a123

En lovsang fra alt det skapte

Solfrid Molland vil berøre og gripe lytteren. Du trenger ikke forstå alt. Du ser, sanser og erfarer likevel.

En lovsang fra alt det skapte
– Den indre verdenen er en del av det å være menneske, sier sangeren Solfrid Molland. Foto: Mimsy Møller/NTB scanpix

− Jeg ønsker å ta lytteren inn i en verden hvor det viktigste er å oppleve. Det handler om følelser, farger og bilder. Jeg slår et slag for fantasien. Vi trenger ikke nødvendigvis å forstå alle tekstene. Noe i oss vil likevel fange opp budskapet som ligger mellom linjene. Det underbevisste snakker til oss.
Hun er ikke redd de store ordene og de sterke følelsene, sangeren og plateaktuelle Solfrid Molland. For med albumet Forvandling ønsker kvinnen som har røttene på Vestlandet og regner Førre i Tysvær som «him», å utfordre rasjonaliteten, vår trang etter å forstå alt.
− Komponisten Schubert sa noe om at: «I denne kolde rasjonelle verden, slår jeg et slag for fantasien. Uten den er ikke livet verdt å leve.» Det er nettopp dette det handler om for meg. Den indre verdenen er en del av det å være menneske.
Kunsten og kulturen gir Solfrid ny kraft.
− Når livet butter i mot, er det mye kraft å hente i fra kunst og kultur. Jeg er helt avhengig av den. Uten musikk faller bunnen ut av livet mitt. Musikk søker helhet. Musikerens oppgave er å skape helhet av bitene som ble til overs i universet. Så det å skape, er å lengte etter å være en del av en helhet. Komme hjem. Musikken er mitt hvilested, min måte å gripe livet på, min måte å forstå verden på.

Likeverdige med oss
Vi har funnet roen på en liten indisk restaurant i Bygdøy Allé. Her er Solfrid ofte. Hun og eieren av stedet har lange og gode samtaler om tro og religion. Vi får servert indisk te, det trekker litt fra ei vifte i taket og lyset på bordet blåser skjevt. Det er bare noen dager til hun skal lansere det rykende ferske albumet. Hun tuller skjerfet godt rundt halsen og smiler.
− Sangere, vet du.
De første årene av sitt nå 49 år lange og innholdsrike liv ble levd på ulike plasser. Foreldrene var lærerstudenter, men falt etter hvert til ro. Hun bodde i Ølen en god stund, men det var Førre som skulle bli hjemstedet. Det er her mor og far bor i dag. Det er her hun vender hjem når hun trenger ro. Når natten ber henne ut, er det gjerne den lille kirken på stedet som inviterer henne inn. Da er det tid og rom for refleksjon og musikk.
− Jeg er så glad i taket i kirka – det er så vakkert, det er lyseblått med hvite skyer og et lite skip som henger der.
Kan hende var Solfrid et annerledes barn. Hun smiler.
− Jeg vet ikke. Det er så vanskelig å se seg selv utenfra. Jeg var nok alltid litt foran meg selv. Holdt alltid på med noe. Lagde dokketeater og sirkusforestillinger, skrev manus og dikt. Da jeg var ni år gammel, laget jeg min første melodi: «Så vandret de lykkelig inn i måneskinnet.» Jeg tegnet også en tegning til stykket og tenkte med meg selv at dette var så vakkert at jeg aldri måtte glemme det.
Fra barndommen i Ølen og Førre, har Solfrid tatt med seg hengivenheten til naturen. Trollskogen, hvitveisstedet, de store trærne.
− Vi må rett og slett forstå at dyr og natur er likeverdige med oss. Selv om vi kan, har vi ikke rett til bare å forsyne oss. Albert Einstein sa at «vår oppgave må være å utvide vår medfølelse til alle levende skapninger.» Det tror jeg må være mitt «statement».
Da er det kanskje ikke så rart at Solfrid på baksiden av albumets teksthefte har følgende sitat av den svenske dikteren Maria Gripe: «Alt levende hører sammen.»

Gull der du går deg vill
På forsiden av tekstheftet til Forvandling har Solfrid en setning fra den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer: «Midt inne i skogen finnes en uventet glenne som bare den finner som har gått seg bort.» Solfrid er opptatt av dette.
− Det er ofte slik at gullet ligger der hvor du går deg vill.
Hun er også opptatt av det skrøpelige. I sangen «Brist» med tekst av Ingvar Hovland, synger hun: «Helstøpt er et grusomt ord, for skjørt er hjerte, skjørt er sjel og sårbart er alt liv på jord. Og ingen er helt hel.»
Solfrid hadde ikke bedt Hovland skrive om dette temaet, men var likevel ikke overrasket over at nettopp en slik tekst kom.
− Ingvar er så intuitiv. Han hadde nok skjønt at jeg var opptatt av dette. Helt siden jeg begynte å gi ut plater på Kirkelig kulturverksted har både jeg og produsenten min Erik Hillestad sitert Leonard Cohen: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in», sier han i sangen «Anthem».
Hun stanser et lite øyeblikk.
− Det er viktig at vi får lov til å være mennesker. Jeg er blitt så voksen at jeg kan tillate meg det. Vi er bare mennesker og har lov til å ha medfølelse med oss selv. Vi vil falle i løpet av livet. Det er en del av det å være menneske. Men det er kanskje der vi lærer mest, finner visdom.
Solfrid vokste opp med piano, fiolin, trekkspill og sang. Etter hvert skulle jenta plassere sine føtter og musikalske røtter i to musikktradisjoner: Klassisk musikk og slavisk folkemusikk.
− Jeg husker veldig godt et par av pappas plater. Den ene var en orgelplate med Bachs musikk. Omslaget var av sølv. Den andre hadde rosa omslag. På den var det musikk av Chopin som ble spilt av legenden Rubinstein. Far spilte både orgel i kirka og trekkspill på Sankthans. Da gikk det i slavisk musikk, sigøynersanger og ungarsk folkemusikk.
Mor kom derimot hjem med russisk folkemusikk, og en onkel som var sosialist og reiste en del, kom hjem med polsk folkemusikk.
− Jeg husker særlig en av mammas plater. Det var en russisk korplate som var så vakker at det var til å grine av. På en av sangene begynner koret helt svakt, det er så vidt du hører bassene begynner på det dypeste. Så vokser det noe helt enormt, før det igjen vender tilbake til det helt svake. Den plata spilte jeg sønder og sammen.

En lovsang fra alt det skapte
– Pianoet uttrykker alt ved å være menneske. Slik fanger det også inn en følelse av å være i en kirke, i en katedral, sier Solfrid Molland. Foto: Mimsy Møller/Samfoto/NTB scanpix

Fra Førre til Balkan
Mens Solfrid Molland på sine to tidligere album har lagt seg mye tettere opp til sigøynermusikk-tradisjonen, er Forvandling i større grad preget av den slaviske musikktradisjonen. To av tekstene fant hun i professor emeritus Svein Mønneslands bok Jugoslavisk kvartett, hvor en rekke poeter fra det nå gamle Jugoslavia er omtalt og oversatt. Solfrid henter den gamle slitte boka hun fant i et antikvariat fram fra en tilsynelatende utømmelig veske. Hun viser meg de to diktene hun har med på plata og som er skrevet av Branko Miljkovic og Jure Kastelan.
− Det er så sterkt. Så rett på. Det er enkle, reine følelser som treffer meg. Miljkovic sier blant annet: «La meg få tale til vatnet/la meg få tale til jorda/ og til fuglane som lever av luft/mi røyst er spent som ei nerve/la meg få tale så lenge det finst eld i meg.»
Solfrid er glad i det naive uttrykket som kommer til uttrykk i diktene.
− I sitt dikt «Avskjed» sier Kastelan det slik: «Når eg lytter til vinden/ høyrer eg di røyst. /Når eg skodar mot døden/høyrer eg din song.»
Så er det kanskje ikke så langt fra Førre til Balkan som det i utgangspunktet kan synes. For menneskets erfaringer er vel felles uansett hvor det blir født og dør.
To av albumets låter er instrumentale. Den ene er tilegnet den store gotiske middelalderkirken St. Johannes i polske Gdansk. Den andre bærer tittelen «Min katedral» og er den lille, og sammenlignet med kirken i Gdansk, unnselige Førre kirke. Men hvorfor er de uten ord?
− Når jeg skriver slike store ting som dette, bruker jeg pianoet. Det er det instrumentet som jeg kan uttrykke nyansene gjennom. Det sarte, det mørke, det skjøre og det lyse. Pianoet uttrykker alt ved å være menneske. Slik fanger det også inn følelsen av å være i en kirke, i en katedral. Derfor blir det ordløst.
Albumet har fått navnet Forvandling og har navnet fra en av sangene på plata.
− Sangen ble til for over 20 år siden og er skrevet sammen med en lyriker og sanger som heter Beate Myrvold. Vi reiste mye sammen den gangen og er fortsatt veldig gode venner. Jeg har aldri brukt sangen selv før nå, men den har ligget under alt jeg siden har skrevet. Jeg opplever at den er utrolig sterk. Når noe forandres eller endres, da gjør du det selv. Men når du forvandles, er det noe som kommer utenfra. Til deg.

Et barn av natten kom
Og la seg i mitt fang
Det sov i stille døgn
Mens andre engler sang
Jeg fant en egen ro
I barnets mørke søvn
Og gamle stemmer steg
Gjennom de røde døgn

Og slik ender vår samtale på en liten indisk restaurant i Bygdøy allé. Nå skal Solfrid Molland ta sangene sine ut på landeveien. Nært til et menneske som ikke trenger å forstå alt. Men likevel lytter og sanser med hele seg.

 

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet 47/2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet? Se her.