a123

Friminuttet

Hveita dagsenter gir Trondheims rusavhengige omsorg for hele mennesket.

– Jeg hadde ikke vært i live om det ikke var for Hveita dagsenter.
Ordene tilhører Svein Aksel Brun, en av Frelsesarmé-senterets faste besøkende.
– Det hindrer kriminalitet når vi får mat her. I tillegg blir vi respektert. Her er det ingen som dømmer oss.
Det er en helt vanlig dag på Hveita dagsenter i Trondheim. Klokka er like før ni, sola skinner, og de første brukerne står klare. På veien inn deles gode klemmer ut. Vel inne venter 120 skiver på å bli spist. Skulle det gå tomt, blir det smurt flere. Kaffe, te og melk er også en del av tilbudet. Dette er selve sikringskosten. En av de ansatte, May Helen Skjærvø, er opptatt av mat.
– Jo bedre og mer næringsrik mat de får hos oss, desto bedre er brukerne våre rustet til å møte den knallharde hverdagen på gata.

Friminuttet
Ansatt May Helen Skjærvø tar godt i mot en av brukerne av Hveita dagsenter i Trondheim. Foto: Silje Eide

Omsorg og mat
Det er ikke bare brødskiver som serveres. Mens de første gjestene spiser brødskiver, tilberedes allerede varm mat på kjøkkenet like innenfor serveringsdisken. I dag skal det serveres steik og ribbe.
Hva som blir tilberedt, kommer blant annet an på hva rause givere som Coop og Tine har bidratt med. To store ribber på seks kilo hver, i tillegg til ni kilo steik og riskrem til dessert er populært. May Helen elsker det. I tillegg til mat fra Coop og Tine, bidrar også den landsdekkende suppeavtalen Frelsesarmeen har med Toro til god mat. Skjærvø forteller at uten maten, ville mange av brukerne spist boller og drukket sjokomelk i stedet. Jakten på sukker for å forsterke rusopplevelsen, er viktigere enn næringsrik mat.
Daglig leder Kari Aalberg forteller om et gjennomsnittlig besøk på mellom 80 og 90 hver dag. I løpet av et år betyr det nesten 20 000 besøk.
– Kommer det nye, er vi veldig opptatt av raskt å bli kjent med dem for å høre om de er i målgruppa. Kari forteller at dagsenteret ikke driver behandling, men omsorg. Derfor vet hun heller ikke alltid hva den enkelte ruser seg på. Hun spør ikke om det. De som kommer hit, er de voksne brukerne. Det er andre steder i byen som henvender seg til de yngre. Derfor er det også rolig i kafeen. Folk sitter gjerne enkeltvis på hvert sitt bord, spiser, drikker kaffe og leser avisa.

Friminuttet
Kari Aalberge (t.h.) er daglig leder på Hveita dagsenter. Nylig gjenåpnet også tannlegetilbud en dag i uken, mye takket være tannlege Kim Bøen (t.v.). Foto: Silje Eide


– 75 til 80 prosent av de som kommer, er menn. Her får de et friminutt fra gata. Det er ingen tv eller radio som durer, vi har ingen aktiviteter. Det skal være stille. Vi gir rom for gode samtaler og hvile. Blant annet har vi et eget hvilerom. Tilbakemeldinger som blir gitt i våre årlige brukerundersøkelser, viser at det også oppleves slik. Som et trygt sted, drevet av mennesker som ønsker at de skal ha det godt.
Reglementet er tydelig. Her inne vil man ikke se en eneste mobil eller penger som skifter hender. I dette miljøet betyr nemlig dette dealing.
– Når vi er strenge på dette, er det fordi vi ønsker å beskytte dem som kommer hit. Hos oss skal de være trygge, finne roen og slippe å oppleve at noen ruser seg mens de er her, eller at noen vil selge stoff.
Alt er selvsagt ikke idyll. For midt mellom litt pianospilling og tryllekunster fra en av brukerne, smeller en annen en tallerken med mat i gulvet. Frustrert og sint forlater han stedet. For May Helen Skjærvø er ikke dette en uvant situasjon.
– Nå venter det en periode med bortvisning. Slike handlinger får alltid konsekvenser. Frustrasjon skal tas ut på annen måte. Men han får komme på døra og hente mat med seg ut, og vi stiller opp for en prat.

Herberget
Neste år er det 90 år siden Frelsesarmeens rusomsorg startet sitt arbeid i Trondheim. Sent i 1926 ble naboeiendommen til dagens senter i Hvedingsveita lagt ut for salg. Frelsesarmeen hadde et sterkt ønske å starte sosialt tilbud for menn i byen, og viste umiddelbart stor interesse. Det gikk likevel en stund før den kunne kjøpes. To av byens menn, Ole M. Kobbe og den senere legendariske biskop Arne Fjellbu, besluttet dermed å kjøpe eiendommen for å sikre at den ble brukt til det ønskede formålet.
Kobbe var på denne tiden kontorsjef i Trondheim fattigvesen og visste godt om byens vanskelige sosiale forhold. Student- og hjelpeprest i Nidarosdomen, Arne Fjellbu, hadde i sin ungdom arbeidet under den kjente presten Michael Hertzberg på Tøyen i Oslo. Det var arbeidet i Tøyen småkirkemenighet som la grunnlaget for Fjellbus sterke og vedvarende sosiale ansvarsfølelse.
Noen måneder etter kjøp og oppstart av herberget overtok Frelsesarmeen bygningen, og satte den i en bygningsmessig forsvarlig stand. 30. september i 1927 kunne derfor William Booths datter og leder av Frelsesarmeens arbeid i Norge, Lucie Booth Hellberg, offisielt åpne det nye tilbudet.
25 år senere, i 1952, var Arne Fjellbu blitt biskop i Nidaros. I sin hilsen til jubilanten, sa han blant annet følgende: «Vi er glad for at vi fikk Frelsesarmeen til å overta (…) Arbeidet som drives i et slikt herberge, er helt i linje med evangeliet selv.» Fjellbu avsluttet med å si at han håpet at Frelsesarmeen fortsatt ville se det som sin oppgave å hjelpe de nødstedte og vise kjærlighet i handling. Frelsesoffiserene som fikk oppdraget med å starte arbeidet i det nye herberget, var ekteparet Green. Krigsropet refererte også fra konas hilsen ved samme jubileum: «Jeg glemmer ikke da min mann hengte opp den veggteksten som dere ser der: ‘For så har Gud elsket verden’. Da han var ferdig med dette arbeidet, knelte han ned og ba til Gud om at denne teksten måtte gjøre sin misjon blant mennene som kom inn her.»
I 1978 ble herberget nedlagt. Samtidig åpnet Frelsesarmeen Furulund vernehjem som det het den gangen. Fretex flyttet inn i de gamle lokalene og ble værende til 1990 da de fant seg nye og mer egnede lokaliteter. Etter forespørsel fra Trondheim kommune ble det isteden etablert et botilbud til dem som hadde «brukt opp hjelpeapparatet ». Ti år senere opphørte avtalen. I 2011 ble imidlertid tilbudet re-etablert under navnet «Herberget». Først som et prøveprosjekt, før det året etter ble etablert som et fast tilbud.
Kari Aalberg forteller at det i snitt er cirka 20 ulike menn som i løpet av en måned bruker tilbudet.

Friminuttet
Ylva Helene Glørstad er en av de ansatte på Hveita dagsenter. I dag skal det serveres steik og ribbe. Foto: Silje Eide


– De som får bo her, må tilhøre Trondheim kommune og ha en bekreftelse fra nav om at de er bostedsløse. De kommer inn klokka åtte om kvelden. Her kan de få slappe av i stua, se på tv, og spise et varmt måltid mat. Etterpå får de en god natts søvn. Neste dag er det ut klokka ni.
Kari forteller at mange overnatter ganske ofte.
– Vi ønsker ikke at folk skal bruke oss 30 dager i måneden, det er ikke slik tilbudet er tenkt. Men mange har likevel brukt oss i lange perioder. Av og til er det lett å tro at de ikke vil noe annet, de vil ha den friheten som det gir å bo hos oss. En av dem som har bodd her mye, og som det kunne virke som ville ha det slik, ønsket seg egentlig et eget hjem. Det har vi klart å få til, noe vi er veldig glad for. Vi har veldig god kontakt både med leger, nav og kommunens helse- og velferdstjeneste for å hjelpe brukerne våre videre.

Redder liv
Jan Erik Skjølås er innom dagsenteret hver åpningsdag. Han er leder for kommunens ulike lavterskeltiltak som blant annet inkluderer Helse- og overdoseteamet. Skjølås kan fortelle at Trondheim har omtrent 1500 sprøytenarkomane, og at teamet hans har kontakt med rundt 1000 av dem. Han liker ikke utviklingen når det gjelder yngre misbrukere.
– De går gjerne rett på sterke stoffer og ruser seg knallhardt. Og så er det blitt slik at hasj og ecstasy er helt greit. Men medaljen har en bakside. Selv om rusen er god en stund, ser vi etter hvert at de kommer til oss. Jeg har jobbet med dette siden 2002, og det virker som om flere ungdommer ruser seg. Men miljøet er lukket og skjult. Han er stolt av teamet sitt.
– Vi er den eneste byen i verden som har et slikt tilbud. Det er en skam at ikke flere byer i Norge har det. Jeg vet at noen ønsker å få det til, men det tar tid. Nå har vi nesten hele tiden total oversikt over hvilke rusmidler som er på gata.
Skjølås er ikke opptatt av å telle, men forteller at de har reddet mange liv.
– Folk har vært døde. Vi har gitt dem motgift, og de har våknet opp. Jeg tenker ikke på hvor mange. Men det å jobbe i rusomsorg handler om liv og død.
Hveita dagsenter er et viktig sted for Skjølås og hans medarbeidere.
– Vi har en god relasjon med dem som er her. Samarbeidet er utmerket, vi sitter ikke på hver vår tue. I tillegg får vi møte brukerne og kan dele ut reint utstyr til dem.
Skjølås understreker betydningen av et sted som dette.
– Dagsenteret betyr at de rusavhengige har et sted å komme. Få seg mat, klær, noen å prate med, slappe av, rett og slett et pusterom i hverdagen. Det er kjempeviktig, rett og slett livsviktig og livreddende.

«Omsorg for hele mennesket»
Men Hveita Dagsenter er mer enn en kafé. I et annet rom har Berith Bundgård sørget for at en av brukerne får fotpleie.
Hun smiler.
– Jo fælere føttene er, jo bedre liker jeg dem. Fotpleie er veldig viktig. De steller dem ikke selv. Jeg har sett negler som har grodd fast i hverandre.

Friminuttet
– Fotpleie er veldig viktig. Brukerne steller ikke føttene sine selv, sier Berith Bundgård (t.h.). Her er det Rune Leistad som får fotbehandling og omsorg. Foto: Silje Eide


For mange er fotvasken den eneste omsorgen og opplevelse av nærhet de får.
– Det var en bruker som sa til meg at han som liten nok hadde fått mye kjærlighet han ikke husket. «Nå er fotpleien du gir meg, den eneste kjærligheten jeg opplever», sa han. Det sier noe om hvor viktig det er.
Noen vil også klippe seg. Berith er utdannet hjelpepleier, men gjør gjerne det også.
– Ei jente fortalte at hun klokka halv fem en morgen hadde bestemt seg for at i dag skulle jeg klippe henne. Hun hadde langt, fint hår, men ville barbere det aller meste, bare beholde en lang lugg. «Tør du, tør jeg», sa jeg og klippet. Men det ble kjempefint.
Daglig leder, Kari Aalberg, er glad for innsatsen.
– Dette er ikke noe vi må tilby. Men det at hun både klipper hår og steller føtter, gjør at vi kan tilby noe som oppleves viktig, men som likevel ikke er pålagt.
Svein Aksel Brun har krøpet opp i tannlegestolen til Kim Bøen. Dårlig tannhelse har sørget for at han mangler en del tenner. Nå gjelder det å ta vare på dem han har igjen. I dag er det en tann som trenger å bygges opp.
En dag i uka tilbys det nemlig tannlege uten timebestilling. Kim Bøen er helt fersk som tannlege på senteret. Dette er hans fjerde uke.
– Jeg fikk vite om tilbudet fra en kollega og arbeider her en dag i uken. Det er mange av pasientene som åpner seg og forteller om hvordan de har det. Jeg er glad for tilliten som blir vist meg.
Bøen forteller at han så langt har behandlet mange betennelser, i tillegg til å trekke og rotfylle tenner.
– Tannpine er veldig vondt, og dette er en utsatt gruppe. Det handler også om menneskeverdet.

Friminuttet
– Dette handler også om menneskeverd, sier tannlege Kim Bøen. En dag i uka tilbyr Hveita dagsenter tannlegebehandling uten timebestilling. – Jeg er aldri så avslappet som når jeg sitter i frisørstolen eller tannlegestolen, sier Svein Aksel Brun. Han og den verkende tanna har ventet lenge på at Hveitas tannhelsetjeneste skulle gjenåpne. Foto: Silje Eide


Svein Aksel i tannlegestolen forteller at alternativet til dagsenterets tilbud ville vært selvbehandling.
– Mange av oss trekker tennene på oss selv, eller så hjelper vi hverandre. Da tar vi det vi kaller «gatebedøvelse» og bruker tang.
«Omsorg for hele mennesket» er Frelsesarmeens visjon. Dette mennesket trenger også klær. I kjelleren er det Ylva Helene Glørstad som styrer «gratisbutikken». Her finnes klær og skotøy i ulike størrelser. Vinterstid er ullundertøy veldig populært.
– Vi får klær fra Fretex, privatpersoner og butikker som ikke ønsker at usolgt tøy skal selges. I tillegg får vi av og til også større partier med tøy fra firmaer som produserer selv. I tillegg kan brukerne få vasket både kropp og eget tøy.
– På sommeren er det mange som sover ute og blir virkelig skitne. Da gjør det godt med dusj og vask. Når de er ferdige, får de en klem og litt mat. Tilbudet om vask er veldig viktig for livskvaliteten. Når de går ut på gata igjen, er det vårt mål at ingen skal se at de kommer fra oss. Det handler om verdighet. Våre brukere skal ikke skille seg ut.

Andaktsuppe
May Helen har servert den siste porsjonen med middag. Også i dag er alt spist opp. Hun har vært tilhørig i Frelsesarmeen i 20 år og opplever troen og gleden som en viktig dimensjon i livet. Også på dagsenteret.
– Det er like naturlig for meg å snakke om tro som å snakke om mat. Mange av de som går her, er opptatt av dette. «Finnes det en Gud når det er så mye vondt?»
Hver onsdag er det andakt med påfølgende «andaktsuppe». Da synges de gode, gamle sangene.
– Jeg ser tårer hos mange når vi synger sanger som «Han skal åpne perleporten », eller «Han er min sang og min glede». Du ser at barnetroen er der. Det er mye tro blant en del av dem som går her.
Enda en dag på Hveita dagsenter er over. Tenner er behandlet, føtter vasket, sult stillet, klær skiftet og et fellesskap har varmet. Livet er ikke alltid like enkelt. Men Frelsesarmeens tilstedeværelse i Hvedingsveita gjør hverdagen litt lettere. Litt bedre. Tross alt.

 

Denne artikkelen sto på trykk i Krigsropets sommernummer 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.