a123

For et uteliv

For et uteliv

I 12 år har «Odd» i perioder sovet på loft, i tilfluktsrom, på benker. For tiden sover han ute i skogen. – Med tre soveposer, yttertrekk, underlag og ly for vinden har jeg det bra, sier han.

– Jeg sov ikke ute de første nettene, jeg spaserte lange turer og hvilte på benker. Jeg tok det med ro noen timer om natten og gikk inn på 7eleven og varmet meg med en kaffe. Det er ikke mulig å legge seg ute med bare jakke og bukse og eventuelt et tynt teppe fra NSB, du fryser i løpet av ti minutter, sier «Odd».
Han sitter ved et bord på Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmisbrukere. Det er to timer siden han kom hit for å spise frokost, dusje og barbere seg.
– Jeg har vært gift, og har barn. Etter at jeg ble skilt bodde jeg hos ei eldre dame en stund, men noe som var meg uforskyldt førte til at hun ba meg flytte, sier han.
Det er tolv år siden Odd hadde et fast sted å bo. Tolv år siden han begynte å tenke på hvor han skulle sove neste natt. Tolv år siden han så barna sine.
– Jeg har savnet familien, sier han svakt.
– Jeg vet ikke om de vet at jeg sover ute.

For et uteliv
– Sånn som jeg er kledd nå, med den vanlige sekken og jakka her, er jeg som alle andre mennesker. Før gikk jeg rundt med en tralle med soveposer og slikt fordi jeg ikke turte å legge det fra meg, sier «Odd». Foto: Ranveig Nordgaard

Alltid beredt
De siste to månedene har Odd sovet langt ute i skogen.
– En natt frøs jeg skikkelig, da måtte jeg gjøre gymnastikk i soveposen for å få tilbake varmen. De kalde nettene etter tok jeg med meg ei varmeflaske. Nå sover jeg på et oppblåsbart liggeunderlag med tre soveposer og vindtett trekk. I natt var det virkelig bra, sier han.
Mange uteliggende sover tungt på grunn av rus, men Odd har holdt seg unna dette.
– Jeg kan ta meg en øl, men jeg bruker heldigvis ikke noe stoff. Jeg røyker heller ikke lenger.
Han har mange historier om stedene han har sovet. Stedene han har blitt kastet ut fra. Nye søk etter steder å sove og noe å ha over seg for å ikke fryse for mye.
De første åtte årene som bostedsløs kjente ikke Odd til at det finnes mange steder å søke hjelp. Sparepengene holdt til mat, men sovepose og annet utstyr hadde han ikke.
– En bekjent fortalte meg at Frelsesarmeen hadde en buss ved Sentralbanestasjonen, da begynte jeg å sitte der. Vi fikk kaffe, kaker, sjokolade og sosialt samvær. Der hadde jeg det veldig bra. Jeg satt der fra midnatt til fire om morgenen, før jeg gikk inn på stasjonen og sov et par timer.
Etter hvert har Odd benyttet seg av mange av tilbudene i byen. Nå har han blant annet soveposer fra Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon, og faste dusje- og spisesteder. Tingene sine legger han på et gjemmested i skogen, verdisakene har han alltid med seg.
Det er ikke få ting han har blitt frastjålet i årenes løp. Brev, soveposer og poser med panteflasker.
– Jeg har også blitt frastjålet skriftlige planer for framtida.
Hva skal til for at du skal flytte inn igjen?
– Jeg må ha et brukbart og vanlig sted å bo. Jeg er av typen som har hatt det veldig bra før, og er vant til å klare meg sjøl.
Odd har nedbetalte lån, så han regner med å få lån hvis han har med seg nok egenkapital til banken.
– Jeg vil helst komme meg opp på egne bein, uten hjelp fra sosiale myndigheter. Men jeg har hørt at du kan gå på sosial legevakt og få hjelp til noen dagers overnatting. Akkurat nå hadde det vært greit å sove inne, for jeg tror jeg har et snev av lungebetennelse, sier Odd før han tar med seg sekken, posen og en kaffekopp ut i vinterkulda.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For et uteliv
Frode Woldsund fra Frelsesarmeens rusomsorg, og Anniken Hauglie, sosialbyråd i Oslo, mener at det er viktig å få flere tilpassede boliger med oppfølging på rus- og psykiatrisiden. Foto: Kai-Otto Melau

Rastløst liv
Ifølge Frode Woldsund, regionleder for Frelsesarmeens rusomsorg øst, finnes det alltid opp mot 10–15 norske uteliggere i Oslo. Seks, sju av dem har bodd ute lenge. Woldsund og Anniken Hauglie (h), sosialbyråd i Oslo, har møtt flere av dem.
– Det er ulike grunner til at folk bor ute, for noen er det et valg, men ikke for alle. Fellesnevneren er nok at de fleste har rus- eller psykiatrisk lidelse, eller en kombinasjon, sier Hauglie.
Mange lever et hektisk nomadeliv på grunn av rusen. Noen sier at de ikke vil betale for å bo inne og at de ikke har nerver til det; de orker ikke uro.
– Noen avslår kanskje i flere år, og da kan man lure på hvorfor. Er det at hjelpen ikke er god nok eller tilpasset nok? spør hun.
Utenfor Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo sover ofte én eller flere menn i pappesker.
– Hadde jeg spurt dem om de ville blitt med meg til bo- og omsorgssenteret Fagerborg, tror jeg at jeg hadde fått nei. De velger å bo ute, men skal vi tillate dette? Er det greit at folk sover ute når det er 10-15 minusgrader? sier Woldsund.
Begge mener at det skal en del til før man kan bruke tvang, ettersom det handler om enkeltmenneskets integritet og frie valg.
– Den vanskelige vurderingen er når vedkommende ikke er i stand til å skjønne sitt eget beste. Dette er et av velferdssamfunnets mange dilemmaer, sier Hauglie.
Mange mennesker ønsker tak over hodet, men orker ikke undersøkelsene og samtalene som følger med en tilpasset bolig.
– Mange hadde nok lettere tatt imot et husvære om de fikk vite at de kunne få bo der og være i fred, sier hun før Woldsund legger til:
– Det kreves enormt med oppfølging og møtevirksomhet. Vi har blitt et samfunn som driver med revisoromsorg, alt skal dokumenteres og loggføres.
Frelsesarmeen har lang erfaring med å hjelpe uteliggende personer til å trives med å bo inne.
– Det krever mye langsiktig arbeid, men først og fremst tillit, sier han.

Trenger stabilitet
Oslo kommune samarbeider med mange ulike aktører om overnatting til byens bostedsløse. Blant annet er kommunen oppdragsgiver når Frelsesarmeen åpner dørene for romfolk og andre som ikke har rettigheter til akutt overnatting i Oslo. Overnattingen tilbys når det er ti minusgrader og kaldere. Politikken har lenge vært at norske uteliggere ikke skal behøve å sove ute.
– Nordmenn får et sted å bo hvis de har behov for det, men akuttapparatet til kommunen er ganske sprengt. Noen som får tilbud om å sove på et to- eller tremannsrom velger å sove ute, sier Woldsund.
Han mener at det har skjedd store endringer på feltet.
– Det er ikke mange år siden Oslo hadde nesten 100 uteliggere, mens det nå er 10-15. Det har skjedd en stor styrking på mange områder, men vi må ikke slå oss til ro med at tilbudet er godt nok.
Hauglie er enig.
– Det vil alltid være plass i herberget, men utfordringen er å få til mer stabile, permanente boliger over tid. Det er bakgrunnen for at vi startet boligsatsningen i budsjettet i 2011, og det har vi videreført. Jeg ønsker at vi skal bruke mer penger på boliger tilpasset mennesker med dobbeltdiagnose.
I dag har flere mennesker både rus- og psykiatridiagnose. Disse trenger mye oppfølging og behandling.
– Som jeg sa til helseministeren: Man kan snakke om at det er mangel på kommunale boliger, men det er et bevilgningsspørsmål. Det som er virkelig krevende er å tilby boliger med tilstrekkelig oppfølgning. Ikke bare booppfølging, men også behandling fra rus- og psykiatrisiden. Vi har satt av pengene, jeg håper vi kan få begynne å bruke dem snart, sier sosialbyråden.
Stavanger kommune har tatt i bruk nye boligmoduler som egner seg for brukergruppen. Hauglie er positiv til å sette opp den samme boligtypen i Oslo.
– Dette er kjempebra, i mange år har vi etterlyst en økt satsning på en differensiert boligtype. Vi ser at mennesker med rus- og psykiatriproblemer blir flyttende rundt i systemet altfor lenge. Lavterskeltilbudene har begrenset botid, derfor må brukerne flytte ofte. Selv om de lever akutte liv, bør boligsituasjonen være stabil, sier Woldsund.
Han synes det er positivt at kommunen har satt av penger til flere tilpassede boliger.
– Vi ser at det er behov for disse tjenestene, samtidig opplever vi at vi må kutte ned på dette. I 2012 har vi kuttet to årsverk på boligoppfølging fordi vi ikke får dekket kostnadene vi har ved å drive tjenesten.
Bydelene vil gjerne kjøpe plasser, men har begrensning på hvor stor sum de kan bruke på hver tjenestetilbyder. I tillegg bruker de ofte for lang tid på å få konkurranseutsatt tjenesten.
– Det er også vanskelig å være en privat ideell aktør når du får kontrakter som bare varer i fem år, sier Woldsund.
– Helt enig, grensen for summen bydelene kan kjøpe for og kontraktslengden er for kort, sier Hauglie.
Woldsund har én klar bestilling til sosialbyråden: Flere tilpassede boliger med oppfølging.
– Den utfordringen tar jeg med glede. Jeg stiller gjerne med boligene, men jeg trenger tjenestene kommunen ikke har, spesialisert psykiatri- og rusbehandling, sier Hauglie.
– Vi har viljen og kompetansen, svarer Woldsund.

For et uteliv
Ole Martin Holte kjente ofte på en avmakts-følelse da han var vitne til andres desperate behov for å ruse seg. – Da var det godt å ha en tro. Jeg kunne erkjenne min egen tilkortkommenhet og gi slipp på det som en bønn eller omtanke for personen, sier han. Foto: Ranveig Nordgaard

Gratis brødskiver og kaffe
Ole Martin Holte levde som munk og gikk på sosialhøgskolen. «Vi lærte om empati og respekt, men var ikke forberedt på mørket, den intense lidelsen og den himmelropende smerten. Vi studerte paragrafene i sosialtjenesteloven, men var uten kjennskap til lovløshet, anarki, kriminalitet og gatas justis. Det var derfor jeg bestemte meg for å oppleve gatelivet nedenfra, som uteligger», skriver han i boka Uteligger. Ole Martin har prøvd seg som uteligger tre somre på rad, to i Oslo og en i København.
Første natta Ole Martin sov ute, møtte han en mann som fortalte om Frelsesarmeen og Blå Kors.
«Nå er det stengt, men i morra tidlig kan du gå til Blå Kors, åpner åtte, eller Frelser’n på Grønland klokka ni. Gratis brødskiver og kaffe, du kan få sovepose. Ja, og du kan dusje og få rene klær», sa mannen.
Det har gått ti år siden Ole Martin, som nå jobber som gestaltterapeut, gikk inn dørene til Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmisbrukere. Nå er han tilbake, som forfatter og intervjuobjekt.
– Det er hyggelig og litt rart å være her igjen. Jeg har tilbrakt mange morgener her. Jeg dusjet, fikk sovepose og rene klær og hadde utrolig mange gode samtaler her. Det er et godt sted å være, sier han.
Ole-Martin kjenner igjen en del av de som sitter ved bordene.
– Det betyr nok at de fremdeles sitter i en tung rusavhengighet eller at de ikke har kommet seg videre.
Han mener det bør være mulig å komme ut av situasjonen i dagens samfunn.
– Jeg legger ikke så mye vekt på deres vilje, den tenker jeg er der, men vi er ikke gode nok til å tilrettelegge med individuelle tilbud.
I boka forteller Ole Martin om å jakte etter panteflasker, og om hvordan han selv ble jaget av en vekter da han hadde pantet dem. Om å gjemme seg for politiet da han hadde rigget seg til for å sove i Frognerparken, og om å bli vekket av en gneldrende rottweiler noen timer senere.
– Det første jeg merket som uteligger var at jeg ble møtt på en annen måte. Jeg mistet følelsen av å være meg, jeg mistet individualiteten min og ble satt i bås med andre i lignende situasjon. Det var forferdelig å bli møtt av utsagn som «Jævla lasaron!» og «Forbanna uteligger, kom deg vekk! Dette er ikke noe sted for deg!» Jeg kjente at jeg fikk lyst til å ta igjen, men jeg orket ikke og klarte ikke.
Han begynte etter hvert å tro på det andre mennesker sa til ham, og at det var greit at de gikk lange omveier for å unngå å møte blikket.
– Det begynte å rokke ved opplevelsen av å ha verdi som menneske.
Da han sov ute endret savnene seg fra dag til dag.
– Et øyeblikk var det kanskje at jeg var sulten, en annen dag at jeg var så lei av brødskiver og savnet en god middag. En annen dag kunne det være et smil, å kjenne at noen brydde seg og viste omsorg eller nysgjerrighet. Jeg kunne også savne å ha en ordentlig samtale.
Etter tre somre som uteligger og med fullført sosionomutdannelse, jobbet Ole Martin i den oppsøkende gatetjenesten Fransiskushjelpen. Årene som en utstrakt hånd til gatefolk har gitt ham mye kunnskap om asfaltlivet.
Hva kan vi som medmennesker gjøre for å gi gatefolket verdigheten tilbake?
– Vi kan øve oss på å stoppe opp, se dem i øynene og prate, og eventuelt gi dem penger eller kjøpe mat til dem, sier Ole Martin og understreker at gatefolk ikke er farligere enn andre mennesker.
– Det er så mange som går forbi og tenker at det sikkert finnes en tjeneste for vedkommende, eller at han/hun har takka nei eller ikke skikket seg. Så bryr vi oss ikke. Men det personlige ansvaret for å behandle alle mennesker med respekt og verdighet gjelder uansett, sier han.
– Det holder ikke at vi lever i en velferdsstat.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er fra Krigsropet nr 7 2013.