a123

Fattig barndom

Mange vil gjøre noe med barnefattigdommen i Norge. Likevel øker den. Er det de frivillige organisasjonene eller politikerne som må skjerpe seg?

Fattig barndom
– Vi går baklengs rundt Stortinget for å markere at nok er nok, sier Petra Kjellén Brooke i Frelsesarmeen. Foto: Jarle Stokland

De kommer fra ulike organisasjoner og politiske partier. Stortinget blir omringet, folk holder hender og går – baklengs. De vil markere at fattigdomsutviklingen i verdens rikeste land går samme vei. NAV-rapporten Fattigdom og levekår i Norge fra 2012 viser at 75 000 barn lever under fattigdomsgrensa og har gjort det i tre år eller mer. Den vedvarende fattigdommen øker i omfang. Mange av disse barna er aldri med på fritidsaktiviteter. De har ikke sykkel eller pc, og de krøller sammen bursdagsinvitasjonene fordi de vet foreldrene ikke har råd til gave.

Det er Velferdsalliansen, Frelsesarmeen og Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge som er initiativtakere til baklengsmarsjen. Fagkonsulent i Frelsesarmeen, Petra Kjellén Brooke, ledet markeringen ved Stortinget.

– Vi går baklengs rundt Stortinget for å markere at nok er nok. Vi går baklengs fordi det blir flere fattige familier, fordi det ikke bygges nok kommunale boliger, og fordi politikerne ikke kan sulte syke mennesker ut i jobb, sier Brooke. Hun oppfordrer til lokale aksjoner, som å gå baklengs rundt kommunehuset eller samfunnshuset.

 

Fattig barndom
En del av Frelsesarmeens julegrytepenger går til å inkludere barn og unge i aktiviteter de ellers ikke har råd til. (Illustrasjonsfoto) Foto: Lars Håland Risan

Billig frivillighet?

Kan de frivillige organisasjonene også gjøre mer for å bekjempe barnefattigdommen? Nettopp dette har Tankesmien Skaperkraft utredet i et notat om barnefattigdom. Sentralt i notatet Ei ideell løysing står spørsmålet: Hva er de frivillige organisasjonenes rolle, og hva e

r myndighetenes ansvar? Notatet ble presentert på et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo. I panelet satt blant andre førsteamanuensis ved fakultet for samfunnsfag, Sissel Seim (hioa), og Sunniva Ørstavik, likestillings og diskrimineringsombud.

I notatet kommer det fram at de frivillige organisasjonene har mange gode tiltak. Blant dem er Frelsesarmeens aktivitetskort som gir gratis adgang til ulike aktiviteter, og Røde Kors sitt Skattkammer der barn og ungdom kan låne gratis sportsutstyr. Men organisasjonene har også sine barrierer som skaper skillelinjer mellom barn og unge, som krav til utstyr og

medlemsavgifter.

En undersøkelse i Dagen viser at kristne leirer er dyre. Det koster som regel 2000 kr eller mer for en leir på 3–4 dager.

Seksjonsleder for velferd og utvikling i Frelsesarmeen, Elin Herikstad, mener det er en stor barriere å begynne på en aktivitet hvis man tror at det vil koste mye. Barna våger heller ikke å si i fra hvilke aktiviteter de egentlig ønsker å starte på, fordi de ikke vet om familien har råd. Hun påpeker at Frelsesarmeen er privilegert i forhold til andre organisasjoner, siden noen av julegrytepengene er øremerket tiltak for barn. Derfor kan Frelsesarmeen sponse de som ikke har råd.

– Våger folk å be om hjelp til å betale medlemsavgift?

– Når de først har våget seg inn på en aktivitet og blitt del av et miljø, så gjør mange det. Frelsesarmeen i Drammen har for eksempel informasjon nederst på alle giroer til barneaktiviteter. Der står det at man kan ta kontakt hvis man trenger hjelp til å betale. Kontaktpersonen er en alle kjenner, og jeg tror de som trenger det, synes det går greit å si ifra, sier Herikstad.

Grytepengene holder ikke til alle tiltak, og også Frelsesarmeen er avhengig av offentlige midler. Herikstad mener Armeen har utarbeidet noen gode tiltak mot fattigdom, men at det er vanskelig å få varig økonomisk støtte til disse fra det offentlige.

– Det er enklest å få prosjektstøtte. Denne opphører som regel etter tre år. Organisasjonen har ikke alltid midler til å drive videre på egenhånd. Dessuten tar det tid å etablere et tiltak. Ofte er det først etter tre år at de fungerer bra, og da er det veldig synd å måtte legge ned, sier Herikstad.

Prosjektet Familieverkstedet har Frelsesarmeen drevet med prosjektstøtte fra nav direktorat. Dette er et tiltak for nettverksbygging for barn og voksne.

– Dette er et typisk eksempel på et prosjekt som fungerer svært bra, men som vi ikke vet om vi fortsatt vil få offentlige midler til, sier Herikstad.

– Hvor går grensen mellom hva som er det offentliges ansvar og hva de frivillige må finansiere selv?

– Når vi svarer på et anbud som det offentlige legger ut, og vinner anbudet, da gjør vi en jobb for det offentlige, på lik linje med andre aktører. I tillegg starter de frivillige organisasjonene opp tilbud for å møte ulike behov i samfunnet. Noen ganger er dette tiltak som er lovpålagte tjenester. Da oppfordrer vi det offentlige til å drive videre, sier Herikstad.

Det offentlige skal sørge for at barn får gode oppvekstvilkår, på lik linje med jevnaldrende. Frelsesarmeen har blant annet en begynnende dialog med bydelene i Oslo om å overta aktivitetskortet. Petra Kjellén Brooke, sier at kortene foreløpig vil bli driftet av Frelsesarmeen.

– Vi er i en dialog med flere bydeler som ønsker å formidle dette kortet til sine brukere. Vi ønsker oss i første omgang et godt samarbeid med bydelene, slik at kortet kan komme flere til gode. nav i de forskjellige bydelene sitter med stor kunnskap om barn og familier som trenger dette kortet, sier Brooke.

Hun tror både Frelsesarmeen og bydelene vil bli styrket av et godt samarbeid rundt dette tiltaket.

– Kan de frivillige bli en hvilepute for det offentlige?

– Jeg tror ikke det. Fattigdomsbekjempelsen må ha et mangfold, noe de frivillige organisasjonene er en del av. Det som kan bli en hvilepute, er om de offentlige tror de frivillige kan drive arbeid med kun frivillighet. Frivillige organisasjoner skal være tydelige på at vi kan tilpasse våre tiltak etter behovene på en måte som det offentlige ikke kan. For at vi skal kunne drive med høy kvalitet og ta vare på alle de frivillige, må vi få bevilgninger som hjelper oss å drive kontinuerlig, sier Brooke.

 

Fattig barndom
Frelsesarmeen var en av organisasjonene som var med på å arrangere baklengsmarsj rundt Stortinget for å vise at fattigdomsutviklingen i Norge går baklengs. Foto: Jarle Stokland

Inkludering

Sissel Seim er sammen med Hege Larsen redaktør av rapporten Barnefattigdom i et rikt land. Rapporten er laget på oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet. Seim mener barn ikke våger å fortelle om hvilke fritidsaktiviteter de egentlig har lyst til å være med på, og de kan late som at de er interessert i det som ikke koster noe.

– Foreldrene kutter ned på egne behov, de bekymrer seg alltid for barna og økonomien. De prøver å skjerme barna alt de kan, men ender likevel opp med et underskudd på overskudd, sier Seim under paneldebatten på Litteraturhuset.

Så hvem må skjerpe seg mest, de frivillige eller det offentlige? Seim tror svaret er bedre samarbeid mellom de frivillige og de offentlige tilbudene.

– De frivillige organisasjoner blir hørt i de fleste tilfellene når de setter sosiale problemer på dagsorden. De frivillige bør kreve at tiltak mot fattigdom blir fulgt opp. Politikerne, som tror de vet hvor skoen trykker, bør i større grad samarbeide med frivillige organisasjoner.

– Hva er det viktigste de frivillige organisasjonene kan gjøre for å bekjempe fattigdom?

– De må få folk med. Kanskje er det like viktig å være en man kan snakke med, som å hjelpe økonomisk. Vi må få folk med i de frivillige organisasjonene, slik at integrering blir inkludering, sier Sissel Seim.

Paneldeltakerne på fattigdomsseminaret er enige om at å bekjempe fattigdom ikke bare handler om penger, men også holdningsskapende arbeid.

– Hvis man har klart å inkludere barn fra familier med dårlig økonomi, så må man få de andre barna til å forstå at det går an å snakke om noe annet enn den siste utenlandsferien eller den kuleste ipaden, sier Inger Nygård, kommunikasjonssjef i KFUK/KFUM.

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener vi alle har et ansvar, og at fattigdomsbekjempelse kan begynne med det som tilsynelatende er bagateller. En forelder som tenker at «barnet mitt skal i hvert fall ikke ha med den billigste gaven til barnebursdagen», øker gavepresset. Dermed blir det enda vanskeligere for dem som allerede sliter med å ha råd til gave.

– Når man hører uttalelser som: «Alle drar jo på spa» og «Alle får jo dagligvarer levert på døra», så kan man svare høyt og tydelig: – Nei, alle gjør ikke det!

randi.bjelland(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet nr 42 2013, du finner flere smakebiter på krigsropet.no.