a123

En tid for å le

– Bibelen er en tekst som alle har en referanse til, og det er en gave til komikken, sier Jon Niklas Rønning som nettopp var med på forestillingen «Bibel &
Babbel», i regi av Bibelselskapet.


En tid for å le
– De varme, kloke tingene i Bibelen er fine å ta med seg og vende seg mot, sier Jon Niklas Rønning. Foto: Silje Eide

– Nei men, her ligger de jo klare til meg!

Jon Niklas Rønning nikker mot noen digre englevinger som har landet på et bord i humorens storstue, Latter. Iført dressjakke og sløyfe viser 36-åringen vei opp til mesaninen, foreslår tre-fire ulike bord vi kan sette oss ved, og fyker bak disken og henter noen krus.

– Det er ikke åpent her ennå, men jeg har med meg en dagens kaffe, vi kan jo dele den? sier han og skjenker galant fra take away-koppen.

– Dette er som å komme til ditt andre hjem?

– Ja, det er virkelig det. Jeg har vært med helt siden vi gikk med byggehjelmer og alt skulle totalrenoveres fordi Elina Krantz hadde den ville ideen om at hun skulle gjøre en konkurs Imax-kino om til Norges største underholdningshus, sier Jon Niklas og forteller om utallige show han har holdt her sammen med makkeren Anders Bye.

– «Bye og Rønning redder verden» spilte vi 110 ganger.

En av sketsjene het «Jobs bok», der Bye blant annet framfører en helt nyskrevet trosbekjennelse til Steve Jobs og ber om å bli frelst fra Bill Gates «for firmaet er ditt, og iPod og iMac i evighet. iMen.» Sketsjen vant duoen Komiprisen for «Årets nummer» i 2011.

Forrige helg stod Jon Niklas på scenen her igjen, under Bibelselskapets storsatsning «Bibel & Babbel» i forbindelse med 200-årsjubileet til Bibelselskapet i Norge. Jon Niklas, Rune Andersen, Cecilie Steinmann Næss, Olav Svarstad Haugland og Torolf Nordbø brukte Bibelen og tro som utgangspunkt for en humorkveld.

– Det er gøy og nytenkende at Bibelselskapet hanket inn rare, uforutsigbare komikere som oss til å gjøre dette, sier Jon Niklas og forteller at de har vært opptatt av å skrive tekster med respekt og varme, men med brodd i bunnen.

– Bibelen er en tekst som alle har en referanse til, og det er en gave til komikken. Men det forplikter, det er ikke noe man kan ta lett på. Det krever at folk kan Bibelen, at alle vet hvem Gud og Jesus er, men jeg vet ikke om du kan gjøre parodi på Esekiels bok. Det spørs vel?

Han forteller at den mest portretterte skikkelsen i komedie faktisk er Gud.

– Det er morsomt å spøke med noe så høytidelig og allmektig. Hvis en allmektig stemme befaler deg til å gjøre ting som er komiske, er det klart at du har et godt utgangspunkt til å finne på mye artig.

For eksempel framførte Jon Niklas og parodiker Rune Andersen en dobbel Ole Paus-imitasjon under showet. De to «Ole Pausene» kappet om å overgå hverandre i inderlig, rusten salmesang, blant annet gjennom tekstlinjene til salmen «O, bli hos meg».

 

Perspektiver på livet

Jon Niklas har vokst opp på Ekeberg i Oslo, og allerede som 12-åring startet han med humor i «Midt i Smørøyet». Vill i blikket og iført spettet rosa og grønn skjorte, framførte han sin egenskrevne rap «Reklame, reklame, reklame». I audition-kø til skolerevyen på Nissen møtte han Anders Bye, og det viste seg raskt at de lo av det samme. Duoen Bye og Rønning spesialiserte seg på parodier og ble godt kjent gjennom programmer på nrk og forestillinger rundt om i Norge.

I 2011 ga han ut den satiriske boka «Generasjon Facebook, eller da alle skulle bli noe med media». Nå skriver han kronikker, spiller dagsaktuelle viser i a-moll og g-dur på P4, produserer sin egen podcast og gjør mye annet i spennet mellom humor og alvor.

– Jeg skriver utfra mitt perspektiv. Det som resonnerer i meg, resonnerer kanskje i en del andre også.

For et par år siden fikk Jon Niklas sønnen Gabriel. Omstendighetene gjorde det slik at han fikk eneansvaret for ham da han var tre uker gammel. Det snudde livet på hodet.

– Det har vært en stor endring for meg. Jeg kommer fra et litt brokete showbiz-liv med tv, scene og radio. Du jobber hele tiden mot et nytt prosjekt. Livet blir veldig egorettet. Det å stoppe opp og forstå at det finnes en større verden, det var helt fantastisk. Jeg har fått et videre perspektiv. Yrke, scene og det hele tiden å hige etter nytt show, ny tekst, ny applaus er ikke nødvendigvis det viktigste, for meg er det å ta vare på noen andre.

Helt fra han var liten, har Jon Niklas vært opptatt av å møte andre mennesker med åpenhet. Se det gode i alle. I stedet for å realisere seg selv og tenke på hva omverdenen kan gjøre for en, bør man være opptatt av å se sine medmennesker, mener han.

– Hvis du har ringt en venn tre ganger og tenker: «Han ringer aldri tilbake, så nå slutter jeg å ringe», kan man gå inn i en destruktiv tankestrøm. Hvis man i stedet sender en hyggelig oppmerksomhet til den vennen og sier: «Hei, jeg savner deg og er glad i deg, du er en fin person som jeg setter stor pris på i livet», så er sannsynligheten større for at kontakten blir bedre enn at du sier: «Hvorfor i all verden har du ikke ringt meg?»

Jon Niklas mener vi lever i en veldig egodyrkende kultur, der fronting av seg selv er framtredende.

– «Det er viktigst å tenke på seg selv, for da blir alle tenkt på», er moralen. Men den reelle lykken kommer av å tenke på hverandre. Nestekjærligheten er det viktigste. Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg, ikke sant?

 

Fra tom grav til godhet

Han vokste opp i et religionsfritt hjem og tok livssyn på skolen. Et av de første møtene med kristendom var i forbindelse med en påskemarkering.

– Jeg ble kastet inn i et skolekor og skulle synge den der «Mine hender er fulle av blomster», husker dere den? spør han og visesynger seg fram til setningene som kom som et sjokk for ni-åringen.

– «Graven fant jeg tom. Han var ikke der.» Det var veldig skummelt, det var nesten som en skrekkfilm for meg. Møtet med kristendommen var korsfestelse og en tom grav. Til tider kom jeg også borti predikant-tv med Cowboy-tvillingene som sang noen sanger. Det var en rar introduksjon til Bibelen og kristendommen, sier han.

– Det er først i eldre år at jeg av egen nysgjerrighet fant min egen vei og tolkning av dette. Budskapet om nestekjærlighet, godhet og varme har gjort seg mer gjeldende enn det første møtet. Jeg fikk det religionsfrie som fasit og har manøvrert utfra det, sier han og forteller at han regner seg som agnostiker.

– Jeg holder ting åpent.

Oldeforeldrene til Jon Niklas var aktive i frimenigheten Maran Ata, og stod på gata og sang bedehussanger. Han har fortsatt gitaren oldemoren spilte jukse-g på, selv strengene er intakte. Bestefaren ga ham en bibel da han ble 18.

– Frem til da smugleste jeg i min mors utgave. For bestefar var det å gi Bibelen videre ekstremt viktig. Han ville komme med det gode han husket fra barndommen, sier Jon Niklas.

Han synes det er viktig å forstå innholdet i boka ettersom Norge er tuftet på den protestantiske kulturen, derfor har han lest en del i den.

– Tar man konsentratet av det som er budskapet i den, handler det om nestekjærlighet, og det å unngå å lyve og unngå å dyrke seg selv til det parodiske. De varme, kloke tingene er veldig fine å ta med seg og vende seg mot, sier han.

– Sitater fra Bibelen dukker jo opp i populærkulturen hele tiden. Bob Dylan har jo for eksempel rappet nådeløst derfra. En av mine favorittartister, Tomas Andersson Wij, har tekster som er fullstappet med kristne og bibelske referanser, som i «Tommy och hans mamma» hvor han synger: «Det jag inte kan förändra, det kan jag acceptera. Och det jag kan acceptera, det är redan förändrat.» Akkurat denne linjen har jeg funnet mye trøst i, sier Jon

Niklas og forteller at det er en omskrivning av budskapet til sinnsrobønnen av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr. Bønnen starter slik: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

På tv-programmet «I heisen», var det tid for å ta opp de store spørsmålene. Jon Niklas satt fast mellom to etasjer i nrk-huset i 2,5 timer og pratet med filmregissør Erik Poppe om alt mellom himmel og jord. Blant annet fant han ut hva slags forhold han har til døden.

– Da jeg var liten, fikk jeg høre at alt kom til å være svart, ferdig, at det ikke er noe mer etterpå. Ja, det kan være en løsning, men av tre millioner løsninger vil jeg ikke nødvendigvis slå fast den mest negative. Jeg forbeholder meg retten til å leve i håpet og ikke slå fast noe eller vite. Jeg vet ikke noe og kan ikke vite.

 

En tid for å le
– Får jeg en uggen følelse av å bringe et poeng, dropper jeg det heller, sier Jon Niklas. Foto: Silje Eide

Styrer unna det banale

Når man skriver humor, er det viktig å finne to-tre strenger å spille på, mener komikeren. Men ikke hvilke som helst strenger.

– I Bye og Rønning parodierte vi det folk gjorde, ikke privatlivet deres. Var det Jan Eggum, parodierte vi måten han lagde låter på, ikke privatlivet hans.

I podcasten «Rønning» snakker Jon Niklas og Knut Nærum om at en komiker kan defineres utfra hva han holder seg for god til å ty til.

– Får jeg en uggen følelse av å bringe et poeng, dropper jeg det heller. Er det banalt, brukt før, eller vil gjøre vondt for mennesket jeg omtaler, holder jeg meg unna. Jeg tror en varm, forhåpentlig litt mer informert tekst vil slå knockout på en litt mer sjofel, billig tekst.

Jon Niklas forteller at han gjerne pirker litt i løgnene vi forteller oss selv og måten vi lever på. Han føler at hans oppgave er å si: «Det vi gjorde der, det er veldig merkelig.» Noen ganger kommer det ut som humor, andre ganger som en alvorlig tekst.

– Jeg ville jo bli Ole Paus, alvoret er veldig present hos meg. Jeg har opptrådt i tider der livet har falt totalt i grus utenfor døra mi. Det jeg bærer på av trøbbel og tanker forløses det øyeblikket jeg står på scenen. Humor er den beste kuren.

Det sterkeste han opplever er når folk alvorlig forteller at en humorkveld har ført til at de har sett lysere på livet.

– Humorister er egentlig helsearbeidere, vår primæroppgave er å få folk til å le og glemme øyeblikk av sorg og smerte, jobb man ikke liker, ekteskap i oppbrudd og skattesmell på en halv million. Alt kan glemmes i det øyeblikket et show begynner.

Sett i det lyset, tenker Jon Niklas ikke på det å være komiker som selvdyrking. Å få være en slags helsearbeider gjør faget meningsfullt.

– Når du tar tre Widerøe-fly, lander med gitaren på ryggen og har brukt sju timer for å spille for 150 stykker i Sortland, så tenker du i det du går på scenen: Det er verdt det.

Hvordan vil en mann som har parodiert en rekke andre mennesker, beskrive seg selv? Jon Niklas tar en omvei via en anekdote, før han kommer til at han er nysgjerrig og åpen.

– Jeg er lite låst i en oppfatning, til tider ganske selvbebreidende. Lever med en følelse av ikke alltid å strekke til. Jeg begynner å nærme meg en konklusjon om hva det vil si å være menneske, og forhåpentligvis er jeg en god venn, sier han.

– Jeg elsker folk. Jeg liker å sitte på gjerdet og dingle med beina og se på andre, og fortelle om det etterpå.

Han trekker fram et sitat av Bob Dylan: «I was so much older then, I am younger than that now.»

– Det beskriver meg ganske bra. Jeg var mer skråsikker før, mindre skråsikker nå. Jeg skjønner bare at jeg ikke skjønner, det er vakkert i seg selv.

 

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 22, 2016.