a123

En medfølende satiriker

Knapt noen visste at Charles Dickens hadde vært barnearbeider, og få kjente til hans kamp for prostituerte. I år feirer britene 200-årsjubileum for forfatterens fødsel.

En medfølende satiriker
Forfatteren Charles Dickens kjempet for de mest sårbare i samfunnet. Foto: Corbis

Han ble superkjendis i sin samtid og går aldri ut på dato.

Også fabrikkarbeiderne trenger underholdning, mente Dickens og fanget leserne med bitende humor, varme og innsikt:

«Uhell kan skje i de beste familier.»

«Ingen her i verden er mislykket hvis han letter byrdene for en annen.»

Britiske aviser er fulle av hans sitater. En hel filmindustri er vokst fram, ingen annen har fått filmatisert flere bøker. Kanskje ikke så underlig. Vi blir definitivt glad i historiene og lar oss fascinere av tøffe gatejenter, uskyldsrene barn, voldelige bøller, hundsete kvinner, gjeldsslaver og grusomme fattighusbestyrere.

– Kampen mot urettferdighet og engasjementet for de mest sårbare gjør ham aktuell også i dag, sier Tore Rem, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai tok han for seg Dickens’ forhold til penger. Satirikeren Dickens var ekstra syrlig når han skildret spekulanter og bristende finansbobler. Bakteppet var hans bitre barndomserfaringer.

 

Et stort hjerte?

«I alt jeg har skrevet har jeg gjort sanitærreform til et anliggende», sa Dickens i en av sine sosialprofilerte taler. Han skrev rasende artikler etter at en koleraepidemi tok livet av 150 små på et barnehjem. Tragedien kunne vært unngått, mente han, hadde ikke barna blitt ofre for gedigen omsorgssvikt.

– Hvorfor hadde han dette sosiale engasjementet?

– Han fikk et møte med fattigdommen tidlig i livet. Dickens kom fra en trygg, lavere middelklassefamilie, men faren pådro seg gjeld og havnet i gjeldsfengsel, forteller Tore Rem.

Familien flyttet rett og slett inn i fengslet, men etter hvert ble tolvåringen sendt på hybel og måtte jobbe ti-timersdager på en skokremfabrikk, overlatt til seg selv. Det var i disse årene Charles gikk gatelangs på Londons østkant og så alkoholismen, kriminaliteten, råskapen og fattigdommen i den forsøplede og forurensede metropolen. Han tilga aldri moren at han måtte fortsette på fabrikken etter at familien fikk bedre økonomiske kår.

Senere, som journalist og forfatter tok han fatt i skyggesidene ved den industrielle revolusjon.

Både David Copperfield og Little Dorrit har selvbiografiske trekk. Utbyttingen var kjent for forfatteren.

– Han hadde en frykt for at det skulle skje igjen, og gjorde alt han kunne for å unngå gjeldsfengselet. Derfor jobbet han forferdelig hardt. Som gutt ble han raskt streetwise. Det dannet grunnlaget for det blikket han har for skjevhetene i samfunnet; synet på det sårbare barnet. Bakgrunnen sin holdt han tett til brystet, bare kona og hans beste venn synes å ha visst om den. Bitterheten og den sosiale ydmykelsen var så stor for ham. Det ble nesten en besettelse for ham å beskrive det foreldreløse barnet i voksenverdenen.

– Forteller det om et stort hjerte?

– Ja, han hadde et stort hjerte for de svake, men han hadde også en sterk rettferdighetssans og pliktfølelse. Når han forsto hvilken makt han kunne få gjennom ordet, ble det en plikt for ham å forsøke å forandre verden.

– Klarte han det?

– Det er tvilsomt om han helt direkte klarte å utløse reformer. Men han satte søkelyset på urettferdigheten i samfunnet og bidro til å skape samtidens forestillinger om London og barndommen – om virkeligheten. På den måten fikk han innflytelse på tenkningen. Han levde også i en tid da troen på litteraturens makt var større enn i dag.

 

Barnets stemme

Livet henger i en tynn tråd for lille Oliver Twist.

– «Please, sir! I want some more!» er et berømt sitat.

Utsultede Oliver begår den store frekkhet; han rekker fram den tomme vellingsbollen foran fattighusbestyreren og spør om mer.

– Det som skulle være det naturligste, at barnet får hva det trenger, er blitt en provokasjon. Satirikeren og den medfølende Dickens viser at noe er galt med verden. Han skildrer voksenverdenens råskap som ingen annen hadde gjort, sier Tore Rem.

Dickens tar alltid parti for barnet. Når David Copperfields mor dør, er sønnen fullstendig prisgitt den grusomme stefaren Murdstone (merk navnet!). Han avviser David og mishandler ham, piner livet av moren og sender til slutt stesønnen på hybel og over i lange arbeidsdager:

«Kan De se meg, et ensomt forlatt barn…Det står for meg som høyst forunderlig at ingen rørte en hånd for å hjelpe meg, men ingen gjorde det. Og jeg ble ti år gammel en liten arbeidstrell…»

I dag finnes det ifølge Unicef 200 millioner barnearbeidere i verden, halvparten av dem jobber fulltid.

Oliver Twist var et angrep på fattigloven av 1834, som skulle spare kommunale skatter ved å ta fra fattige, dessuten hindre dem i å ville forbli i sin stilling. Konsekvensen var at arbeidsløse ble tvunget inn i arbeidshus, noe Dickens så på som umenneskelig. Helt fram til sin siste roman, Our Mutual Friend, kritiserer han ordningen.

– Hva var et barn verdt på Dickens tid?

– Barnet var mer sårbart og utsatt. Sikkerhetsnettet vi har i vårt velferdssystem fantes ikke, sier Tore Rem.

Inn i dysterheten sender Dickens alltid strimer av håp og komikk. De grusomme får sine pass påskrevet i form av ytre skavanker som stygge arr, rødkantede øyne og skjelettaktige kropper. Vi vet hvem vi skal heie på og lar ikke de sadistiske eller svikefulle knuse hjertene til våre hovedpersoner. Barnets styrke seirer over mishandlingen. Men ikke uten varmen fra en håndfull modne voksne. Forutsetningen er alltid kjærligheten.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 25, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.