a123

Finnskogens apostel

Finnskogens apostel

– Det er viktig å få inn penger til Frelsesarmeen, og viktig å få Krigsropet ut, men en bønn ber jeg hver gang: At livet mitt skal være preget av Jesu kjærlighet. At det skal synes på meg at jeg har noe som andre mennesker også vil ha.

Bjarne Nilsen er et av Frelsesarmeens mange ansikter. 83-åringen har gått ut og inn av tjenesten som offiser, men han har alltid vært soldat, og han har – i alle fall nesten – alltid solgt Krigsropet.

– Jeg liker å være ute. Krigsropet er et kontaktpunkt, forteller han.

For Bjarne har to menigheter. Den ene er Kongsvinger korps, og det er de som får inntektene fra salget. Den andre menigheten består av de som ikke er innom noe kirkebygg, men som stopper opp ved bøssa, uniformen og bladene på kjøpesenteret. Bjarne har vært offiser i Frelsesarmeen, bestyrer på sykehjem i en årrekke, han har opplevd oppturer og nedturer og vet litt om livet. Kanskje er det derfor mange stopper og slår av en prat, enten det er hyggelig og humoristisk, eller det handler om livets tøffere sider.

De fleste som stopper legger på noen kroner, smiler og ler, får med seg et blad. Noen snakker lavere, lenger, mer alvorlig. En forbipasserende ser bare en samtale, men det lille fellesskapet på to personer deler en bønn og en velsignelse.

– Det er viktig at samme person er der, for man blir kjent og snakker om ting, sier Bjarne.

Salg på attest

Øyermoen ligger et rifleskudd fra svenskegrensa. Vi har for lengst passert skiltet som sier Finnskogen, langt inn i de dype skoger øst for Kongsvinger. Skolesalen har blitt feriehus. Bedehuset er solgt. Ungdomslokalet er grende-forening. De to butikkene er for lengst borte. Men Bjarne, han har flyttet hjem.

Han bygde hus da han ble pensjonist. Eller, da han nådde pensjonsalderen, for folk som Bjarne pensjonerer seg ikke, de går bare over i nye roller. Da han ga seg som bestyrer på Nordberghjemmet, ringte de som han selv hadde ansatt og lurte på om han ikke kunne komme og ta ekstravakter. Bjarne jobbet som sykepleier til han var 81, på lisens fra Helsedirektoratet, med legeattest og egenerklæring. De siste to årene har det bare vært Krigsropet – på helseattest fra fastlegen, ett år om gangen.

– Jeg holder på så lenge jeg får kjøre, sier han.

Pengene går til Frelsesarmeens lokale arbeid, enten det er matutdeling eller rusomsorg, eldretreff eller babysang. Bjarne selger svimlende 100 Krigsropet i uka, og sammen med de fire andre Krigsropet-selgerne i Kongsvinger ga det i fjor 165 000 kroner til Frelsesarmeens arbeid i byen. Uten disse pengene ville arbeidet langt på vei stoppet opp.

Bjarne er én i en hær av fotsoldater. Over hele landet går selgere ut hver uke.

Femti mil i uka

Den lille Peugoten er godt kjent på de svingete, hullete småveiene på Finnskogen. Bjarne kjører femti mil i uka, bare for å selge Krigsropet. Tre mil til nærbutikken på Roverud, enda en mil til Coop i Kongsvinger. Fem mil til kjøpesenteret i Charlottenberg, to ganger i uka. Ti mil til Romerikssenteret på Kløfta.

Tur retur.

– Jeg er på Romerikssenteret på trettende året nå, hver lørdag. Da jeg kom, sa de «så fint at Frelsesarmeen er her, så får vi også støttet arbeidet deres». Nå får jeg ikke lov til å slutte, smiler han.

Salget i Charlottenberg begynte ved en tilfeldighet.

– Jeg var der og handla og så alle folka, men ikke Frelsesarmeen. Så prøvde jeg å stå der et par ganger, og det gikk bra, det, sier han enkelt.

Og det er harry-handlerne som er de beste giverne. De lokale kommer, handler og går, men bussene fra Hokksund og Hamar kommer på dagstur. Når handleposene er satt i lasterommet og shopperne kommer inn for å ta en kaffe eller en hamburger, ser de Bjarne. De slår av en prat, og så kommer veskene fram.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

 

Finnskogens apostel
Bjarne Nilsen gjør seg klar til en ny runde med Krigsropet. Hver uke kjører han femti mil. Foto: Kai-Otto Melau

Krigsropet-barometer

– Jeg er stolt av uniformen og bærer den så ofte jeg kan, sier Bjarne.

De med blå klaffer er frivillige soldater, de med røde er aktive eller pensjonerte offiserer, som er Frelsesarmeens prester. Bjarne begynte å selge Krigsropet da han ble soldat 20 år gammel i 1950. Han solgte riktig nok ikke de første årene, men om sommeren, når offiserene hadde ferie, så leverte han Krigsropet til de faste kundene. Men da han ble kadett og begynte på Krigsskolen i 1953, da sto Krigsropet på ukeplanen. Hver lørdag fikk de 42 kadettene en bunke hver som skulle selges.

Den gangen ble det trykt et Krigsropet-barometer som viste hvor mange blader det enkelte korpset solgte, hvem som økte opplaget – og hvem som sakket akterut. De bladene som ikke var solgt på slutten av dagen, ble samlet inn. Kadettene var delt i fem brigader, og på rundgang måtte gruppene ut for å selge resten. Lørdag kveld kunne bli sen.

Etter Krigsskolen ble Bjarne sendt til Skien korps. Og så Fredrikstad. Deretter Håpets Dør på Fetsund og hospitset i Stavanger. Den siste tjenesten «på feltet» var på Ørlandet, et lite korps med tre soldater, men med hele 56 utposter helt opp til Namsos. I fjorten dager om gangen reiste han fra hus til hus, lokale til lokale, og holdt møter, fester og gudstjenester.

– Jeg var helt gæren, sier han.

Og det ble for mye. Nesten utslitt ble han innvilget permisjon og fikk jobb som portør på Ahus. Der ville han følge en gammel drøm. Bjarne ville gå sykepleien, lære språk – og bli misjonær.

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 20-21 2013, Krigsropets 125 års jubileumsnummer. Du finner flere smakebiter fra magasinet her. Du kan bestille abonnement eller prøvenummer her.