a123

Forsoning i praksis

Forsoning i praksis

Major Bente Gundersen, den norske rektoren på Frelsesarmeens offisersskole i hovedstaden Kigali, beskriver Rwanda som et fredelig, velorganisert og vakkert land. Det er 19 år siden helvetet brøt løs i landet.

Rwanda. Bare navnet er nok til å få grusomme bilder på netthinnen. Konflikter mellom hutuer og tutsier hadde preget landet i årtier før det eksploderte i 1994. En million tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av tre måneder. Eldre, voksne og barn ble slaktet ned med macheter – ofte foran øynene til familien. Frelsesarmeen i Rwanda kom til landet rett etter folkemordet for å drive nødhjelpsarbeid, og myndighetene ba dem om å bli. De norske oberstløytnantene Solveig og Svend Bjørndal ledet det krevende arbeidet blant et traumatisert folk som hadde 10 000 foreldreløse barn. Hus ble bygget, adopsjoner ble ordnet, fysiske og psykiske sår ble forsøkt leget.

19 år har gått siden helvetet brøt løs i Rwanda. I dag er situasjonen ganske annerledes. Rwanda har fremdeles mange utfordringer, men major Bente Gundersen, den norske rektoren på Frelsesarmeens offisersskole i hovedstaden Kigali, beskriver et fredelig, velorganisert og vakkert land.

Gjør det umulige mulig
Rwanda er det tettest befolkede landet i Afrika, der over 11 millioner innbyggere er fordelt på et areal tilsvarende Hedmark fylke. Det betyr at både hutuer og tutsier bor tett på hverandre.De lever fredelig sammen.
Hvordan kan noen være nabo med dem som har drept familien deres?
– Først og fremst krever det en enorm vilje til å legge det vonde bak seg og å gå videre. Folket i Rwanda har denne viljen. Derfor bruker man for eksempel ikke lenger betegnelsene hutuer og tutsier, men kaller alle rwandere, sier Bente.
Hun tror det omfattende oppgjøret etter folkemordet har gjort at det blir lettere å se framover, selv om det krever mye av den enkelte.
– Mange av dem som hadde drept, fikk ikke bare fengselsstraff, men ble også dømt til å hjelpe de etterlatte. Hadde man brent ned et hus og drept noens ektemann, kunne man bli dømt til å bygge opp enkens hus igjen, sier Bente.
Hun ser også at tiden leger noen sår. Mens det politisk og historisk ikke er lenge siden folkemordet, er 19 år lenge i den enkeltes liv. Mange er født etter 1994, andre var barn og har ikke konkrete minner om grusomhetene.
– Jeg merker en forskjell på dem som er eldre. De sliter nok mer med ettervirkningene, naturlig nok. De prøver alt de kan å sette strek for det vonde. Samtidig er folk bevisste på at fortiden ikke skal forties, slik at ikke noe lignende kan skje igjen.

Armétrommen stilner
Derfor har rwandere forsøkt å samle det vonde på ett sted. Flere minnesentre er bygget på steder der det var massakre. Her er det massegraver. Skoleklasser og andre inviteres til sentrene og informeres om den vonde fortiden. Hvert år markeres de tre månedene folkemordet varte. Da er det mange organiserte minnemarkeringer og offisielle markeringer på nasjonalt og lokalt plan. Folk strømmer til minnesentrene og legger ned blomster, ofte med kort pålydende «aldri igjen».
Bente har merket at rwanderne ikke snakker så mye om folkemordet, men gjennom de offisielle markeringene, blir det likevel satt fokus på det.
– Det er flest markeringer i den første uka i april, sier Bente som forteller om en lavmælt uke, både i radio og tv og ellers. En av mange handlinger for å vise respekt for det grusomme som skjedde, er å ikke ha høylytte sanger eller andre gledesutrykk.
– For eksempel bruker ikke Frelsesarmeen trommene denne uka, forteller offiseren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Forsoning i praksis
Rwanda – et vakkert, fredelig og velorganisert land. Foto: Bente Gundersen

Magisk grense
Mens andre afrikanske land sliter økonomisk og sosialt, går det framover i Rwanda. Den totale økonomiske veksten ligger på om lag åtte prosent. Det er den magiske grensen da veksten er såpass stor at det vil føre til bedre levevilkår for den enkelte innbygger, selv om det går sakte framover.
Bente har også vært rektor på Offisersskolen i Den Demokratiske republikken Kongo. Hun merker stor forskjell mellom landene. Mens Kongo er stort i areal, har utfordringer med veier og transport og korrupsjon, er Rwanda velorganisert, og har ikke store problemer med korrupsjon.
– Hvis Frelsesarmeen henvender seg til lokale myndigheter og tilbyr hjelp til trengende barn i et område, tas saken opp til diskusjon i en gruppe der både lokale ledere, helsepersonell og politikere er representert. Gruppen finner ut hvilke kriterier som skal settes for å få hjelp, og hvilke barn som trenger det mest, forteller Bente.
Å være kvinnelig rektor er helt greit i et land der man snakker mye mer om kvinners rettigheter enn i andre afrikanske land. Kvinner er svært aktive i yrkeslivet og i politikken. Det er lovfestet at det er skal være minst 30 prosent kvinner i parlamentet. I tillegg stiller kvinner til valg til andre parlamentsplasser, og mange av disse blir valgt. Derfor har det ofte vært over 50 prosent kvinner i parlamentet. Landet har i dag blant annet kvinnelig utenriksminister.
– Også i typiske mannsyrker som murere, elektrikere og rørleggere, er det mange kvinner, men det gjenstår nok litt på likestillingsfronten i hjemmene, vedgår offiseren.

Fra nødhjelpsaktør til kirke
Den forholdsvis unge Frelsesarmeen forsøker ennå å finne sin stemme i et land der hele 90 prosent av befolkningen oppgir at de er kristne. Spesielt står den katolske kirke sterkt. Frelsesarmeen i Rwanda er en liten armé med 29 offiserer og 1500 soldater fordelt på tolv korps.
I enkelte områder er Frelsesarmeen kjent, særlig der man drev hjelpearbeid etter folkemordet. I et område har Frelsesarmeen bygget en hel landsby.
– Tutsiene flyktet til nabolandene, og da de vendte tilbake etter folkemordet, hadde de ikke noe sted å bo. Derfor bygget Armeen denne byen. Her vet alle hvem Frelsesarmeen er, og alle forbinder oss med bistandsarbeidet, forteller Bente.
Hun ser at hovedutfordringen til Frelsesarmeen er å gå fra å være en hjelpeorganisasjon til å bli en kirke.
– Når man driver hjelpearbeid har man en giver og en mottaker. Frelsesarmeen som kirke har en litt annen rolle, der man jo faktisk er avhengig av den enkeltes bidrag både praktisk og økonomisk. Det tar tid å etablere Armeen som en kirke. Man trenger en holdningsendring, sier offiseren.

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 8 2013, du finner flere smakebiter her. Vil du abonnere eller gi bort abonnement på Krigsropet? Klikk her.