med i strikkeklubben.
I sitt yrkesaktive liv var hun sykepleier ved geriatrisk avdeling, så ordningene på huset vurderes fra et helsefaglig synspunkt. Kanskje var det derfor noen vervet henne til styret for huset?
– Du glemmer ikke rutinene når du har vært i bransjen. Jeg synes det er flott at flere får brakt opp middagen, men jeg vil helst lage maten selv.
Aasterud er vant til å klare seg alene. Innimellom tar hun taxi til Tveita senter for å gjøre innkjøp.
– Men i dag får jeg besøk av sønnen min. Han handler for meg en gang i uka. Jeg føler meg trygg, det er deilig å slippe trappene. Men jeg går av og til, for jeg vil ikke stivne helt. Det eneste jeg kan klage på, er at jeg må være forsiktig med platene på komfyren.
Rødglødende plater i leilighetene har mer enn en gang tilkalt brannvesenet. Aasterud kokkelerer likevel, det har hun alltid gjort. Hun rydder og vasker, strikker eller leser en god bok. Leiligheten er sirlig innredet, med salong, spisestue, kjøkken og soverom. På kjøkkenveggen henger et flyfoto av et gårdsbruk, barndomshjemmet utenfor Kongsberg. Hun blir varm i blikket når hun titter på idyllen mellom trærne, men kaster raskt et blikk på klokka:
– Jeg skal rekke styremøtet i huset klokken tre. Jeg er bare reserve, men på den måten blir jeg kjent med alt som foregår.

Med og uten instruktør Nede i trimrommet sakker Karoline Holm farten på tredemøllen.
– Nå kan jeg regulere den slik at jeg også går i oppoverbakke. Den er helt super! Jeg har fått opp pusten, smiler hun fornøyd og retter på blusen.
Torgeir Vange må også teste kondisen. Iført t-skjorte, treningsbukse og joggesko hopper han opp på båndet og forsikrer seg om at den røde ledningen er innen rekkevidde. Den gir trygghet når han traver fem intense minutter på tredemølla.
– Hvis jeg stuper, så stopper maskinen, sier han.
Faren er ikke overhengende. Vange er en veltrent 83-åring. Hvis han ikke er i snekkerverkstedet eller leder dataklubben, kjører han en økt eller to med ergometersykkelen. De eldre holder tempo etter formen. For noen er det nok å få rullator og handlenett opp kneika til hovedinngangen.
Karoline Holm tar turen til trimrommet tre ganger i uka, og trener alt fra fem og ti minutter til en halvtime.
– Jeg går til og fra Hobbyen. Jeg ønsker å være til nytte for andre også, sier hun og nikker mot naborommet.
Hun vil ikke bli sittende fast i stolen. Alternativet er trimgruppene, eller hun kan trene balansen på den lysgrønne puta. Det trengs når kroppen er giktisk.
– Det er så fint at de som er skrøpelige kommer hit og får prøve seg. Jeg er heldig som har et sånt rom.

marit.dehli(a)frelsesarmeen.no