a123

Elg etter solnedgang

Elg etter solnedgang
Foto: Ranveig Nordgaard

Når Frelsesarmeen ber Øyvind Elgenes, bedre kjent som Elg, med på matutdeling, skal du passe på at du har pakket med nok. Entusiastisk, giverglad, forståelsesfull og omsorgsfull er han raus med utdelingen.

– Jeg har fire barn, så jeg har pakket noen matpakker før.
Musikeren Elg, godt kjent fra både Dance with a stranger og egen solokarriere, sitter på Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmiddelavhengige i Oslo, og smører matpakker til rusavhengige og bostedsløse natteravner i Oslos gater. I natt skal han være med Fyrlyset ut på oppsøkende patrulje. De er stort sett ute et par ganger i uken, men på denne tiden er det ofte større behov og flere patruljedager.
– Hvorfor er du med på dette?
– Frelsesarmeen spurte, og dette er jo ikke noe jeg kan si nei til.
Han har vært ute en vinternatt før, han kjenner miljøet, og ser at arbeidet Frelsesarmeen gjør for rusavhengige betyr noe.
– Dette er et veldig bra tilbud. Noen trenger å passe litt på dem som kanskje ikke er i stand til å passe på seg selv. Og Frelsesarmeen gjør det med respekt. Et menneske er et menneske! sier han bastant over en vaklende haug av brødskiver med ost og skinke.
For han er ikke fremmed for Frelsesarmeens arbeid. Hvert år står han trofast ved julegryta i Trondheim og skaper god stemning og stor giverglede. Og disse pengene som havner i den sorte gryta før jul, er med på å hjelpe de som trenger litt ekstra hjelp, som mettende supper, varmende sokker eller en hjelpende hånd.

Elg etter solnedgang
- Det er lenge siden det ble spilt banjo i disse gatene, konstaterer artisten Øyvind Elgenes, bedre kjent som Elg. Foto: Ranveig Nordgaard

Fullastet med suppe
Bilen er fullastet med suppe, matpakker, kaffe, te, donerte ullsokker og soveposer, med synlig preg av det fargeglade 90-tallet – og en banjo.
– Jeg tok med meg banjoen, sier Øyvind med den største selvfølgelighet.
– Man blir jo ikke deprimert av det!
Ole Schrøder sitter i forsetet. Han jobber for Fyrlyset og er et kjent ansikt for byens hjemløse. Han vet hvor de ofte holder til, og begynner runden – rolig oppover Grønlands gater. Videre rundt Sentralbanestasjonen, opp ved Nationaltheateret, og ned igjen bortover gatene rundt Børsen. Med disposisjon til å kjøre i gågatene, går turen sikk sakk gjennom sentrumsgatene. Ole ser på gradestokken og spår en natt med rundt fem kalde minusgrader.
– Hvem er det egentlig som bor ute? spør Øyvind.
– Folk utenfra, de som ikke tilhører Oslo, og dermed ikke har krav på hjelp her. Og noen vil bo ute i stedet for å bo på hospits, forteller Ole.
I Nedre Slottsgate treffer vi på noen av dem. De har funnet seg en plass, utenfor Maritakafeen. Her får de sitte i fred. Blir ikke jaget bort eller plaget. Aviser, plastposer og klær fungerer som sitteunderlag mot den kalde asfalten som glitrer i gatelysene.
Ole stopper bilen, og en mann kommer og hilser entusiastisk. Slår av en prat, og sier ikke nei til en porsjon med rykende varm suppe. Øyvind serverer, deretter drar han fram banjoen og kliner til med en lystig countrylåt. Han får umiddelbart en tilhører, som mellom suppeslurkene forsøker å synge med til den ukjente låta. De andre blir sittende, men lytter til den overraskende minikonserten.
– Det er lenge siden det ble spilt banjo i disse gatene, poengterer Øyvind og byr på mer suppe.
Suppa blir nærmest slukt, og kaffe severes. Øyvind spør om han ikke kan få legge igjen noen matpakker. Omsorgsfull går han bort til hver enkelt og gir dem en matpakke i hånda, et klapp på skulderen og noen gode, fortrolige ord i øret. Kafeen de sitter utenfor stenges, og gatefolket må finne seg en ny tilholdsplass. De stapper sammen alle eiendelene sine i tre plastposer og går, med knekk i knærne og bøy i ryggen.

Elg etter solnedgang
Behovet for nattpatrulje øker i kalde tider, og Fyrlyset er ute flere netter i uka. Foto: Ranveig Nordgaard


Bitende kaldt

Kulda begynner å bite i fingrene. Vi er godt kledd, og har bare vært ute en drøy times tid.
– Er det kaldere enn minus 10 åpner vi dørene til Templet ved Frelsesarmeens hovedkvarter, så kan alle som vil komme og ligge der, forteller Ole.
– Men på dager som dette er det ofte i tunneler, garasjer og på varmerister over t-banen vi treffer dem.
Vi kjører inn i noen parkeringshus. Helt tomme for mennesker.
– Her blir de ofte jaga, forteller Ole, – og inngangskoden endres stadig, men natteravnene finner fort ut av den.
Varmerista ved Stortinget t-bane er også folketom i kveld.
– Ska vi ferra ne på Sentralbanen? foreslår Øyvind.
Her er det mange som søker tilflukt, men kl. 02.00 stenger det. Stasjonen åpner igjen kl. 04.00.
– Det er to vonde, kalde timer, forteller Ole.
Øivind tar skjebnene innover seg, viser medmenneskelighet med de vi treffer, ønsker så inderlig å hjelpe, og priser seg lykkelig over sin heldige posisjon i livet.
– Det bli’ ekstra godt å lås se’ inn legge seg i ei go’, varm seng i kveld.

Elg etter solnedgang
Oslo S er stengt mellom 02.00 og 04.00. - Det er to vonde, kalde timer, forteller Ole Schrøder, et kjent ansikt fra Fyrlyset for mange av byens hjemløse. Foto: Ranveig Nordgaard

ranveig.nordgaard(a)frelsesarmeen.no

 

Dette er en smakebit fra Krigsropet nr. 6, 2015. Ønsker du å lese flere smakebiter, finner du dem her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, eller å gi et gaveabonnement, trykk her.