a123

En venn i ventetiden

Frelsesarmeens Akuttovernatting for flyktninger avvikles, og beboerne må vente videre på andre mottak. De tidligere mottakslederne i Frelsesarmeen håper at folk vil engasjere seg for å gjøre ventetiden til flyktningene best mulig.

Da UDI spurte Frelsesarmeen om de hadde lokaler å leie ut som akuttmottak i en periode, stilte de både med hus på Teisen i Oslo og på Åpta ved Farsund til disposisjon. Frelsesarmeen har selv drevet mottakene med støtte fra UDI. I tillegg har en rekke frivillige bidratt med gratis innsats for å bedre hverdagen til flyktningene som på grunn av lang søknadsbehandlingstid hos UDI, har blitt boende mye lenger på akuttmottak enn forespeilet. De frivillige har også bidratt med aktiviteter for barn og voksne, og ved å kjøre dem til andre fritidstilbud.
Kontraktene med UDI gikk ut i juni, og flyktningene ble sendt videre til andre mottak.
– Vi besøkte de fleste av beboerne våre som reiste fra oss de siste 90 dagene, forteller Eirik Sandstø, tidligere mottaksleder ved Teisen akuttmottak.
Inntrykket han sitter igjen med, er at det er store variasjoner mellom de ulike mottakene, og at livskvaliteten til beboerne dermed blir forskjellig.
– Enkelte har fått leilighet i tettsteder, mens andre er plassert opptil en mil fra nærmeste by eller tettsted og blir i stor grad isolert der. De forteller at de savner Teisen og de ansatte, sier Sandstø.

En venn i ventetiden
– Mange av flyktningene sier de savner Teisen og de ansatte, sier tidligere mottaksleder Eirik Sandstø (t.v). Her besøker Frelsesarmeens sosialsjef Lindis Evja mottaket. (Foto: Kristianne Marøy)

Trenger kontakt
Sandstø håper at Frelsesarmeens menigheter vil engasjere seg aktivt inn mot mottakene i sine kommuner.
– Her sitter det mange som trenger kontakt med mennesker i samfunnet. Det er utfordrende å vente lenge. Mange av flyktningene som hadde et ønske om å komme seg videre til ordinære mottak, forteller ham at de var heldige som fikk bo i Oslo.
– For de ansatte på Teisen var det mest utfordrende at udi stadig endret botiden for beboerne. Likevel var det overkommelig, og det gjorde det mulig for oss å bli bedre kjent med dem som bodde på mottaket.
– Mange må vente lenge på å få sin asylsøknad behandlet. Er det noe du tenker det offentlige kunne gjort annerledes?
– Man kan godt mene at UDI bør søke å opprette mottak nærmere bebyggelse, men det viktigste er at nordmenn engasjerer seg og møter asylsøkerne. Vi kan invitere dem med hjem, og bli kjent med dem.

Et hjelpsomt lokalsamfunn
Mottaket på Åpta ble ledet av Elin Frønsdal og lagt ned 1. mai. De fleste av beboerne ble sendt til Lysaker transittmottak, med beskjed om at de skulle få gjennomført intervjuene sine både med politiet og UDI.
– Det opplevdes positivt for dem etter å ha ventet siden november, sier Elin, men forteller at forholdene på Lysaker var mye større enn på Åpta som hadde 150 plasser.
– Det opplevde nok særlig småbarnsfamiliene var vanskelig og litt kaotisk.
I hele perioden mottaket på Åpta var i drift, var det de samme flyktningene som bodde der. Dette førte til gode relasjoner og vennskap.
– Hvordan fungert mottaket på Åpta?

En venn i ventetiden
– Alle kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Du kan være en forskjell for noen i en vanskelig ventetid, sier Elin Frøsdal, tidligere leder ved Åpta akuttmottak. Foto: Silje Eide

– Tilbakemeldingene vi fikk fra beboerne, var gode. Selv om det lå ganske langt fra nærmeste by, hadde vi muligheter til transport.
Elin forteller at det et par uker etter oppstart virket som beboerne følte seg både trygge og ivaretatt.
– Vi hadde miljøarbeidere på vakt hele døgnet, flere av disse fungerte også som tolker, sier Elin.
Hun tror man unngikk mange vanskelige situasjoner fordi det var noen som kunne språket deres.
– Beboerne hadde et fast personal som de ble kjent med. Miljøet ble godt både mellom ansatte og beboere. Når det gjaldt helseutfordringer, ble de ivaretatt av lege og sykepleier en gang i uka.
Mottakslederen opplevde at lokalsamfunnet ønsket å hjelpe til. Samarbeidet var godt med Frelsesarmeens korps (menighet) i Farsund.
– Offiserene var hos oss minst en gang i uken, samt at flere av beboerne var i korpset. Vi hadde noen få, men gode, frivillige både til å kjøre «Suppebussen» og være med på aktiviteter. Det var strikkekafé en gang i uka etter initiativ fra flotte damer fra området. Vi ble også invitert til å delta på flere arrangementer. Frisører stilte opp og ordnet håret til både voksne og barn. Miljøarbeiderne hadde også ansvaret for vår egen barnehage.

Grenseloser
Hun forteller at selv om folk følte seg trygge på mottaket, var mange både urolige, redde og frustrerte siden de ikke visste noe om fremtiden.
– Frelsesarmeen kan utgjøre en forskjell ved å være til stede i en vanskelig situasjon. Vi kan være «grenseloser» som rettleder, hjelper med norskopplæring ved å være til stede og snakke sammen. Vi kan drive hverdagsintegrering hvor vi er tydelige rollemodeller, byr på oss sjøl, viser frem alle de gode sidene ved landet vårt og forteller hvordan det er å leve i Norge.
Hun tror at mens et smil skaper trygghet, gir ufine kommentarer og uvennlighet utrygghet. Eksempel på sistnevnte opplevde hun da hun var på vei til stranden sammen med beboere på mottaket. I følget var det også unge mødre i hijab med babyer i vogn, og større barn som var så glade fordi de hadde fått nye leker.
– Dama som kom mot oss, stoppet oss og sa sint: «Dere opptar hele fortauet ». Det var god plass både til henne og oss. Jeg så usikkerheten i ansiktet til de unge mødrene og redselen hos noen av barna. Jeg måtte forberede dem på at de sannsynligvis, dessverre, vil komme til å oppleve slike hendelser flere ganger, men at de fleste nordmenn ikke har denne holdningen.
Elin har tatt kontakt med korpsledere og diakoner i Frelsesarmeen og fortalt hvor de forskjellige beboerne fra Åpta har flyttet. Hun tror at alle flyktningene som kom fra Åpta, forbinder Frelsesarmé-skjoldet med noe positivt og folk de kan stole på.
– Dette forplikter Frelsesarmeen rundt omkring i det ganske land. Jeg vet at det arbeides med en intensjonsavtale mellom Frelsesarmeen og UDI slik at det kan etableres kontakt ved de forskjellige mottakene. Imens kan vi bruke profiltøy der det er naturlig, og vise at Frelsesarmeen finnes over hele landet. Kanskje vil noen av «våre» fra Åpta «kjenne deg igjen» fordi de har gode opplevelser og vennskap fra tiden på et mottak drevet av Frelsesarmeen. 

Denne artikkelen står på trykk i Krigsropet nr. 33, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, trykk her.