a123

Elsket tilbake til livet

Elsket tilbake til livet

Som baby holdt Käthe Annbjørg på å dø, inntil en 18-åring trosset de strikte barnehjemsreglene. Det apatiske barnet ble båret tilbake til livet.

I dag hadde regelverket ført til anmeldelse. For 54 år siden var det ingen som la seg borti regimet på et av Oslos private barnehjem.

To ansatte hadde dagvakt for de 35 barna på stiftelsen. Stell, bleieskift og nattevakter var det ti barnepleiestudenter som tok seg av. Det var liten aktivitet for ungene, de skulle være i sengene det meste av dagen.

− Studentene måtte ikke binde seg til barna, for bestyrerinnen ville ikke ha scener når de sluttet etter et halvt års praksis. Derfor fikk ingen av oss barna noen primærkontakt, og vi fikk ikke den omsorgen og nærheten vi trengte, forteller Käthe Annbjørg Kristoffersen.

En regel holdt på å ta livet av henne: Babyene måtte ikke gulpe på studentens uniform, da ble det minuskarakter på vitnemålet. Men lukkemuskelen til Käthes magesekk var ennå ikke fullt utviklet. Hun kastet opp hele tiden, og studentene vegret seg for å stelle henne. Den lille jenta ble ofte liggende alene.

− Da jeg var ni måneder, hadde jeg gitt opp å leve. I journalen min sto det at jeg var døende, det har en av de ansatte senere fortalt meg.

En dag kom en lyshåret 18-åring bort til sengen der den tause babyen lå. Erna merket seg at få brydde seg om den lille som satt så stille i sengen. Noe måtte gjøres!

− Hver dag valgte Erna meg, hun skjønte vel at jeg manglet kjærlighet. Hun kjøpte seg et plastforkle og trædde det løst utenpå uniformen. Når Erna hørte bestyrerinnen i trappa, rev hun av seg forkleet og gjemte det under bordet. Og når hun hadde nattevakt, bar hun meg rundt.

Det var da det skjedde: Babyen falt til ro, tok til seg næring og begynte å legge på seg. Käthe var reddet. Enda en regel ble brutt; Erna vekket jenta, bare for at hun skulle få kjenne omsorg og trygghet. Da kom smilet fram i det lille ansiktet. En tid senere fikk Käthe en kraftig bronkitt som varte i flere måneder, men hun fikk ikke behandling, for det var sjelden legetilsyn. Det ble Erna som tok henne til doktor. For en snau tier fikk babyen riktig medisin, og var siden helt frisk. Da studentpraksisen var over, gikk Erna ut med minus for regelbrudd, men hun hadde klart å gjøre avtale med barnets mor om lov til å hente lille Käthe i helgene. I over to år var de ofte sammen, og Käthe overnattet hos Ernas foreldre.

− Hun var som en mamma for meg, jeg beundret henne. Det var ukas høydepunkt når tante hentet meg, forteller Käthe Annbjørg.

Hun har tatt turen fra Sørlandet til Oslo, ringt på en kjent dør og fått en varm klem. Nå kikker hun bort på Erna Horn, i dag pensjonert amanuensis i spesialpedagogikk. Over 50 år etterpå har de to fortsatt kontakt.

 

Elsket tilbake til livet
Erna var som en mor for Käthe Annbjørg. Foto: Kai-Otto Melau

Stolt regelbryter

− Jeg har aldri vært mer stolt av en minuskarakter, sier Erna Horn som i 1958 fikk trekk i «omtanke». Årsaken var at hun hadde tatt seg spesielt av ett barn på fritiden.

− I dag ville vi studentene ikke vært så snille, men meldt fra om forholdene og tatt saken videre.

Men Erna gjorde et par forsøk: Hun ringte Oslo Kommune og ba om inspeksjon, uten at noe skjedde.

− Legen som hadde tilsyn, viste liten interesse for barn. Jeg husker en gutt som stadig var syk og skrek mye. Studentene var flinke til å se ungene, så vi reagerte og varslet ledelsen flere ganger. Da han døde, sa de til oss at gutten antakelig døde fordi han var bortskjemt. Det var mye rart den gang, sukker Erna Horn.

Forholdene på barnehjemmet var som hentet ut fra en Dickens-roman: − Madrassene til ungene oste av urin, og maten var lite næringsrik: ett lite blomkålhode skulle fordeles på 16 barn, ellers var det mye grøt. Klærne deres var fulle av lapper, men når styringsgruppen som hadde tilsynet skulle komme på besøk, pyntet vi barna med pentøyet deres. Men studentene fikk ikke snakke med noen i styringsgruppen.

− Hvorfor tok du deg ekstra av Käthe Annbjørg?

− Jeg har alltid hatt et engasjement for de ungene som har hatt det litt problematisk. Jeg så at hun var den som sist fikk omsorg på grunn av sprutbrekningene. Men hun var jo så søt; satt bare der og ba aldri om noe. Jeg følte det var min jobb og tenkte at hun også måtte ha mat. Det var urettferdig at hun ikke skulle få det samme som de andre, sier hun. Kanskje kunne Erna blitt adoptivmor. Hun og forloveden vurderte å ta Käthe til seg, men de var for unge. Til slutt ble det bestemt at den to år gamle jenta skulle til Flekkerøya ved Kristiansand. Käthe Annbjørg husker den dagen adoptivforeldrene kjørte henne bort, og Erna stod igjen og vinket. Ikke for siste gang, de neste årene besøkte Erna henne jevnlig.

Elsket tilbake til livet
− Erna var som en mamma for meg, jeg beundret henne, forteller Käthe Annbjørg som gjennom hele oppveksten fikk besøk av Erna. Det ble mange båtturer på havet utenfor Flekkerøya. Foto: Privat

 

Identitetsforvirring

Med nytt bosted fikk toåringen ny identitet. Fornavnet ble skiftet til Annbjørg, det gamle ble visket ut. Navnebyttet gjorde jenta forvirret. Noe var feil, følelsen av uvirkelighet vokste.

− Jeg hadde det bra materielt, og faren min ga meg store utfoldelsesmuligheter. Moren min var streng, jeg fikk lite nærhet og manglet en grunnleggende trygghet. Jeg visste aldri om jeg var bra nok og var redd for å bli sendt bort. Hele tiden trodde jeg min biologiske mor gikk og lette etter meg.

Sommerens høydepunkt var når Erna kom på besøk, etter hvert også med sin egen familie.

I hverdagen slet Käthe Annbjørg bak smilet. Nye traumatiske opplevelser la seg tungt oppå de gamle. Angsten og uroen økte, og en sterk fornemmelse av ikke å høre til. Utveien var å spille roller, tett fulgt av forkastelse og selvmordstanker. Barnetroen vokste seg likevel sterk.

− Jeg fikk en trygg forankring i Gud, og i konfirmasjonstida hadde jeg et sterkt møte med Jesus i statskirken. Han fylte meg med fred, glede og kjærlighet. Jeg kjente meg som barnet som var funnet, noe som ga meg enorm trygghet og mot og kraft til å leve. For første gang forsvant selvmordstankene og ble borte en lang periode.

Som 18-åring flyttet hun hjemmefra og utdannet seg til førskolelærer.

− Jeg ville bli pedagog, som Erna, hun var tryggheten og mitt forbilde.

På utsiden virket livet hennes normalt: Käthe Annbjørg fullførte studier og giftet seg. Så kom første nedtur: Etter å ha født sitt første barn, gled hun ned i en dyp depresjon, men kom seg opp igjen. Livet var bra i ti år, inntil hun gikk inn i psykose og ble innlagt. Gamle traumer hadde dukket opp igjen, hun kjente seg betydningsløs og uten tilhørighet. Friskmeldt og ute av sykehuset lette hun etter noen som kunne hjelpe henne å lindre den indre smerten. Etter fire år traff hun endelig en kristen veileder. Han hjalp henne å sette navn på følelsene, og hun lærte hvordan kroppen rommer gamle minner.

− Gud viste meg et bilde; at følelsene våre kan sammenliknes med et tre. Når røttene våre henter sin kraft fra traumatiske opplevelser, bærer livstreet vårt mye dårlig frukt. Gjennom veilederen min lærte jeg hvordan Gud kan flytte røttene våre til den gode kilden, som er Han.

Veilederen hennes ba Jesus komme med sitt lys inn i de smertefulle områdene; inn i ensomheten, inn til forlattheten som den lille babyen en gang opplevde. Sammen gikk de tilbake i minnet, til den golde sovesalen på barnehjemmet.

− Mens vi ba, så jeg Jesu ansikt ved senga. Varmen fra hans øyne fylte hele innsiden min med kjærlighet og fred. Stivheten og tomheten forsvant. Det var som om jeg kjente hvordan hans hender løftet meg, og jeg ble lagt på hans skulder. Så gikk Jesus ut med meg, og jeg opplevde at Han sa: «Her skal du ikke være mer!» Fra den dagen har jeg kjent en dyp glede og fred. Jesus reddet livet mitt. Siden har jeg aldri strevd med ensomhet.

− Selv på tunge dager?

− Da har Hans nærvær vært der, sier hun.

 

Gud leger indre sår

Käthe Annbjørg snakker om spor som dannes i hjernen ved traumatiske opplevelser. I kognitiv terapi jobber man med å endre sporene ved å erstatte de automatiske tankene som dukker opp i vanskelige situasjoner, med nye fruktbare tanker. En tilleggsdimensjon for henne har vært erfaringen av Gud; hvordan han har kommet inn til det sårede barnet i henne og vist trøst og omsorg. Det har hjulpet henne med å snu negative tankemønstre.

− Jesus har gitt meg en opplevelse av verdi. Jeg føler at han har legt barndommen min, angsten og depresjonen. Da han viste meg sin kjærlighet, begynte livet mitt å bære god frukt. Jeg liker tre-bildet; vi må finne røttene og gjøre noe med dem, sier hun og viser til Johannes 8,36: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri».

I dag hjelper hun andre som sliter, og holder kurs for veiledere i menigheter over hele Norge.

− Gud vet om alt det vonde vi har gått gjennom. Han ser ondskapen og mørket som skapte angsten, og Han vil gjenopprette følelsene våre og ta bort smerten i sinnet vårt.

Hun har sterk tro på at Gud kan helbrede: − Noen minner er så fortrengt at vi trenger hjelp, også profesjonell hjelp. Men ingen ting er umulig for Gud, ingen ting er så vanskelige at han ikke kan gjenopprette.

Hun var over 20 år da hun fikk vite at hun en gang hadde hatt navnet Käthe. Igjen falt en brikke på plass, og noen år senere tok hun navnet tilbake. I prosessen gikk hun sammen med veilederen tilbake til et gatehjørne i Oslo, der toåringen en gang sto og ventet på å bli kjørt bort av adoptivforeldrene. Der fikk den voksne Annbjørg hente lille Käthe.

− Hele følelsesregisteret kom på plass. Jeg fikk meg selv i gave og en ny identitet, jeg var kommet hjem. Jeg opplever meg så uendelig elsket av Gud. Han ser meg alltid og våker over meg. Han er blitt min far.

Adoptivforeldrene hennes er døde. Barndommen har gitt henne et hjerte for de som ikke har noen som bryr seg om dem. I Polen har hun og mannen startet 26 sentre for uteliggere og funksjonshemmede, med privat og offentlig støtte. De har også bygget to barnehjem i Kaliningrad. Foreldreløse og barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, blir tatt vare på helt fram til de fyller 20 år.

− Betyr det at ringen nå er sluttet?

− Jeg ønsker å gi videre den samme kjærligheten som jeg har fått møte, være en Erna for andre barn.

Denne ettermiddagen sitter to voksne kvinner og blar gjennom gamle foto. En blid og litt yngre Erna holder godt rundt en liten jente med store forundrede øyne.

− Kanskje ser jeg bedre de som er hjelpeløse. Jeg blir fortsatt rørt når jeg ser sårbarhet, og jeg får så lyst til å jobbe igjen, men nå er det for sent, sier Erna som ble pensjonist for tre år siden.

− I jobbsammenheng har jeg vært på mange institusjoner for barn. Mye har endret seg på 50 år. Heldigvis!

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 18 2013, du finner flere smakebiter fra magasinet her. Du kan bestille abonnement eller prøvenummer her.