a123

En levende tradisjon

Det er kaldt. Det er mørkt. Det er snø, is, sno. Trærne står som nakne nervebunter opp i været, bakken er hard og kald. Det er tid for å søke inn. Inn i varmen, inn til lyset, inn til tradisjonene.

En levende tradisjon
Hanne Krogh ble kjent som Sonja i «Reisen til julestjernen» i 1976. Filmen ble snart en årlig tradisjon på tv. Foto: Europafilm

 

– Julen er unik, for der får vi lov til å gjenta ting. Vi henger opp samme julepynt, spiser samme mat, omgås de samme menneskene, synger de samme sangene; det gir et fotfeste i året, i en verden i rask endring. Håpet blir født på nytt og på nytt.

Hanne Krogh en pionér innen kirkekonserter. Det hele begynte på 80-tallet, da et kor spurte om hun kunne synge med dem på deres konsert. Det gjorde hun, det ble flere kor, og enda flere, og etter noen år så mange at det ble lettere å organisere det hele i en turné.

– Det er vanskelig å finne frimodighet når man skal lage kirkekonsert, sier Hanne.

Veien gikk fra et åpent landskap inn i et lukket rom. De første gangene måtte hun finne veien selv. Derfor kontaktet hun en teolog på Menighetsfakultet for å finne eventuelle snubletråder, uten at det var så mange. Koret bidro med sin kunnskap, som regel godt tilpasset både kirke og lokalmiljø, og rommet vokste seg stort.

 

En levende tradisjon
Hanne Krogh tar med livet inn i kirken og håpet ut i livet gjennom julekonsertene sine. Foto: Kai-Otto Melau
Ta håpet med ut

Nå er hun på veien med julekonserten Hanne og de tre tenorer, en forestilling som trofast samler seksere, ros og jubel hvert eneste år. Mer enn 30 konserter fra Trøndelag til Sørlandet, fra grisgrendte strøk til store byer, innom kirker, kulturhus, operahus – og en idrettshall. Hanne har turnert med de samme musikerne i femten år, og nå har forestillingen blitt spilt inn på plate i Uranienborg kirke. Da vi møtte Hanne var den like rundt hjørnet.

– Jeg er så spent! Jeg gleder meg så innmari til å gi den bort! stråler Hanne, og vi skjønner at hun mener det. Hun stråler i det hele tatt mye, og flommer over av ting hun vil dele; opplevelser, ord, følelser. Tro. Og plata har både kristen og ikke-kristen musikk – nei, vent litt.

– Det er ikke noe som heter kristen musikk, vet du. Musikk er sjelens språk. Det er på tide vi begynner å bruke det.

Gjør det noe med deg å stå i kirkerommet?

– Mennesker lytter på en helt annen måte. De åpner andre rom i seg selv.

Det er omtrentlig det samme publikummet som kommer. I begynnelsen syntes kanskje folk det var rart å se henne i kirken. Hun har i alle fall passet bedre inn enn mange av kremmerne som slo mynt på stemning og lengsler, ømme hjerter og lommebøker.

For noen år siden var grensen nådd. Om kirkerommet ikke var blitt en røverhule, så var i alle fall terskelen lav for hva som kunne kalles kirkekonsert. Formålet med konsertene ble behørig debattert, sammen med kirkerommets hensikt og status og kirkens rolle som trosformidler, kulturarena og folkets hus.

– Det er alltid viktig at kirkerommet handler om det kirkerommet er vigslet til. Men det er også spennende og viktig å ta med musikk fra andre sammenhenger. Ta livet med inn i kirken og håpet med ut i livet.

krlandaasen(a)frelsesarmeen.no  

Dette er et utdrag av hovedsaken i Krigsropets julenummer 2011. Du finner flere smakebiter her. Vil du gi et abonnement på Krigsropet i julegave til deg selv eller andre? Klikk her