a123

Forsoning og tilgivelse

Stortingets vandrehall, 16. april. Det er første dag av rettssaken etter 22. juli, og vi skal møte Knut Storberget, advokaten som var justisminister da helvetet brøt løs.

Forsoning og tilgivelse
– Vi har forlatt tanken om straff som hevn. Vi skal ha straff som virker, sier Knut Storberget. Foto: Ranveig Nordgaard

Nasjonen er stille denne dagen. Hvordan vil Storberget være? Nedtrykt? Stresset? Ufokusert? Amper?

Og så, plutselig, kommer han, svinsende, med hodet høyt.

Akkurat som da Krigsropet traff ham som justisminister, i Oslo fengsel, på julaften. Sammen med kona og de to små døtrene.

– Det var fantastisk, sier han begeistret når vi minner ham om den uortodokse julefeiringen.

– Da jeg gikk av i november, var det blandede reaksjoner fra ungene. De spurte, «skal vi ikke feire jul i fengselet? » Det var godt å få det spørsmålet.

De kunne saktens lure. Hvert eneste år han var justisminister feiret pappa jul i Oslo fengsel, sammen med de innsatte. Hvert år innledet av Templet Hornorkester fra Frelsesarmeen, som på bunnen av det tre etasjer høye knutepunktet spiller så dørene til avdelingene åpner seg og de innsatte sildrer ut for å høre. Og der sto han, ett hode lavere, to armer smalere enn gutta i hettegenser og joggebukse som ruslet bortom for å hilse på.

Etter at Frelsesarmeens hornorkester hadde spilt, ble Storberget og jentene med inn på en av avdelingene. Der feiret de jul, med gaver og det hele. En jul gikk en av de innsatte inn på cella og kom tilbake med en gave til datteren på tolv: En pose twist han selv hadde fått av Frelsesarmeen.

– Større gave kan man ikke få. Den twisten ble spist med andakt.

 

Annerledes

– Gutta har mye godt i seg, mye håp, og det blir ekstra sterkt på julaften. Vi må ikke glemme at vi har med mennesker å gjøre. Vi må tillate oss å gjøre godt også mot de som sitter inne, sier Storberget, som lenge har ivret for rehabilitering i stedet for straff. Han nevner Stortingsmelding nummer 37, Straff som virker, nesten som et testamente.

– Vi har forlatt tanken om straff som hevn. Vi skal ha straff som virker. Vi skal ikke gi dem opp, men få hjelpen inn i institusjonene, sier Storberget, og ramser opp etater, tilbud og reformer han har ivret for: At skolen, nav og helsetjenesten skal inn i fengslene, rusbehandling, arbeidstrening og at ingen skal løslates til bostedsløshet.

– Du virker stolt?

– Stolt og stolt…

Han tar en tenkepause.

– Jeg er glad for at jeg har gjort det. Du skal ha mage for å administrere et slikt system og så tørre å tenke annerledes.

Det har altså Storberget. Tilbake har han fått kritikk og ros om hverandre.

– Hva gjør du når jenta på 14 sier at pappa slår, men at hun ikke vil ha ham i fengsel?

Annerledes. Du tenker annerledes.

 

Ubrukte ressurser

Som øverste ansvarlige for fengselsvesenet satte han sin ære i å besøke alle landets fengsler. Der opplevde han at umoderne mursteinsbygninger kræsjer med myke mennesker, hvor harde de enn kan framstå. Det er ikke rart at han er stolt av Halden fengsel, et prøveprosjekt så menneskevennlig at kritikerne har stusset på hvorfor forbrytere skal belønnes med hotellferie.

– Vi forventer mest endring når vi låser folk inne. Og det er der systemet har endret seg minst! Derfor er det viktig å tenke annerledes. Vi skal løfte livskvaliteten og verdigheten for dem som blir dømt. Mindre kriminalitet, mer livskvalitet.

– Hvor kommer verdiene dine fra?

– I voksen alder: Møtet med fanger. Unge gutter med store ubrukte ressurser.

Derfor vil han gi dem teater, skole, musikk. Muligheten til å oppleve noe annet enn å stjele. Men det var det voksne svaret. Hva med Knut, 15, 16 år?

– Kunne det vært deg?

– Jeg traff en barndomsvenn i Trøgstad fengsel, Stig. Da slo det meg hvor tilfeldig livet er og hvor godt jeg har hatt det. De sosiale forholdene som ligger i bunn gjør meg ydmyk. Vi skal ikke dømme altfor sterkt før vi kjenner bakgrunnen.

 

Massiv kritikk

Han vet hva han snakker om. Storberget forteller lite fra sin egen oppvekst, fordi det involverer andre som ikke trenger belastningen. Det holder å si at det er elementer der som han har felles med en del innsatte.

– Alle har sine opplevelser. Jeg har også kjent på utryggheten i hjemmet.

– Så hvorfor sitter du her, på Stortinget, vellykket og sterk?

Han nøler, som om han ikke vet hvilket ord han skal dementere først. Så gir han opp.

– Jeg opplevde som ung en enorm støtte fra det frivillige og skolen. Engasjementet i ungdomsorganisasjonene var avgjørende for meg. De ga støtte og løfta meg fram. Alle mennesker trenger et sted hvor de kan kanalisere ressursene sine, og for meg var det skolen. Jeg jobbet hardt.

– Du har sagt at du skulle ønske du var mer utagerende?

– Det er en refleksjon jeg har gjort, ja. Vi har en ungdomsgenerasjon som er ekstremt lovlydig. Jeg var del av en annen generasjon, og tenker nå at kanskje skulle jeg ha testa mer, ikke vært så snill.

Og så sier han at han tatt igjen det tapte, he he, blunk, og vi overhører ham litt. Samtidig hører vi ham godt, og slipper guarden enda litt mer ned, fordi vår eks-justisminister kjenner, og til og med vedkjenner seg, behovet for å tøye grensene.

Storberget tok på superdrakten og gikk på jobb i justisdepartementet i seks år, hver dag med et mantra på tungen: Dette skal jeg ikke gjøre resten av livet.

Han fikk kritikk fra de fleste; kolleger, politi, innsatte, media. På et par år måtte han håndtere en drapsbølge, en voldtektsbølge og 12 000 streikende politifolk. I februar i fjor bestemte han seg for å gå av som justisminister. Nok var nok, turboministeren ville ha mer tid med familien og skulle bare holde ut til kommunevalget i august.

Men så kom 22. juli.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropets sommernummer, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.