a123

Flykter til friheten

Frelsesarmeens akuttmottak for flyktninger rommer mange historier. Felles for dem er savnet, usikkerheten og håpet.

Klokka er ni om morgenen. Det er stille i den gamle fengselsskolen i Oslo. Foreløpig. Høstsola varmer godt. På Frelsesarmeens akuttmottak for flyktninger er folk i ferd med å våkne. Noen av barna har allerede funnet fram sparkesyklene. «Hello!» roper to småjenter i rosa jakker før de farer avgårde, tilsynelatende uberørt av situasjonen de er i.
De voksne er mer alvorstynget. Unge menn står rundt benkene og snakker lavmælt på persisk. En kvinne med hijab bærer babyen tett inntil seg. Ingen her vet noe om framtida ennå. Den avgjøres av udi. Imens venter de her på mottaket.

Drømmen om framtiden
Inne i spisesalen har folk begynt å forsyne seg med frokost. Få av gjestene kan engelsk. 17 år gamle Sazgay snakker forbausende godt. Engelsken har hun lært ved å se på amerikanske tv-serier. Hun er her sammen med moren Xanzaca, og de har forlatt Kurdistan i Irak. 17-åringen er utslitt, men optimistisk.
– Hvorfor måtte dere flykte?
– Vi hadde problemer i Kurdistan. Det er farlig å leve der, sier tenåringen.
Det er vanskelig å gå i detaljer. Fra hun var fire år har familien bestått av henne, moren og søsknene. Faren var kurdisk soldat, og ble drept i en bilulykke. Dette er første gangen hun har reist fra Irak. Flukten har tatt en måned, men å beskrive den blir også for tøft.
– Det var vanskelig, og nå er jeg veldig sliten.
– Hva tenker du om framtiden?

Flykter til friheten
17 år gamle Sazgay (foran til venstre) har vært en måned på flukt sammen med moren sin. Francisca Antonia Polanco (bakerst fra høyre) og frivillige Karen Saure Rahona (foran fra høyre) lytter gjerne om folk trenger å fortelle om sterke opplevelser Foto: Kristianne Marøy

– Jeg vil gjerne bli lege. Jeg gikk på skole i Kurdistan og vil gjerne fortsette her. Ungdom har mange muligheter i Norge. Det er et godt land å være i.
Både hun og moren hevder at de aldri kan dra tilbake til hjemtraktene.
– Vi har forlatt Kurdistan for resten av livet, sier Sazgay og ser i gulvet.
Også moren blir alvorlig da hun gjennom datteren forteller litt om bakgrunnen sin. Xanzaca fikk synet ødelagt i uroligheter mellom Iran og Irak. Enken beskriver en vanskelig hverdag, der hun måtte jobbe lange dager for å forsørge familien.
– Jeg laget mat for 300 soldater hver dag. Jeg trivdes med selve jobben, men det var slitsomt, sier hun.
Planen er at gjestene bare skal være på Teisen i ett til tre døgn, men familien har allerede vært her i en uke. Behandlingstiden hos UDI trekker ut på grunn av enorm pågang.
– Føler du deg trygg nå?
– Ja, her er jeg trygg fordi folk har vært så veldig snille mot oss. Vi har fått god hjelp.
Det største ønsket hennes er å kunne tilbringe alderdommen i Norge og å få møte sønnen sin igjen. Han bor i Molde. Hele hun lyser opp når hun snakker om ham. Hun har ikke sett ham på mange år. Det mørke blikket forsvinner. Håpet er tent.

Flykter til friheten
Daglig leder av mottaket, Jon Kaastad, er glad for at Frelsesarmeen på kort tid har klart å imøtekomme UDIs forespørsel om 250 akuttovernattingsplasser. Flyktningestrømmen bare stiger, og nå oppjusterer UDI antall forventede flyktninger neste år til 33 000. Foto: Kristianne Marøy

Kampen om tiden
Inne på vaktrommet er tempoet hektisk. Fungerende leder Jon Kaastad løper til og fra callingen og mobilene som kimer intenst. Høstens dramatiske økning i flyktningestrømmen krever raske beslutninger. udis prognose for i år har økt fra 11 000 til 20 000–25 000 asylsøkere.
– I natt ringte nattevakten. En lås var gått i stykker, og det var vannlekkasje på et av rommene, men det er sånt vi må regne med. Dette bygget har jo stått tomt i flere måneder. Nå er rørleggeren i anmarsj.
Jon Kaastad noterer, tar nok en telefon og manøvrerer mellom sko, smoothieflasker og søppelsekker.
Miljøarbeider Andreas Paulsen har fått i oppdrag å ringe rundt til møbelkjedene for å sjekke beholdningen av køyesenger. Jon er oppgitt over tegningene fra leverandøren, og ønsker seg noe enklere med færre skruer. I helgen var over 50 frivillige i sving og fikk satt sammen flere av de gjenstridige sengene. 250 sengeplasser må stå klare i løpet av to dager. For flyktningene som kommer, er utkjørte. Mange trenger å sove etter uutholdelig press og måneder på flukt.
– De fleste sover utover formiddagen, forteller Kaastad, og blir avbrutt.
– Good morning!
En mann i 40-åra står i døra.
– Om jeg har hva? Å ja, en negleklipper. Det skal vi skaffe, sier Jon, og mannen bukker.
Lederen setter seg noen sekunder, men må snart opp igjen. En ung kvinne kommer inn og peker på halsen. På gebrokkent norsk forsøker hun å forklare tilstanden.
– Vent til sykepleieren kommer! Vil du ha Paracet? spør Jon.
– Nei, jeg trenger jod, sier kvinnen, men forstår at hun må vente.
– Vi har språklige utfordringer, spesielt når det er kompliserte ting folk spør om. Noen snakker litt engelsk, de unge kan som regel mest. Jeg tror vi får det til med engelsk, tegnspråk og Google translate. Heldigvis har vi noen ansatte og frivillige som snakker arabisk. De blir veldig omsvermet.

Å være der for andre
Han berømmer innstillingen hos gjestene som kommer fra Syria, Afghanistan, Iran, Irak og Eritrea.
– Hvordan er det når så ulike grupper er samlet under ett tak?
– Det er fantastisk beundringsverdig hvor tålmodige de er. Det er lite spenninger, men når folk bor her litt lenger, så kommer også klagene. Den største utfordringen er å gi svar som kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon. Vi kan hjelpe dem med enkle ting, som å skaffe barberhøvler og ullgensere, men vi kan ikke gjøre noe med prosessen de har med UDI, sier Jon Kaastad. Hver dag får han spørsmålet: «Hva skal skje med meg?»
– Jeg skjønner at de er utålmodige. Vi må konsentrere oss om det vi kan gi: En seng å sove i, dusj og mat tre ganger daglig – og litt omsorg og sosialt liv.
Både frivillige og ansatte leker med barna og snakker med gjestene på huset.
– Alle har sin historie. Noen ønsker å prate, andre ikke. Men å sitte sammen med folk noen timer, er verdifullt.
– Kommer dere i berøring med folks traumer?
– Vi observerer. Det er helt naturlig at folk har bagasje, mentalt og fysisk, når de har vært på flukt. Hvis vi føler at noe må refereres videre til helsevesenet, så har vi sykepleiere her hver dag, og de foretar gode vurderinger for hva vi må gjøre videre. Vi ønsker å gi grunnleggende førstehjelp til de som trenger det med de helsepersonell-ressurser, ansatte og frivillige som vi har tilgjengelig til enhver tid. Spesielt hos de nyankomne blir en forkjølelse mer enn det den er, for de er så slitne. Vi prøver å gjøre den beste vurderingen vi kan, og reiser på legevakten hvis vi er usikre.
Flyktningene som avventer saksbehandling hos UDI sitter desperate og venter på å komme videre. På Teisen er Kaastad og teamet i kontakt med det primære transittmottaket på Refstad, der flyktningene skulle ha vært under normale tilstander. Søknadene deres blir behandlet der mens de bor på Teisen.
– Etter Teisen er neste steg et mottak et eller annet sted i Norge.

Drevet av engasjement
Bygget på Teisen skal gjøres om til barnhage og omsorgsboliger, men ombyggingen skulle uansett ikke starte før neste sommer. Frelsesarmeen har derfor lovet tak over hodet til asylsøkerne for en periode på et halvt år. Alle rom er tatt i bruk. Studenthyblene ble innredet først, og nå er klasserommene gjort om til fire- og seksmannsrom med plass til storfamilier. I kjelleren er det lekerom og stue. Lageret er stappet med yttertøy, barneklær og sko – alt levert fra Fretex. I hyllene ligger nye strømpebukser, bleier, sjampo og potetgull. Den store vaskemaskinen durer jevnt. Etter den obligatoriske 48-timers nedfrysingen av flyktningenes private klær, får tøyet en omgang i trommelen. Miljøarbeider Andreas Paulsen farter hit og dit.
– Jeg liker å jobbe med mennesker. Det føles godt å gjøre noe for andre.
Egentlig er han økonom på jobbsøk, men stillingen på akuttovernattingen fristet.
– Tidligere har jeg delt ut mat og vasket klær for romfolk, så jeg kjenner igjen litt av arbeidet. Spesielt det å kommunisere med andre uten å kjenne språket.
Han har forstått at flere bærer tungt.
– Noen fra Syria fortalte at de hadde gått til fots mye av veien. Kristne iranere har fortalt at det har hardnet til i Iran og blitt mye vanskeligere for dem å ha sin tro.
Han reiser seg brått. Mye skal ordnes. Gjestene venter. Leder Jon Kaastad kikker opp fra turnuslista.
– Mange aktører er på banen, hvorfor vil Frelsesarmeen gjøre en innsats?
– Vi ble spurt av UDI om vi kunne bidra. Frelsesarmeen har en lang, god og solid historie på å gi mennesker hjelp, uansett hvem. Det som er nytt, er et akutt overnattingssted for flyktninger. Med den kompetansen som ligger i Frelsesarmeens mange ledd, var det ikke vanskelig å be alle våre tiltak om å bidra.
Det klarte man på et par uker.
– Det er et tegn på en god organisasjon. Her er folk med masse kompetanse og engasjement. Dette er nytt territorium for oss. Ansatte har klart å snu seg rundt og har gjort en innsats på toppen av alt det andre de gjør, men vi har også ansatt flere, sier lederen.
Han berømmer både ansatte og frivillige. Et eksempel er musikerne i Templet hornorkester som droppet øvelsen for å skru sammen køyesenger. Da hadde alt 50 frivillige svettet over byggesettene.

Flykter til friheten
Frelsesarmeen er glad for alle de frivillige som har meldt seg, men trenger enda flere i tiden framover. Her er majorene Helen og André Stangeland i full gang med å skru opp køyesenger. Foto: Kristianne Marøy


– Hvorfor sa du ja til å lede prosjektet?
– Personlig engasjement for situasjonen, og så ble jeg spurt, ler Kaastad som er midlertidig omplassert fra jobben sin på Slumstasjonen.
– Hvorfor er det så mange som ønsker å gjøre en innsats?
– Det er flott å se at frivilligheten lever, spesielt for mennesker som har det så vanskelig. De grusomme bildene vi ser på tv fra Middelhavet engasjerer mennesker. Når det er mye mediefokus, øker innsatsen. Det er flott, for det er akkurat nå vi trenger folk. Det er også et svar til de mer negative holdningene overfor mennesker på flukt.
– Har det blitt status å hjelpe?
– Jeg vil heller framheve at det er positivt å hjelpe. Jeg tror det er så enkelt som at de som vil hjelpe, gjør det fordi de ønsker det. Om du leker med barna eller forbereder måltider, er det like fantastisk alt sammen.

Frivillige krefter
Frelsesarmeen har søkt etter både ansatte og frivillige til akuttmottaket, og pågangen ble stor. Informasjonssjef Andrew Hannevik og Wibecke Aasnæs, konsulent i Frelsesarmeens seksjon for velferd og utvikling, har ansvaret for å administrere de frivillige.
– I løpet av den første helgen hadde 200 meldt seg, sier Andrew og peker på meter på meter med timelister som henger på veggene. Her kan de frivillige selv skrive seg opp og velge tidspunkt og arbeidsoppgave. 90 prosent av medhjelperne hører ikke til organisasjonen. Armeens egne folk tar ofte direkte kontakt.
– Det er fantastisk at så mange melder seg. Det er en gave til oss. Samtidig er utfordringen akkurat nå at vi ikke kan få sysselsatt alle med en gang, sier Wibecke.
Alle de frivillige har blitt invitert til informasjonsmøter. Selv om Frelsesarmeen nå har mange innsatsvillige, trengs det på sikt enda flere.
– Det kan hende at energien går litt ut av de som er mest engasjert nå. Vi skal jo ha dette tilbudet i seks måneder, sier Andrew.
En av de frivillige har kjørt fra Årnes til Oslo hver kveld siden mottaket åpnet.
– Vi forventer ikke at han gjør det i et halvt år, sier han.
Slik situasjonen er nå, kan mottaket ha behov for 20 frivillige i døgnet, kanskje enda flere på sikt.
– Hva kreves av de frivillige?
– Det viktigste er å ha et engasjement og vise omsorg. Man må også være villig til å ta i et tak for det som behøves. Ellers må man være fylt 18 år, ha politiattest og skrive under på en taushetserklæring, sier Andrew.
De frivillige skal bistå de ansatte. Oppgavene kan være å hjelpe til i kantinen, leke med barna, hjelpe til når folk flytter ut eller inn, vaske sengetøy og klær, eller bare være til stede i miljøet. De som har meldt seg som frivillige så langt, tilhører ulike yrkes- og aldersgrupper.
– Det er fint, for vi trenger frivillige i alle aldre. Noen er pensjonister og har mulighet til å bidra mye, sier Wibecke. Lederne setter også pris på at enkelte med helsefaglig bakgrunn har meldt seg som frivillige til helsetilbudet. Det er satt av midler til tolketjenester, men så langt har man klart seg ved hjelp av frivillige som snakker persisk, arabisk eller andre språk.
– Flere av de frivillige er fra Iran og har vært gjennom denne prosessen selv. Det er nyttig for oss, sier Wibecke.
Hver time teller. Fremdeles er det mange ledige felter på timelistene.

Omsorg i kantinen
På kjøkkenet er «sjefen sjøl», Francisca Antonia Polanco, i full sving med å forberede frokosten. Karen Saure Rahona har sin første dag som frivillig.
– Jeg skal vise deg alt, det skal gå så bra, så, smiler Francisca som kommer fra Den dominikanske republikk.
– Første dag som frivillig, og så er det noen jeg kan snakke spansk til! Helt topp! stråler spanske Karen.
Damene lar andre frivillige ta over kjøkkenet og setter seg ned ved et av bordene. Arbeidstiden til Francisca er fra åtte til fire, men hun er likevel på plass halv åtte.
– Jeg jobber en halvtime som frivillig. Det er mye å gjøre, og så liker jeg å bidra, forklarer hun. Før kjøkkensjefen begynner arbeidsdagen, folder hun hendene.
– Jeg ber Gud om å hjelpe meg til å gi folk kjærlighet, sier hun.
En vanlig dag begynner som regel med å sette på vaskemaskinen.

Flykter til friheten
Kjøkkensjefen på Frelsesarmeens akuttmottak for flyktninger, Francisca Antonia Polanco, har ekstra god kontakt med denne syriske jenta. – Hun klemmer meg hver dag, forteller Francisca. Foto: Kristianne Marøy


– Så lager jeg kaffe og te, setter fram pålegg og brød, melk og juice.
Det serveres tre måltider om dagen. Mellom hvert måltid er det rydding og vasking. Det hender hun ser gjester som sitter ved bordet mens tårene renner. Da setter Francisca seg forsiktig ved siden av dem. Hun spør først om de kan engelsk og hvor de kommer fra.
– Mange er triste og slitne, så jeg spør ikke så mye. Men jeg sier at jeg er glad for å se dem, sier Francisca som vet at et varmt håndtrykk og et forståelsesfullt blikk kan nå gjennom alle språkbarrierer.
Kanskje kan de lindre de verste sårene, dempe usikkerheten. Kjøkkensjefen har god kontakt med mange av gjestene, spesielt ei syrisk jente.
– Hun klemmer meg hver gang jeg ser henne, og kaller meg mamma. I går ga hun meg en ballong. En dame fra Irak kom gråtende bort til meg og kysset meg på hodet som takk for hjelpen hun får her. Jeg er veldig fornøyd med denne jobben.Francisca prøver også å lære gjestene noen norske ord. – Noen sier jeg er sjefen i kantina, men jeg føler meg ikke slik. Jeg jobber for å hjelpe folk – ikke for min egen del.

Karen gleder seg til å bli en av hjelperne her. Det er første gang hun jobber frivillig.
– Hvorfor vil du bidra her på mottaket?
– Jeg synes det er en god anledning til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Som arbeidssøker er det fint at jeg kan komme her og jobbe, sier Karen som bor rett i nærheten av mottaket.
– Jeg så jo barna utenfor her, og da Frelsesarmeen søkte etter frivillige, ville jeg selvfølgelig melde meg. Jeg skal bidra i kantinen, vaske klær, være i miljøet og ikke minst leke med barna, sier Karen.
Hun har registrert at mange av de små kan litt engelsk.
– Selv om barna har opplevd mye vanskelig, er det mange som smiler og er glade. Det er ikke alt man kan få formidlet til dem, men det viktigste er å være kjærlig og støttende.
Stadig flere ankommer kantinen, og både Francisca og Karen trengs på kjøkkenet. Ute leker jentene fortsatt i sola. «Goodbye», sier de mens de smiler og vinker. Så farer de videre på sparkesyklene slik de har gjort hele formiddagen. De har reist så lenge. Likevel har ferden akkurat begynt. 

marit.dehli@frelsesarmeen.no/randi.bjelland@frelsesarmeen.no

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr. 47, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, trykk her.