a123

Et rausere liv

Etter 18 år som kritisk journalist hadde Kathrine Aspaas tenkt seg inn i ensomhet og depresjon. Nå vil hun vekke folket til åpenhet og raushet.

Et rausere liv
– Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenhet, og som tør å løfte frem andre, sier Kathrine Aspaas i sin nye bok Raushetens tid. Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

Høsten 2009 befinner Kathrine Aspaas seg på et bunnpunkt i livet. Ni måneder tidligere har hun sagt opp sitt tretten år lange arbeidsforhold i Aftenposten, og hun savner identiteten som kommentator i en av landets største aviser. Hvem er hun uten Aftenposten i ryggen? Dette er bakteppet for hennes livs vendepunkt som hun forteller om i boken Raushetens tid som ble lansert i høst.

Midt i den tunge tiden er Aspaas leid inn som programleder for å intervjue tre forfattere på Bokklubbenes store litteraturfest i Operaen. Kristin Flood forteller om sin pilgrimsferd i munken Frans av Assissis fotspor, Audun Myskja om sin reise gjennom ungdommens frykt og skam, og Laila Lanes om sin kjærlighet til en mann som gradvis forsvinner inn i alzheimer. De tre forfatterne våger å dele sine opplevelser, de viser sårbarhet og mot.

Underveis i samtalen begynner programlederens hjerte å banke litt ekstra. Aspaas vet hun må gjøre det, hun vet hun må velge åpenheten.

– Det er så enkelt å snakke om sårbarhet, sier hun til publikum.

– Det er en trygg øvelse. Det virkelig skumle er å vise sårbarheten fram. Det skal jeg forsøke nå, for jeg har en av mitt livs aller verste dager akkurat i dag.

Så forteller hun publikum om søsteren som har bursdag denne dagen, og som hun er så misunnelig på at hun neste ikke klarer å samle tankene til denne jobben.

– Søsteren min har alt. En mann som hun elsker, som elsker henne, to barn som hun elsker over alt i verden, et hus med hage rundt, et lekkert badeværelse, en jobb hun blomstrer i, og på toppen av det hele tar hun en master i helsefremmende arbeid – drømmestudiet mitt! Mens jeg er singel, barnløs og uten fast jobb, sier hun.

Det er som om 400 publikummere våkner. Applausen er spontan, noen reiser seg, en bak i salen roper «Bravo!»

 

åpenhet krever tilgivelse

– Den ynkelige følelsen av misunnelse som gjorde at jeg følte meg som et meningsløst menneske, fikk nå applaus i Operaen. Folk kjente seg igjen. Da skjønte jeg at nå er jeg inne på noe viktig, at dette er gull.

Kathrine Aspaas er siviløkonom og jobber i dag som frilansjournalist, forfatter og foredragsholder. Siden seansen i Operaen har hun utforsket rausheten, både i forskning, politikk, næringsliv og privatliv, og hun er ikke i tvil: Vi er på vei mot en fredeligere og rausere tid. Det hele begynner med oss selv og et oppgjør med vår egen historie.

– Det trengs for at vi virkelig skal komme i kontakt med andre. Jeg har prøvd det motsatte, suvereniteten, i mange år. Jeg var flink og fremgangsrik. Men suvereniteten er brutal, jeg endte opp som en ensom og redd perfeksjonist, sier Aspaas.

 Å ønske åpenhet av andre er lett, å praktiskere den selv er vanskeligere. For åpenheten er avslørende og ofte full av innkapslet sorg.

– Vi er redde for å bli avvist. Men vi må våge å erkjenne at vi er feilbarlige. For meg har det vist seg at åpenheten er veldig frigjørende. Når jeg kjenner at noe er skummelt å dele, vet jeg at nå har jeg muligheten til å være modig. Om vi våger, får vi se at vi er en del av et stort felleskap. Jeg har sett noe av den store ensomheten som finnes og hvordan alle mennesker har en rørende lengsel etter kontakt, etter å bli sett, sier hun og lar tårene renne midt i intervjuet – uten unnskyldning. Boken og prosessen er ektefølt.

– I motsetning til før, tillater jeg meg nå å gråte og bli rørt både av egne og andres tanker. Jeg har fått et mye rikere liv, er mer til stede og har det mye bedre.

En av dem hun har latt seg røre av, er Frans av Assissi og hans tanker om å leve nær sårbarheten, uten å skamme seg eller komme i offerrollen.

 – Åpenhet er skammens verste fiende. I sårbarheten ligger nøkkelen til et rikt liv. Men målet med å åpne seg er ikke at noen skal komme og redde oss, den skal ikke gjøre oss til et offer. Vi må ta ansvar for vår egen sårbarhet.

– Er det grenser for åpenhet?

– Ja, vi skal selvsagt beskytte oss selv. Blir det for ekstremt, blir det usunt. Men jeg tror vi kan hjelpe hverandre til å våge mer. En tid med åpenhet må også være en tid med tilgivelse. Tilgivelse kan høres veldig ovenfra og ned ut, men i tilgivelse legger jeg forsoning, det å åpne stengte rom. Tilgivelse utløser kjærlighet og kan være lettere om vi kjenner oss igjen i hverandres sårbarhet. 

 

Dette er en artikkel i Krigsropet nr. 49, 2012. Du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.