a123

Fortellingen om Furulund

Etter 40 års drift stenger Furulund bo- og treningssenter dørene for godt. Det fremkaller både minner og reaksjoner.

Fortellingen om Furulund
Svein har hatt flere opphold på Furulund siden 2004. – Det har vært helt avgjørende for meg at jeg har fått bo her, sier han. Foto: Theresa Alice Sanne

– Furulund er den plassen som har berga meg, sier Svein.
Han har akkurat vært ute og måkt snø på fellesområdene. Nå tar han en liten pause i leiligheten før han skal ut igjen. De siste femten årene har Svein hatt flere opphold her på Furulund bo- og treningssenter for rusmiddelavhengige. Det har i 40 år vært eid og drevet av Frelsesarmeen, og ligger på Lade i Trondheim. Fellesskapet, måltidene rundt langbordet og arbeidsoppgavene han har fått tildelt, er det som har hjulpet ham i de vanskeligste periodene, når rusen har tatt overhånd.
– Det er alltid godt å komme hit. Her får jeg roet meg ned, sier Svein.
Rusproblemene startet i 2001 da smelteverket på Lilleby ble lagt ned og han ble arbeidsledig. Det var tungt å ikke ha noe å stå opp til, forteller han. Tungt og meningsløst. Derfor begynte han å drikke. Men misbruket eskalerte, og det fikk etter hvert konsekvenser.
– Jeg begynte å rote med økonomien og mistet leiligheten min. Da det gikk nedover trakk også familien seg unna, forteller Svein som har seks barn og seks barnebarn. I 2004 hadde han det første oppholdet på Furulund.

Betaler regninger igjen
– Når man har levd som meg kjenner man til slutt bare én ting, og det er rus, sier han ærlig.
Derfor har bo- og arbeidstreningen han har fått på Furulund vært helt avgjørende, forteller han og legger til at han alltid har likt å arbeide. Bruke kroppen og kjenne at han gjør en innsats. På Furulund har han fått mulighet til nettopp det.
– Jeg ble satt til å pakke ved, måke snø eller klippe plenen. I starten var jeg skeptisk, men så var det så mange kjekke folk her, sier han og smiler.
Arbeidsoppgavene og det gode fellesskapet ga dagene mening igjen. Ga ham troen på at han kunne få kontroll på misbruket. Rutinene og forpliktelsene her har dessuten gjort at han har fått grep rundt økonomien sin igjen.
– Takket være Furulund tør jeg å gå i postkassen igjen, og jeg har begynt å betale regninger. Det er en veldig god følelse, sier han og legger til at oppholdene på Furulund har vært helt avgjørende for at han har klart å beholde den nye leiligheten som kommunen ga ham lån til for noen år siden. Hadde han blitt sittende alene i leiligheten sin i de tøffeste periodene, vet han hvor lett det ville ha vært å havne på puben.
– Og da får jeg heller ikke besøk av barnebarna, sier han og innrømmer at den biten er det vondt å snakke om.
Hvordan det skal bli når Furulund legges ned, synes han det er vanskelig å tenke på. Han håper Dagsverket, som er kommunens arbeidstiltak for mennesker med rusutfordringer, kan hjelpe ham videre så han klarer å holde seg rusfri.
– Men det vil ikke bli det samme som det vi har fått her, sier han.

Fortellingen om Furulund
Grethe Hansen (t.v.), regionsjef Lisbeth Kleveland (i midten) og Brit i samtale rundt bordet på Furulund. Foto: Theresa Alice Sanne

Betingelsesløs omsorg
Det er 40 år siden Furulund bo- og treningssenter sto klart med 40 plasser for mennesker med en alvorlig rusmid-delavhengighet.
– Jeg var ung da jeg begynte å jobbe her, og kom til en ukjent målgruppe, sier Grethe Hansen. Hun er utdannet hjelpepleier og har vært ansatt ved Furulund siden stedet åpnet i 1978.
Grethe forteller om en veldig hyggelig arbeidsplass der det raskt vokste frem et godt samarbeid mellom brukere og de ansatte.
– I starten rettet tilbudet seg mot tunge alkoholikere. De fleste beboerne som flyttet inn kom fra Herberget i Hvedingsveita, som ble drevet av Frelsesarmeens sosialtjeneste. På Herberget sov de på store sovesaler, så for dem var det ren luksus da de fikk egne hybler her.
Hun forteller at beboerne spiste felles måltider og ble servert påsmurte snitter til frokost og kvelds, og et varmt måltid midt på dagen. Grethe må smile når hun tenker tilbake.
– Det var betingelsesløs omsorg ved å stille få krav. Enkelte hadde selvsagt store problemer med å innrette seg. Men det var også mye hygge gjennom sosiale aktiviteter og arbeidstrening i form av utegrupper, verksted eller kjøkken- og renholdsgruppe.
På den tiden var snittalder 70 år og den eldste var 90 år. Reglementet var nok tilpasset både tiden og klientellet.
– Mange av beboerne ruset seg jevnlig, og de færreste hadde nok planer om å bli rusfrie, sier Grethe og forteller at enkelte ble boende så lenge som 15 år. Det gjorde at flere nærmest fikk et eieforhold til stedet.

Nyttig arbeidstrening
På begynnelsen av 90-tallet var det mye som endret seg. Det kom inn flere kvinner, mange slet med tunge psykiske lidelser og det var også mye blandingsmisbruk av alkohol og piller.
– Vi så at det å jobbe så lite målrettet ikke var hensiktsmessig. Derfor bestemte vi oss for å legge om driften og bli mer løsningsfokusert, sier Grethe.
– Vi så også et behov for strategier for rusmestring, da flere beboere hadde lange rusfrie perioder.
Hun mener at noe av det mest positive de fikk ut av omleggingen, var at alle beboerne måtte delta i arbeidsgrupper.
– For hva gjør du når du er rusfri hvis du aldri har hatt arbeidstrening og ikke har noe å gå til? Det er det beboerne på Furulund måtte lære.
Alle som flyttet inn på Furulund fikk en primærkontakt, og når de skulle ut var det også et ettervern som fungerte godt. Samtidig var det fortsatt mye fokus på det sosiale. Mange av beboerne ga uttrykk for at det var godt å ha et fellesskap, et sted hvor de blant annet kunne feire jul og 17. mai.
– For noen var det kanskje første gangen de fikk feiret disse høytidsdagene, sier Grethe.

Noen å spise med
Brit er en av beboerne som har erfart hvor mye tilbudet ved rusinstitusjonen har betydd. Hun har slitt med rus gjennom hele livet, og kom til Furulund i sommer etter et tilbakefall. 
– Det å bli rusfri tar årevis, men på Furulund får vi muligheten til å komme til hektene, sier hun.Det handler om at Furulund har vært så mye mer enn et botilbud, forklarer hun. 
– Det er også et sted hvor man lærer å mestre hverdagen.Broren hennes er blant dem som har fått god hjelp til dette, gjennom oppholdene han har hatt på Furulund.
– Tidligere kunne jeg verken ta av meg skoene eller gå på toalettet når jeg var på besøk hos ham. Sånn er det ikke lengre. Nå har han lært seg å ta vare på både seg selv og huset, forteller hun.
Ensomhet er en av de vanligste årsakene til rus, og en fellesnevner for mange av beboerne. Det sosiale samværet er derfor noe hun setter stor pris på. Det å få være sammen med andre mennesker har vært til stor hjelp, forklarer hun. Å ha noen å prate med, noen å sitte rundt bordet med mens man spiser.
– Hver dag er det tre fellesmåltider som vi er med på å lage. Om sommeren er det grilldag hver søndag. Da samles vi utenfor husene, sier Brit og peker ut mot den lille husklyngen utenfor vinduet.

Fortellingen om Furulund
Snømåking er en av beboernes oppgaver - men det er alltids rom for lek og humor Foto: Theresa Alice Sanne

Nye utfordringer
I 2003 ble det igjen endringer ved institusjonen. Det ble inngått en driftsavtale med Trondheim kommune hvor resultatet var at det skulle kuttes ned til 32 plasser; fire på hvert hus og åtte hybler. Samtidig ble beboerne stadig yngre og hadde som regel en sammensatt rusproblematikk.
– Alkohol er så forutsigbart, men den nye rusen gjorde det mer komplisert. Det ble veldig uforutsigbart, sier Grethe.
Men til tross for stadig nye utfordringer og omlegginger har de hele tiden klart å beholde det gode miljøet.
– Det har vært mye humor og varme her. Vi har flira mye, sier Grethe og ser på de andre ved bordet.
Lisbeth Kleveland, regionsjef for rusomsorgen, nikker og er enig. Hun kjenner godt til Furulund og har tidligere jobbet ved institusjonen i 10 år. Når Furulund nå må stenge, forstår hun at det også vekker mange følelser blant både ansatte og beboere.
– Det finnes ikke noe annet sted som dette i Trondheim. Men de siste årene har vi driftet med underskudd.
Hun forklarer at anbudsrunden som startet allerede i 2012, fortsatte i 2016. Rådmannen mente at kommunen klarte dette best selv, og Furulund skulle legges ned.
– Vi inviterte dem hit for å forklare litt mer av hva vi drev med. Resultatet den gangen var at vi skulle fortsette, men kutte ned til bare tolv plasser, sier Lisbeth.
Det ble også gjort flere endringer i tilbudet. Beboerne kunne ikke bo mer enn én måned, de skulle ikke spise felles måltider og de fikk ikke lenger tilbud om arbeidstrening.
– Men vi ble nødt til å snike inn noen nye retningslinjer, sier Lisbeth og forklarer:
– Frelsesarmeen har jo et stort hjerte, og mat og måltider er viktig for oss alle, sier hun og får bekreftende nikk fra både Brit og Grethe.
Hva som skjer videre med Furulund, er ennå usikkert. Men hva stedet har vært, og at det har betydd mye for menneskene som har bodd her, det er det ingen tvil om.

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nummer 18, 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.