a123

Et meningsløst liv?

Per Kristian Smuk hadde aldri en sjanse i livet. Likevel ble han viktig for menneskene som fikk møte ham. Søsteren, frelsesoffiseren, filmregissøren og primærkontakten forteller hvorfor.

Tåken ligger tung og grå over Oslo. Det er en fredag i desember, og vi er i Alfaset gravlunds kapell i Oslo. Per Kristian Smuk, 55 år gammel, skal bisettes. Pers liv lignet mye på gråværet denne tidlige formiddagen. Han opplevde lite solskinn.
Guttungen som ble banket så hardt av faren at han ikke klarte å sitte på stolen i første klasse. Guttungen som begynte å drikke i seksårsalderen. Pers liv var et helvete fra han våknet til han la seg. Han hadde aldri en sjanse.
Likevel satte Per store, dype spor etter seg i menneskers liv. De som møtte ham, ble berørt. Per ga andre mennesker mulighet til å reflektere over eget liv. Selv om Per hadde mistet alt, hadde han likevel uendelig mye å gi til andre..

Preludium
Sakte, men sikkert siger de pårørende inn i kapellet. Til slutt er 30 mennesker samlet for å ta farvel med Per. Søsken og øvrige familie. Venner fra Den åpne dør, Frelsesarmé-institusjonen hvor Per bodde. Venner fra Frelsesarmeen for øvrig. Og noen til.
Det er Pers gode venn, major Njål Djurhuus, som forretter. Søsteren Sonja hilser. Det samme gjør Tom Lindahn, Pers primærkontakt det siste året av hans liv, og filmregissøren Hallvard Bræin som kjenner Per fra flere filminnspillinger.
Vi blir invitert inn i et liv som på alle måter bærer preg av smerte, lidelse og håpløshet. Likevel bærer hilsenene preg av inntrykket Per gjorde på dem i deres liv. Vi synger sammen. Vi ber.
I denne artikkelen lar vi disse fire personene tegne et bilde av Per for oss. Søsteren Sonja som sammen med den yngste søsteren, Mona, kjente Per fra de var små. Njål Djurhuus som kom inn i Pers liv i 1985, da han og kona Erna fikk ordre til Fyrlyset i Oslo, hvor Per vanket. Hallvard Bræin som gjorde Per til «filmstjerne» i Gatas Gynt, og til slutt Tom Lindahn som fulgte Per de siste årene av hans liv på Den åpne dør.

Et meningsløst liv?
Alfaset kapell i desember. Per bisettes. Njål forretter. Foto: Silje Eide

Søstrene
Storesøster Sonja forteller om en tøff og voldelig oppvekst i Nittedal.
– Mor drakk og spiste piller. Far slo. Vi jenter ble aldri slått, men mor og Per fikk juling.
Sonja beskriver Per som et mykt og utrolig snilt barn.
– Per fikk ikke være slik. Han skulle bli mann. Pappa tuktet ham veldig tidlig. Per måtte selv ut og hente riskvisten.
Men pappa nøyde seg ikke med riskvisten. Skinnbeltet ble også tatt fram og brukt.
– Det var så ille at da Per begynte i første klasse, reagerte læreren på at han ikke ville sitte. Men guttungen hadde åpne sår på rompa og klarte ikke å sitte på stolen.
Sonja husker godt at hun fant Per i skogholtet syv år gammel.
– Der satt han med en slik gammeldags svær ølflaske og drakk. Det er så meningsløst, sier hun stille.
Til slutt gikk det slik det måtte. Alt for seint kom barnevernet inn i bildet og hentet Per og den yngste søsteren, Mona. Sonja ble igjen hjemme med en alkoholisert mor og voldelig far. Det er Mona som forteller fra den hendelsen.
– Jeg husker det veldig godt. Det var fest hos mamma, og huset var fullt av mennesker. Per og jeg hadde rom like ved toalettet, og alle som måtte dit, kikket innom oss to og kommenterte at vi var så søte der vi sov. Vi bare lot som vi sov.
Etter mange timer fant Per ut at det var på tide at de to heller skulle dra på lekeplassen. Han er åtte år, hun er fire.
– Per ba meg hente skoene mine. Han ville at vi skulle gå til lekeplassen. På veien dit var det en dame som ropte på oss og spurte om vi ville ha kakao. Det ville vi selvsagt. Vi fikk både kakao og en vitaminpille og sovnet på hver vår sofa.
De to små barna våknet av at barnevernet var kommet.
– «Tante» og «onkel» tok oss med til Lunner hvor vi skulle bo i fosterhjem.
Mona legger til:
– Det viste seg at jeg hadde bursdag den dagen, men det visste jeg ikke. Jeg skulle få spise akkurat det jeg ville og ønsket meg havregryn med melk og sukker på.
Per flyttet etter hvert på ungdomshjem. Han prøvde å bo hos far og stemor i ungdomstiden, men det fungerte dårlig. Sonja var på denne tiden gift og hadde to små barn. I et ønske om å hjelpe Per lot hun ham få et rom hos seg, men Per var tungt inne i rusmisbruk og måtte også ut derfra.
– Etter det ble han uteligger. Jeg var flere ganger ute for å lete etter ham, men han var alltid veldig ruset når vi fant ham. Han ville heller ikke ha hjelp, så det var vanskelig.
Sonja forteller om et sårt forhold til broren sin.
– Jeg klarte aldri å opparbeide noen nærhet. Det gikk ikke. Nei, det var vanskelig.
– Hvilket forhold fikk dere til slutt?
– Jeg vet at han er broren min. Han har levd sitt eget liv helt på siden av oss andre. Det såre er det bildet jeg har av lillebroren min som hadde det så vondt. Jeg husker hvordan han hele tiden ville være med meg.
– Hvilke muligheter hadde han?
– Ingen. Han hadde virkelig ingen. Det er så vondt. Per kunne blitt forfatter og kunstner. Han var så nærtagende og myk og måtte leve i et voldshelvete uten å kunne beskytte seg. Det ødela ham.

Et meningsløst liv?
Major Njål Djurhuus var en av Pers viktigste støttespillere i livet. Foto: Ranveig Nordgaard

Frelsesoffiseren
Major Njål Djurhuus møtte Per Kristian Smuk første gang i 1985.
– Jeg var nettopp blitt leder for Fyrlyset. Han kom til meg og fortalte i klare ordelag at jeg ikke passet i stillingen.
Njål fikk beskjed om at «han er en h… idiot som ikke en gang har drukket en øl», og hvordan han skulle klare å styre dette her, var en gåte for Per.
– Svaret mitt kom ganske raskt: «Da har jeg en god idé. Jeg blir din læregutt, og du setter deg ned nå og da og lærer meg hvordan livet er på den siden.» Det skapte noe fint. Jeg så at han følte at han kunne bidra. Forholdet vårt utviklet seg etter hvert til noe som lignet et far-sønnforhold. Han hadde aldri hatt en skikkelig far, jeg var den han endelig kunne føle seg trygg på.
Njål ble kjent med en notorisk kriminell som hadde stjålet hundrevis av biler. Men etter et innbrudd hvor han ble tatt på fersk gjerning, var han og Njål enige om at det var nok. Per sonte sin siste fengselsstraff, men rusavhengigheten ble han aldri kvitt og betalte en høy pris for den.
– En gang kom en innkrever i full fart på rulleskøyter og slo Per over ansiktet med en tung kjetting. Dermed mistet han alle tennene sine. Han betalte ofte gjelden sin flere ganger fordi han ble truet med å få knust deler av kroppen eller bli skutt i beinet. Det hendte han ringte om natta når pengeinnkreverne var på jakt etter ham. Da måtte jeg kaste meg i bilen og la ham overnatte på Fyrlyset.
Per var en sart sjel. Hadde han sagt eller gjort noe, måtte han få gjøre opp.
– Han ringte meg en natt og ville snakke med kona mi. Klokka var 02 og jeg var litt oppgitt. Jeg visste at han ikke skjelnet om det var natt eller dag når han ringte, og fikk fortalt ham at Erna sov og at han kunne ringe igjen om noen timer. Per smelte på røret da han skjønte at det var midt på natta.
Men det gikk bare en time før han ringte igjen.
– Da hadde han fått så dårlig samvittighet at han måtte ringe for å be om unnskyldning.
Per hadde et dårlig forhold til sin far, men en uke før faren døde, fikk han likevel gjort opp med ham. Njål kjørte Per til faren og lot de to være alene.
– Per fortalte etterpå at faren hadde slått armene rundt ham og bedt om tilgivelse. Først ville Per skyve ham fra seg, men da de holdt rundt hverandre, kjente Per hvordan noe løsnet. De to fikk gjort opp med hverandre.
Per trodde på Gud, eller «gubben» som han gjerne kalte ham.
– Hans gudsforhold var veldig diffust. Han trodde ikke på noe helvete, for et verre helvete enn det han hadde hatt i livet, kunne det ikke være.
Njål forteller om en tro som varierte.
– Noen ganger var Gud en idiot, andre ganger visste han ikke hvordan han skulle klart seg uten ham. Vi ba ofte sammen. Noen ganger ba han, andre ganger ba jeg.
Njål husker en tur til Torp med Fyrlyset.
– Vi hadde lagt oss i soveposene. Jeg sa jeg ville be en bønn. Da kom det kontant fra Per: «Å, hold kjeften på deg, major.» Jeg kikket på ham. «Nei, det er jeg som skal be», sa Per, og så ba han for oss alle sammen.
– Hvilken mening fant han i sitt eget liv?
Njål svarer ærlig og vondt.
– Jeg tror han mente med seg selv at han levde et meningsløst liv. Han ønsket hele tiden å komme inn i noe som var bedre. Men Per var ikke bitter. Han tok ansvaret for sine egne valg selv, og skyldte ikke på andre.

Et meningsløst liv?
Filmregissør Halvard Bræin og Per Smuk ble gode venner. Foto: Per Kristian Singelstad

Filmregissøren
– Per hadde aldri en mulighet. Tenk deg første skoledag på ny skole etter at barnevernet hentet ham. Da står alle og peker på den lille gutten. Jeg tror Per igjennom filmprosjektene Alltid freidig og Gatas Gynt (femte akt i Peer Gynt) fikk oppleve å være noe og bety noe på en måte han ikke hadde opplevd før.
Hallvard Bræin er regissør og har, i samarbeid med Frelsesarmeen, arbeidet mye med mennesker fra rusmiljøet. Per Kristian Smuk er en av dem som har satt spor.
– Han var på mange måter et homo ludens, det lekende menneske, samtidig som han var veldig opptatt av å ikke skuffe andre. Han følte nok at han selv hadde hatt så mange skuffelser.
Hallvard brukte Per første gang i kortfilmen Med freidig mot.
– Per var den siste som stod i bildet på den filmen. Han hadde et blikk som var så slående, og da jeg skulle lage Gatas Gynt lå et fortsatt samarbeid med Per litt i dagen. Men den tilliten du kommer inn med, er på lavmål. Du har ikke tillit. Per hadde ingen grunn til å ha tillit til noen. Njål fikk overtalt ham til å delta. I ettertid er det moro å vite at når Per fikk besøk, ville han gjerne vise filmene han hadde vært med på. Det er jeg veldig stolt av.
Per valgte rollen selv. Han ville være døden, eller Den magre som rollen heter i stykket.
– Han passet så godt. Per var radmager, og han elsket bildet av seg selv med krykke og elgeklov. Per fortalte Hallvard at han var stolt over å kalle ham sin venn.
– Han var også min venn, men samtidig kjenner jeg litt på at jeg skulle ha fulgt ham opp enda mer. Det er litt sårt, egentlig.
Hallvard blir stille et øyeblikk.
– Når Per hadde sagt at jeg var hans venn, burde jeg kanskje vært der mer for ham.
Filmregissøren så også det kreative ved Per.
– Han var så ufattelig kreativ. Han lagde de mest fantasifulle illustrasjonene, tegninger av seg selv med mye symbolikk i. Han dekorerte hatter, det var helt vanvittig hvordan han lagde ting. Jeg prøvde å få ham til å gå på Jobben slik at han kunne få enda mer stimulering, men det ville han ikke.
Etter møtene og vennskapet med Per, sitter Hallvard igjen med opplevelsen av urettferdighet.
– Han hadde fortjent så mye bedre. Det er det jeg egentlig tenker.

Et meningsløst liv?
Per Kristian Smuk valgte selv rollen som Døden, eller "Den magre" i filmen Gatas Gynt. Foto: Hallvard Bræin

Primærkontakten
– Per var en del av Den åpne dør, han representerte noe av sjela der. Tom Lindahn har arbeidet på institusjonen i Schweigaards gate siden 2009, og var Pers primærkontakt det siste året.
– Vi var Pers familie. Dette var hans hjem. Om noen i adventstiden spurte ham om hvor han skulle feire jul, svarte han «hjemme». Lurte de på hvor hjemmet var, ristet han bare på hodet. Det var selvsagt hos oss.
Tom smiler.
– Han kunne finne på så mye rart. En gang kom han hjem med en pappfigur i full størrelse som han kalte sin stand-in. Tanken var å plassere den utenfor huset med en pappkopp. Slik kunne han tigge uten å være ute selv.
Men Per lærte også Tom og de andre ansatte mye.
– Han lærte oss betydningen av omsorg. Per var raus og ga tilbakemeldinger på det han syntes var bra. Han hadde et fantastisk glimt i øyet og alltid et smil på lur.
En dag får Per beskjed om at han har kreft og vil dø i løpet av noen måneder.
– Vi ser ofte at enkelte rusmisbrukere får et økt misbruk når de mottar dårlige beskjeder. For Per var det ikke slik. Han ville ruse seg mindre. Dette var en siste mulighet til å kjenne på følelsene sine. Nå måtte han få lov til å kjenne på hvordan det var å føle. Per hadde i hele sitt liv vært redd. Men ikke nå, i møte med døden.
– Per sa plutselig: «Jeg er ikke redd for å dø.» Han hadde alltid vært redd for noe. Når han skulle dø, var det ingen grunn til å være redd mer. «Nå får jeg fred», sa han. Han ville ikke dø, men når han først skulle dø, var ikke det noe å frykte.
Tom Lindahn er veldig glad for hvordan kreftkoordinatoren i bydelen og personalet på Lovisenberg behandlet Per som en helt vanlig kreftpasient.
– De gjorde en fantastisk jobb og fant en god balanse mellom smertelindring og Pers ønske om å være til stede i sitt eget liv. – Ble du personlig involvert i Pers liv?
– Ja, jeg ble det. Jeg hadde en nær relasjon til ham i mange år. Noen ganger kalte han meg for storebror. Da han ble syk, ble jeg satt opp som nærmeste pårørende. Per ville at jeg skulle vite hva som foregikk. Det var en tillitserklæring som jeg satte stor pris på. Jeg husker jeg sa til kona: «Blir jeg en gang alvorlig syk, så får du se hvordan jeg håndterer det. Håndterer jeg det dårlig, minn meg om hvordan Per var.»
– Per gjorde inntrykk på deg?
– Han har lært meg mye. Man havner av og til i diskusjoner om menneskers muligheter til å velge. Veldig mange har en tanke om at folk kan velge, og at de lever et dårlig liv fordi de ikke gjør andre valg. Jeg har veldig ofte Per i tankene når jeg argumenterer mot et slikt syn.
Tom fortsetter:
– Når Per som seksåring er sulten, åpner kjøleskapsdøra, finner ei ølflaske, drikker den og kjenner gleden over varmen, metthetsfølelsen og angsten som blir borte, hvilken mulighet hadde han egentlig da?

Postludium
Vi hører den litt såre klangen av orgelets siste tone. Organisten holder den akkurat litt lenger enn vi som synger. Den siste linja er så kjent. Vi kan ordene så inderlig godt: «Inntil jeg salig ender i himlens hjem.» Det ligger et urgammelt håp i setningen.
Vi venter et lite øyeblikk, reiser oss og går alvorstynget og vemodige ut av kirkerommet. Sola har brutt igjennom det grå skylaget. Vi ser hvordan himmelen har slått opp den blå teltduken over oss.
Er det et sted som har gjort klart en seng, et rom for Per, må det nettopp være der. I himmelen.

Denne artikkelen er hentet i sin helhet fra Krigsropet nr. 11, 2015.