a123

Evig selvransakelse

De fleste kjenner ham som organisten med gassmaska i bandet Kaizers Orchestra. Men mannen innenfor, Helge Risa, er også kristen.

Evig selvransakelse
Nevner du gassmaske og trøorgel for et tilfeldig menneske i riktig alder, vil mange svare: Kaizers Orchestra. Det hadde absolutt vært et Kaizers uten Helges gassmaske, men det er liten tvil om at maska har skapt et bilde av bandet som har truffet mennesker over hele Europa slik at det har gjort varige inntrykk. Foto: Roy Storvik/Rogaland Avis

Det koker i salen. Og på scenen. Det slynges ut mørke tekstlinjer, oljetønnene tar imot ubarmhjertige, tunge og rytmiske slag. Publikum lar seg henført lede inn i et dystert, annerledes undergrunnsunivers: Konsert med Kaizers Orchestra.
To personer skiller seg ut. Vokalist og frontfigur Janove Ottesen, og mannen med gassmaske, ja nettopp gassmaske, Helge Risa. På krakken bak salmesykkelen beintråkker han på kirkens fattige fetter, bedehusorgelets sorgtunge melodilinjer.
Nevner du gassmaske og trøorgel for et tilfeldig menneske i riktig alder, vil mange svare: Kaizers Orchestra. Det hadde absolutt vært et Kaizers uten Helges gassmaske, men det er liten tvil om at maska har skapt et bilde av – og en stemning – rundt bandet som har truffet mennesker over hele Europa slik at det har gjort varige inntrykk.
Det er ikke for ingenting at Helges sceniske person bærer navnet «Omen». Et varsel om noe som skal skje. Tekst og musikk leder oss inn i et mørkt og dystert univers, en annerledes tilstand hvor det slett ikke er lett å være levende. Klaustrofobisk, dunkelt, tåkelagt og truende.
Mens Helge trør sitt orgel eller slår sine oljefat, synger publikum i salen med: «Du skal danse ompa til du dør!» Om igjen og om igjen. Slik var det fra Kaizers debutalbum Ompa til du dør (2001) og til 2013 da bandet tok pause på ubestemt tid.

Litt ualminnelig
Helge Risa er egentlig en ganske alminnelig mann. Når vi treffer ham i Gausel kirke en ettermiddag etter jobb, er det lite som tilsier at vi møter en av det siste tiårets mest myteomspunnede rockeartister i Norden. Uten gassmaska, orgelet, barten eller rollen som Omen, er Helge rett og slett en vanlig familiefar med kone og tre barn. Den utdanna læreren liker sin jobb som altmuligmann i et tømrerfirma, han elsker friluftslivet og synes det er tragisk å være inne i godt vær. Både sjø og fjell drar og lokker til seg karen som har vokst opp i Blomsterdalen ved Flesland utenfor Bergen.
Helge er ikke urban. Kafé og sosialt samvær er ikke spesielt tiltrekkende. Gikk gutta i Kaizers på kafé under en eller annen turné et sted i Europa, tok heller Helge seg en tur i en nærliggende park. Spør du ham om hvorfor friluftslivet er så flott, svarer han heller at «det er kjipt ikke å gjøre det». Men spør du en gang til, forteller Helge Risa at han elsker den endeløse vidda og lukten og synet av sjø. Han svarer at han liker det enkle livet, brenne bål, spikke pinner og slikt. Være sammen med familien.

Evig selvransakelse
Kaizers-organist Helge Risa trives i kirken, hvor han også dirigerer barnekoret. – Jeg tror på Jesus, hans død og oppstandelse, sier han. Foto: Lars Kristian Singelstad


Han er selvransakende nært opp til det selvutslettende, har dårlig selvtillit, tror ikke han er noe tess, at ingen vil snakke med ham, at han aldri er god nok til å spille. Men han føler seg likevel ikke helt vanlig. Filmen Den tilfeldige rockestjernen, nylig lansert på kino, portretterer en mann, en einstøing, et sært menneske som nærmest ble rockestjerne mot sin vilje. Etter 12 år i det musikalske landskapet, har han likevel vent seg til rockelivet i den grad at han ikke helt liker tanken på at det er over. I hvert fall ikke helt. Og kanskje vil han lengte enda litt mer den dagen det blir veldig lenge siden publikum lot seg forføre av Kaizers' dunkle, mytiske og mørke verden.
Kaizers ble veldig viktig for Helge som menneske, som et sosialt vesen.
− Jeg vokste opp som einstøing og gikk mye alene. Livet som artist har gjort meg mer sosial og hjulpet meg i livet. Jeg er blitt flinkere til å snakke med folk og har fått mer erfaring.

Ingen bønn
Helge var et musikalsk barn. Mor pianolærer satte guttungen på pianokrakken allerede i femårsalderen. Det nyttet ikke å sluntre unna. Lurte han seg bort fra pianokrakken, hentet moren guttungen raskt tilbake. Om det var mye bønn i hjemmet til vanlig, var det lite når det gjaldt muligheten til å slippe unna. Her skulle det øves. De neste årene ble det derfor øvd så mye at Helge i en alder av ti deltok i Ungdommens pianomesterskap. Impresjonismens Debussy stod på programmet. Han har i tillegg traktert klaveret i Grieghallen, og prøvd kirkeorgelets ulike tangenter og pedaler.
Etter hvert som gutten ble større, avtok imidlertid øvingen. Men da Kaizers kommende frontfigur, Janove Ottesen, trengte medlemmer til sitt bandprosjekt, ble Helge med uten å ha noensom helst idé om hva han hadde begitt seg ut på.
Det var likevel ingen selvfølge at karrieren som bandmedlem skulle bli lang. I perioden før 2001 het bandet Gnom, famlet etter sin musikalskeidentitet, ga ut plata Mys og spilte snill visepop på mørke, brune puber.
− Selv om jeg hadde lyst til å spille i band, og hadde hørt en del på Led Zeppelin og Deep Purple, var det ikke akkurat dette jeg så for meg. Det var gøy å øve, ikke fullt så gøy å krype sammen i et lite hjørne og spille for et relativt uinteressert øldrikkende publikum.
Men så, i 2001, skjedde forvandlingen. De snille visepopguttene skiftet ham og oppstod som et mytisk rockeband med gassmaske, trøorgel og svære oljetønner. Den musikalske inspirasjonen var hentet fra Øst-Europas sigøynermusikk, de dystre tekstene var inspirert av legendariske Tom Waits. Einstøingen tok på seg gassmaska, satte seg trygt på krakken til trøorgelet og ble med på den eventyrlige ferden videre. Heldigvis for både Helge og bandet.
− Det har vært kjekt å spille for så mange mennesker. Alle opplevelsene og reisene. Det er flott at mange liker deg og det du gjør, at de synes det er «fett» å snakke med meg. For meg med min beskjedne bakgrunn, har det vært en veldig opptur.
− Hvordan var det å puste i den gassmaska?
− Til å begynne med var det tragisk. Det var masse gammelt støv i kullfilteret, og etter konserter var jeg svart i fjeset og spyttet støv med samme farge. Etter hvert ble maska ren. Glasset foran øynene falt av og filteret til åpningen ble tettet. Da ble det lettere.
− Jeg gikk stort sett alltid på scenen med maska på, og brukte den vel to tredeler av konserten. En del av showet var også å ta den av og skape litt variasjon.
Gassmaska var ikke en del av en genial plan. Den ble rett og slett kjøpt på en brukthandel. Sammen med blant annet bilde av Helges troshelt, Luther, og en gammel lampe, ble maska en sentral del av Kaizers mytiske uttrykk på scenen. Resultatet var genialt. Det er det liten tvil om. Helge trivdes på scenen. Det var ikke bare musikken. Han hadde en selvstendig rolle og var veldig fri. Helge kunne gjøre det han hadde lyst til. Det som falt ham inn. 

Evig selvransakelse
Trøorgelet og Helge Risas gassmaske er viktige elementer i Kaizers uvirkelige verden. Her spiller Kaizers Orchestra på Egertorget i Oslo – til inntekt for Frelsesarmeen. Foto: Scanpix


− Har du reflektert over at så mange opplevde Kaizers så sterkt?
− Jeg har prøvd å sette meg inn i det, men har aldri klart å forstå at man kan være så hengiven mot et band. Det er litt rart at mange nesten ikke klarer å snakke når de treffer oss.
− Hva er det viktigste bandet har formidlet disse årene?
− Det må være summen av energien, liveshowet og musikken. Samtidig er det mange som har likt tekstene og den verdenen de er blitt ført inn i. Helge har undret seg.
− Tenk om man hadde kunnet skrive kristne tekster inn i Kaizers musikalske univers.

Troens tilgivelse
Troen og det kristne fellesskapet er nemlig viktig for Helge. Her i Gausel kirke, midt mellom Stavanger og Sandnes, er han og familien ofte på gudstjeneste. Helge trives både med prest og det han anser som en veldig god organist. Det er viktig. Helge dirigerer menighetens barnegospelkor og leter etter de geniale uskrevne akkordrekkene. Mannen med gassmaska tviler på om han finner dem. Likevel har han forsiktig begynt å skrive melodier.
− Mange har også sagt at jeg bør lage en salmeplate med trøorgelet. Janove Ottesen sier at han skal produsere den, men jeg vil ikke lage en plate jeg selv ikke kan tenke meg å høre på. Det må være litt mer oppjazza eller rocka om det skal bli noe i salmesjangeren.
− Har det vært krevende å bli sett på som kristen i Kaizers-sammenheng?
− Det er veldig mange som ikke har visst om det. Jeg har ikke frontet troen. Det er ikke noe jeg har snakket om uten at vi har kommet inn på det, men når det har skjedd, har det ofte blitt interessante samtaler.
− Hva spør folk om?
− Gjerne hvor kristen jeg er. Om jeg går i kirken. Da svarer jeg at jeg tror på det med Jesus, hans død og oppstandelse.
For Helge er tilgivelsen det viktigste i troen.
− Jesus har tatt all min synd på seg. Jeg er tilgitt. Samtidig er det godt å vite at jeg skal til himmelen. En dag skal jeg få komme hjem til ham. Selvransakelsen er tydelig til stede også i denne sammenhengen. − Jeg må innrømme at jeg har vært lunken, ikke alltid bedt og lest nok, men jeg har aldri vært i tvil om at Jesus døde for meg. Selv om jeg ikke har gitt ham nok oppmerksomhet, er jeg alltid trygg på Jesus. Helge ser ut i kirkerommet. − Jeg burde sikkert sagt noe mer glupt. Men det er dette det handler om. At jeg har noe som er helt basis i livet mitt. Noe å falle tilbake på.

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr. 23, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet? Trykk her.