a123

Et eventyrlig liv

Fra rullestolen på Vikersund bo- og dagsenter ønsker Gro Skjærstad Eilertsen å endre verden – i bønn.

Et eventyrlig liv
– Når jeg lover å be for noen, så holder jeg det løftet, sier major Gro Skjærstad Eilertsen. Bønn har vært grunnpilaren i livet. Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

«Vår første misjonærutsendelse etter krigen. Kaptein Gro Skjærstad til Sør-Afrika.»

Nyheten ble formidlet i Krigsropet 5. oktober i 1946. Frelsesarmeen hadde i året etter krigen tatt imot mange misjonærer som vendte tilbake til Norge, utslitte og med svekket helse etter krevende tjenester i tropene og i krigsherjede strøk med interneringsleire og Gestapos torturkamre. Misjonsmarkene ventet nå på unge og friske krefter, ifølge Krigsropet, krefter som kunne ta fatt og «føre korsets fane videre over hedenskapens ødemarker.»

Oppdraget til den 24 år gamle frelseoffiseren var stort. Et gripende farvelmøte skildres, med hilsener og løfter om forbønn. Den unge kapteinen hadde selv mye på hjertet ved avskjeden, men først og fremst takk – til Gud, Frelsesarmeen, familie og venner som hadde møtt henne med godhet og hjelp ved virkeliggjørelsen av hennes livsmål: «På Guds kall å

gå ut i hedenskapens mørke med evangeliets lys.»

Hun kom ikke akkurat til hedenskapens mørke, men til et opplyst skolesenter som Frelsearmeen drev. Men hun angrer ingenting.

– Jeg har levd et eventyrlig liv fordi jeg sa ja til Guds kall!

Major Gro Skjærstad Eilertsen er blitt 90 år, men livshistorien er fremdeles levende i henne, reisene, historiene og menneskene. Det er lenge siden hun vendte hjem til Norge, og de siste årene har et slag og et beinbrudd gjort henne avhengig av rullestol. Men på Vikersund bo- og dagsenter kjenner hun fremdeles kallet til misjon. Middelet er det samme som hun alltid har brukt – bønnens kraft.

 

Ba for syke

Frelsesarmeen har vært Gros verden, på godt og vondt. Foreldrene Ragna og Ludvig Skjærstad var frelsesoffiserer, men Ragna døde da Gro var to år.

– Far giftet seg igjen, og jeg beundrer stemoren min som tok til seg fem barn, sier Gro.

Men selv med gode foreldre, savnet Gro røtter. Familien var stadig i forflytning innenfor Frelsesarmeen.

– I likhet med mange andre offisersbarn har jeg savnet tilhørighet til ett sted. Som barn var det også litt flaut å ha foreldre som var frelsesoffiserer,

Armeen var ikke så anerkjent da. Jeg husker ei lærerinne på en litt snobbete vestkantskole i Oslo som ikke likte å ha meg i klassen, hun prøvde å gjøre meg dum. Men heldigvis fikk far forflytning, og da vi kom til Kampen, gikk jeg ut med de beste karakterene, smiler Gro.

Og skolegang ble oppmuntret i

familien. Det at Gro fikk gå gymnaset var utenom det vanlige på den tiden.

– Jeg kommer fra et veldig åpent hjem, på flere måter. Far gjorde også noe som ikke var så vanlig, han ba for syke. Mange vitnet om en varme når han la hendene på dem, og flere opplevde helbredelse. Han hadde helbredelsens nådegave, sier Gro.

Men denne typen åndelighet var ikke så populær i Frelsesarmeen på den tiden. Det var pinsevennene som drev på med slikt.

– Men far ba, han inviterte til forbønn for alle slags behov. Tjenesten preget meg mye, den viste meg bønnens kraft og viktigheten av å legge alt frem for Herren. Da far døde, følte jeg at jeg mistet en forbeder. Men en misjonær sa: «Bønnene er bevart og vil bli øst ut over deg.» Det er en fin tanke.

 

Fikk kallet

Bønn ble siden utgangspunktet for alle Gros livsvalg. Etter gymnaset var planen å bli lærer, og lærerskolen i Kristiansand var målet. Så kom krigen.

– Nazistene tok over lærerskolen, og min fremtid var usikker. Jeg stod i en tid for valg, sier Gro.

Da kom kallet. Gjennom bønn opplevde Gro en lyst og en trang til å tjene Gud, og bibelverset fra Johannes 9,4 bekreftet lengselen hun hadde fått etter misjonsmarken: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide.»

– Jeg har ofte takket for det klare kallet jeg fikk. Ellers hadde jeg ikke holdt ut i vanskelige tider, sier hun.

Veien gikk nå til Frelsesarmeens

offiserskole, som da het Krigsskolen. Der kom også de første prøvelsene.

– Jeg skjønner ikke at vi klarte å overleve der under krigen, flere av oss ble syke med magesår. Økonomien var dårlig og jeg kan ennå kjenne lukten av kålrabi og klippfisk. Noen spøkte med at fisken kom gående mot oss, så full av mark var den, humrer Gro som delte offiserskall og klasserom med 70 andre kadetter.

Misjonstjenesten måtte vente til etter krigen.

– Jeg håpet på Afrika, men ble først sendt i tjeneste med trikken til Majorstua korps, ler Gro.

Lærerevnene skulle hun uansett få god bruk for. Bibelstudier og bibelundervisning ble en viktig del av Gros tjeneste.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 11, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.