a123

Dyrking av gode fellesskap

Kristne tilbyr varme miljø og et godt budskap. Hvordan kan enda flere oppdage menighetene?

Dyrking av gode fellesskap
På den tverrkirkelige konferansen Sendt for noe større var deltakere fra 15 kirkesamfunn samlet for å diskutere hva man kunne lære av hverandre. Mange menigheter vil bli mer synlig i lokalsamfunnet. Her fra Godhet Bergen-aksjonen i regi av Norkirken. Foto: Magnar Myrtveit

Oslo kongressenter er full av arbeidsmaur fra 15 ulike kirkesamfunn. De er samlet på den tverrkirkelige konferansen Sendt for noe større for å lære av hverandre. De er ulike, men de har et felles mål: Et mangfoldig, rikt menighetsliv i Norge.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er færre som bruker kirkelige handlinger som en ramme rundt livet. Samtidig ser Ommund Rolfsen i Naturlig Menighetsutvikling en økning i antall frikirkemenigheter. Når det gjelder å skape vekst i menighets-Norge, mener han det er viktig både å være opptatt av å revitalisere det gamle arbeidet og å plante noe nytt.
– Livskraftige menigheter kan plante. Man bør alltid ha som mål at menigheten skal få et «barn». Det er ikke sikkert at det barnet blir en kirke, men kanskje en annen form for menighet, sier Rolfsen.
Det mangler ikke på entusiasmen hos deltakerne. De er opptatt av hvordan man skal formidle til Ola og Kari Nordmann hva en menighet egentlig er, mangfoldet av menigheter som finnes i dag, og at de har plass til nye medlemmer.
Men først og fremst ønsker de å gjøre sin lokale menighet synlig, og det gjøres på ulike måter.

Helt sprøtt
«Å, ja, det er dere som er så snille». Pastor Martin Cave og datteren Hanne Therese Loftesnes får ofte denne kommentaren når de sier at de hører til i IMI-kirken i Stavanger. Pastoren har Normisjon-menigheten i ryggen når han mener at kirken må sette troen og ordene ut i handling slik at menigheten blir synlig i lokalmiljøet. IMI-kirken har blitt kjent for den årlige Godhetsuka i Stavangerområdet. I forkant av uka har Kirken et eget blad som vedlegg i Stavanger Aftenblad, der de skriver om betydningen av å være gode mot hverandre.
På en egen nettside kan folk melde inn ulike oppdrag de trenger hjelp med, som for eksempel å få malt huset, klippet plenen eller vasket bilen. Henvendelsene strømmer inn, og i fjor la 500 kirkemedlemmer ned over 4000 arbeidstimer på en uke for å hjelpe folk i byen og nærmiljøet med praktiske oppgaver.
– Den uka er det ikke lov å hjelpe kirkens egne medlemmer, det gjør vi ellers i året, smiler Hanne Therese fra scenen mens det vises bilder fra «arbeidsuka».
Hun presiserer at menigheten ikke gjør dette fordi folk først og fremst skal like dem.
– Vi gjør det fordi Gud er utgangspunktet for alt som er godt. Han er den ultimate godhet. I Apostlenes gjerninger kapittel 10, vers 38, står det at Jesus gikk omkring overalt og gjorde godt.
Jesus møtte folk med inderlig medfølelse. Det samme preget de første kristne. De tok seg også av dem som ingen andre så, de syke og de som ikke var akseptert i samfunnet.
Hun mener godhet bør prege kristne i dag også.
– Vi er Jesu kropp, vi er ment å være en stedfortreder for Jesus når han ikke er her, sier Hanne Therese.
Martin Cave forteller at Godhetsuka ikke var en spontan handling. Seks måneder i forkant av den første uka var forkynnelsen i menigheten sentrert rundt temaet godhet. Bakgrunnen for det var blant annet hans egen erkjennelse av at formidling av evangeliet måtte være mer enn ord.
– Før var jeg så veldig opptatt av å si noe om Jesus, men så tenkte jeg: Hvordan kan vi gjøre noe slik at folk stopper opp litt og begynner å stille spørsmål om kristen tro? Jeg forstod at det var viktigere å få folk til å stille spørsmål enn å gi dem alle svarene, sier Martin.
Og da små og store menighetsmedlemmer inntok byen med gode gjerninger, manglet det ikke på spørsmål.
– En reporter fra NRK spurte en som malte om hvor mye huseieren måtte betale. Da journalisten forstod at alle som malte betalte hundre kroner hver, og dermed betalte for malingen, så utbrøt han: «Det er jo helt sprøtt!»
For det han og mange andre egentlig lurer på er: Hvorfor i all verden gjør de dette? Og jeg elsker at samfunnet stiller spørsmål om hva det er de kristne  holder på med, sier Martin.
Han mener at når folk ser at IMI-kirken ikke har noen skjult agenda bak Godhetsuka, men at de gjør gode handlinger fordi Jesus gjorde godt, så skifter kanskje noen ut den forestillingen de har av Jesus.
– Mennesker har egentlig aldri sagT nei til Jesus Kristus, de vet bare ikke hvordan han ser ut. Eller de har kanskje et helt galt bilde av Jesus, og det er det de sier nei til. Godhet kan gjørE at folk får nye bilder av Jesus. Mange tror Gud er mot dem, men han er jo for dem. Mange lengter etter å komme hjem. Jesus sitt ansikt, er på en måte våre ansikt, vi skal vise hvem han er, sier Martin.
Han tror at om folk assosierer menigheten med godhet, så vil de kanskje oppsøke den når livet blir vanskelig. Som eksempel forteller han om begravelsen til en ung mann i menigheten. Det kom svært mange folk i bisettelsen, og noen av disse begynte å komme i kirken etterpå.
– En av dem sa at det var fordi han fikk en opplevelse av godhet da han var i kirken vår. Godhet kan være noe konkret som å vaske en bil, men det kan også være en følelse, en opplevelse av å bli sett på den gode måten.
Far og datter er enige om at menighetene må stille spørsmålet: Hva vil vi at samfunnet skal bli berørt av? Derfor har IMI-kirken startet Godhet Norge.
– Vi ønsker å hjelpe menigheter I hele Norge i gang med å bety en forskjell i sin by og bygd ved å gjøre godhet tilgjengelig. Det vi øver på sammen, våger vi ofte å gjøre alene etterpå, sier Hanne Therese som tror at varme menighetsfellesskap og små ting gjort i kjærlighet, vil forandre Norge.

Dyrking av gode fellesskap
– De ulike menighetene trenger hverandre. Vi bør be, velsigne hverandre og ha en god dialog, mener frelsessoldat Janne våje Nielsen, leder for Frelsesarmeen på Sagene i Oslo Foto: Silje Eide

Å starte på nytt
Frelsesarmeens menigheter ser ulike ut fra sted til sted fordi offiserene forsøker å lytte seg inn på behovene i lokalsamfunnet. De fleste menighetene har både nytt og tradisjonsrikt arbeid i menigheten, men noen ganger finner Frelsesarmeen det hensiktsmessig å legge ned det eksisterende arbeidet og starte noe nytt i de samme lokalene, slik som på Sagene i Oslo.
Frelsessoldat Janne Våje Nielsen, som har vært med på å arrangere Sendt for noe større-konferansen, leder arbeidet.
– Fra å starte med fire medlemmer har menigheten vokst til å bli et fellesskap på 20 som samles hver onsdag til bibellesning, bønn og middag. I tillegg er det aktiviteter for barn, familieverksted og en nystartet nettverksgruppe i samarbeid med Frelsesarmeens rusomsorg, sier Janne.
Hun forstår at det er sårt å måtte legge ned et tradisjonsrikt menighetsarbeid, men hun tror det noen ganger er nødvendig for å skape noe nytt.
– Når tradisjonelle menigheter opplever stagnasjon og lite vekst, kan spredning av arbeidet til mindre enheter kanskje være nyttig. På den måten kan flere mennesker komme i funksjon.
Å holde fast på gamle former med argumentasjonen «slik har vi alltid gjort det», er sjeldent fruktbart, sier Janne.
– Hvorfor trenger vi menighetene?
– Mennesker er skapt til fellesskap helt fra begynnelsen av. Bibelen forteller at de første kristne kom sammen på tempelplassen hver dag og at de nye menighetene samlet seg i hjemmene.
Når det gjelder å få formidlet evangeliet til andre, så kan et fellesskap av kristne få sagt mer om bredden i evangeliet enn jeg klarer å si alene. Menighetene kan bygge gode, sunne fellesskap der mennesker kan være seg selv og evangeliet blir formidlet. Mange i dag har brutte relasjoner bak seg, og menigheten kan være et godt sted å være, en motkultur til det omskiftende i resten av samfunnet, sier Janne.
For henne var bønn og et sterkt lederteam det viktigste da hun startet menighet på Sagene.
– Jeg var også veldig opptatt av de behovene som fantes i bydelen, og å starte arbeid som møter disse. Vi ønsker å se vekst, men det handler ikke bare om å bli flere, men å gå dypere. Jeg ønsker å se mennesker bli bygd opp, og å ha fokus på hva det vil si å være en disippel: Å sette troen som navet i midten av livet, sier Janne.
– Trenger vi så mange ulike menigheter?
– Ja, fordi jeg tror hver menighet har sitt kall, sin oppgave. I fellesskap skapes også kultur, og denne blir jo ulik og appellerer ikke alltid til alle typer mennesker. Flere ulike menigheter kan nå flere ulike mennesker. Sånn sett er det jo flott at en menighet som Intro, som har et litt annet utrykk enn oss på Sagene, vinner mange mennesker og opplever vekst.
Hun mener at kristne også trenger å samarbeide, og å strekke seg langt for å vise at de tror på det samme og står sammen, men at ingen menighet skal måtte gå på kompromiss med sin overbevisning.
– Jeg tror på samarbeid, men ikke på sammenslåing. Menigheter må det være mange av, mange steder, sier hun.
Frelsessoldaten opplever at kristne ungdommer ligner hverandre mer og mer i utrykk og kultur på tvers av ulik menighetstilhørighet, og at de er mer økumeniske enn forrige generasjon.
– De har mye av den samme musikken, og møteformen, noe jeg tror skyldes at de samles på store, tverrkirkelige arrangement.
Hun tror de ulike menighetene kan leve godt sammen uten å utkonkurrere hverandre.
– Vi trenger hverandre. Vi bør be, og velsigne hverandre og ha en god dialog. Hvis en annen menighet i vårt nabolag for eksempel sier at de vil satse på arbeid blant en bestemt gruppe, så trenger ikke vi å gjøre akkurat det samme.
Hun tror at om noe er sårt og vanskelig i forhold til en annen menighet, så bør man være ærlige og ta det opp.
– Mye kan løses når vi snakker sammen. Kristne ønsker jo det samme: At mennesker skal bli frelst og komme i rett forhold til Gud, at de skal bli bevart, få utfolde seg og få være i tjeneste i en levende menighet.

randi.bjelland(a)frelsesarmeen.no

I Krigsropet til høsten kan du lese mer om vekst i Frelsesarmeen.

Dette er et utdrag fra hovedsaken i Krigsropet nr. 24, 2014. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer.
Følg gjerne Krigsropet på Facebook!