a123

Fyrvokteren

Fyrlysets nye daglige leder hadde en drøm om å jobbe for FN, men synes det er mye mer givende å jobbe med mennesker for Frelsesarmeen.

Fyrvokteren
Hver onsdag er Guillaume Muringa ansvarlig for andakten i kafeen på Fyrlyset i Urtegata. Foto: Silje Eide

Det er torsdag formiddag og folksomt på Fyrlyset. Folk går ut og inn, noen henter mat og drikke i kafeen, andre sitter og spiser eller står og prater. Like innenfor inngangen får en høyreist, slank mann i Frelsesarméuniform en lang klem av en besøkende. I neste øyeblikk blir han omfavnet av en annen. Mannen i uniform er løytnant Guillaume Muringa, Fyrlysets nye daglige leder. For to minutter siden var Guillaume utenfor og snakket med politiet, som hadde stoppet for å sjekke noe. Nå er han egentlig på vei opp til kontorområdet i andre etasje med en børste til kaffemaskinen, men han stoppes på veien av en besøkende som vil prate litt. Om ikke lenge er det quiz, og før det skal han helst ha fått spist litt lunsj. Det summer rundt ham på alle kanter, men Guillaume er roligheten selv.

 

Frelsesarmeen i et nøtteskall
Fyrlyset er Frelsesarmeens tradisjonsrike lavterskeltilbud til rusmiddel-avhengige, og har hatt adresse Urtegata 16 på Grønland siden 1894. Også mennesker uten rusavhengighet oppsøker stedet. «Vår visjon er å være et fyrlys for mennesker som opplever at livet er en mørk seilas», står det om Fyrlyset på Frelsesarmeens hjemmesider. Stedet tar mål av seg til å dekke folks primære behov både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Med respekt for den enkeltes tro, ønsker de å peke på Jesus som den beste hjelp til et nytt og bedre liv, og som eneste vei til frelse. Fyrlyset inspirerer og legger til rette for at besøkende tar ansvar og kontroll over eget liv, og tilbyr blant annet samtaler, sosialfaglig oppfølging, kapellantjenester, aktiviteter, matservering, tilgang på dusj, klær og vaskeritjenester.

Det køer seg i kafeen. Oppskåret appelsin og banan på fat lyser opp kafédisken. Havregrøt, yoghurt, risgrøt, brød, supper og salat gir matlyst. I tillegg er det ferdigsmurte matpakker til utdeling. Besøkende kan selv forsyne seg med kaffe, te, melk og juice og vann. Mat og drikke er gratis, og det serveres i snitt 180 porsjoner mat hver dag. Fyrlyset er åpent seks dager i uka, og er samlokalisert med Feltpleien, et gratistilbud til rusmiddelavhengige over 18 år. Her tilbys sårbehandling, vaksiner, råd og veiledning om helse, og hjelp til å etablere kontakt med helseapparatet. For mange av de besøkende er Fyrlyset et anker i en ellers uforutsigbar og oppjaget hverdag.

− Vi jobber med mennesker som ellers ikke synes i samfunnet. Dette er for eksempel et av få steder de kan spise i fred uten å bekymre seg for regn eller for å bli jaget bort, sier Guillaume Muringa.

Folk får levert klærne sine på vaskeriet, og de får et sted å dusje. De får det de behøver av toalettsaker og undertøy, og nytt tøy når de trenger det.

− Dette er grunnleggende behov og har med menneskers verdighet å gjøre.

Han mener at å dekke disse behovene er den beste måten å ta vare på et menneske.

− Fyrlyset er Frelsesarmeen i et nøtteskall. Dette er suppe, såpe og frelse i ett, sier Guillaume og smiler.

− Jeg hører William Booth når jeg er på Fyrlyset.

 

En varig forelskelse

Kontoret til Guillaume i andre etasje har en liten balkong og utsikt til en fargerik grafittivegg tvers over gaten. Det er spartansk utrustet, med skrivebord, pc, tre kaktuser, en orkidé, to lyslykter, to beholdere med penner, en korktavle i tykk ramme og vinduer flankert av firmagardiner med 80-tallsmønster. Guillaumes nærvær fyller resten av rommet.

Fyrlysets daglige leder har et spesielt forhold til William Booth, som grunnla Frelsesarmeen i 1865. Guillaume er oppvokst i Burundi, kom til Norge i 2006, er jurist og dommer fra hjemlandet og har jobbet som dommer for internasjonale organisasjoner, blant annet for The Danish Institute for Human Rights i Rwanda. Trosmessig hadde han erfaring med en mer karismatisk kristendom og intet forhold til Frelsesarmeen, men han ble venn med korpslederen i Sogndal, som introduserte ham for Frelsesarmeen. Og noe skjedde da Guillaume leste William Booths berømte tale: «Så lenge kvinner gråter, som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge små barn går sultne, som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til siste slutt.»

− Jeg ble forelsket, rett og slett! forteller Guillaume og smiler – noe han forøvrig nødig gjør på bilder. Det forklarer han med erfaringen fra dommerembetet, der han alltid måtte være formell og alvorlig. Men Guillaume byr på mange smil når kamera hviler.

Han ble tilhørig i Frelsesarmeen og deretter soldat. I mange år arbeidet han som Frelsesarmeens fengelssekretær i Stavanger, både i Åna fengsel og Stavanger fengsel. Helt til et spesielt møte med en innsatt.

 

Guds stemme

Den innsatte var overført fra Åna fengsel. En stor og ruvende, tatovert skikkelse. Skremmende, syntes Guillaume. Men mannen husket Guillaume fra jobben hans på Åna, og ønsket en samtale.

− Jeg innrømmer at jeg var redd for å være alene med ham på cella. Så jeg ba til Gud: Vær med meg! Frykten forsvant, og jeg gikk inn til ham.

– Du tror jeg er en drittsekk, sa den innsatte, men det trodde ikke Guillaume. Og fangen fortsatte:

− Du har truffet meg i to fengsler. Jeg vet jeg gjør feil, men klarer ikke å la være å gjøre det jeg hater.

– Det traff meg, forteller Guillaume og fører hånda til hjertet.

− Jeg blir ikke lettrørt, men da! Det er som i bibelteksten: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (Romerbrevet 7,19 red.anm.)

− På vei hjem hørte jeg en stemme som snakket til meg. Nå er det ikke sånn at jeg aldri hører stemmer, for det er mye å tenke på, sier Guillaume og ler.

− Men dette var annerledes. Det var

Gud. Han sa: «Hvis ikke du, hvem andre?».

Guillaume syntes det hele var skummelt. Veien videre. Livet som nok en gang skulle ta en ny retning.

− Men etter hvert ble hindringene små og lette å gå forbi.

 

Fyrvokteren
Fyrlyset serverer i snitt 180 porsjoner mat hver dag. Francisca Polanco deler også ut smil. Foto: Silje Eide

En jobb med mening

Dermed søkte Guillaume Frelsesarmeens offiserskole. Han begynte i 2015 og ble uteksaminert løytnant i sommer. Fyrlyset er et av Frelsesarmeens mest tradisjonsrike og anerkjente tilbud, og stillingen som daglig leder her er hans første ordre. Det er ikke noe Guillaume har tenkt mye på. Han er opptatt av jobben han er satt til, av kollegene og brukerne av tilbudet. Han trives svært godt. Mannen som fra han var liten drømte om en jobb med mening, om å jobbe for FN med menneskerettigheter,

føler han får utrettet langt mer nå enn tidligere.

− For meg er det mye mer givende å jobbe med mennesker for Frelsesarmeen enn for FN. Der er det så mange regler fra New York og så mye politikk.

Drømmen om FN er borte, mens drømmen om en jobb med mening, er oppfylt.

Telefonen ringer. Å være leder på Fyrlyset er en krevende jobb. Budsjettet skal legges, prosesser planlegges, nye og uforutsette situasjoner takles. Guillaume har personalansvar for 14 ansatte og en stor gjeng frivillige, og han fungerer som husets kapellan med ansvar for daglig morgenandakt for de ansatte og andakt i kafeen for alle hver onsdag formiddag. Ikke minst er en stor del av jobben hans å snakke med brukere av Fyrlyset.

− Jeg er veldig glad i en god samtale, gjerne uten banning, sier Guillaume og humrer.

− Mange av dem som har møtt livet på det hardeste, har behov for åndelig samtale. Ikke nødvendigvis om Gud, men om eksistensielle spørsmål. Jeg synes det er enklere å snakke med folk her enn med mine venner fra akademia. Her kan vi være enige om å være uenige. Men vi anerkjenner at vi har det til felles at vi er mennesker. Folk her er mer realistiske. Mine venner fra andre miljøer er mer idealistiske.

Romanforfatteren

Guillaume er også glad i å skrive. Gjennom studier og jobb har han skrevet utredninger og avhandlinger. Målet tidligere var en doktorgrad i internasjonal offentlig rett.

− Men det ble ikke slik, og det er ikke viktig. Det som ble viktig å skrive, er romaner! sier Guillaume og drar fram en roman fra sekken sin. Forfatter: Guillaume Muringa. Tittel (på fransk): Irresponsable. Nul n’est censé ignorer la loi.

− På norsk blir det noe sånt som: Uansvarlig. Ingen unnskyldning for ikke å kjenne loven, forklarer Guillaume.

Fransk er førstespråket hans. Morsmålet er kirundi, regionalt ble det snakket swahili, og Guillaume har studert engelsk og spansk. Så ble det norsk.

– Nå prøver jeg å lære meg arabisk. Det er en fin app på telefonen. Må bare ha litt tid til det!

Boken handler om et møte mellom to mennesker, om voldtekt, ansvar, skyld og straff.

− Og romantikk. Jeg tror på romantikken, sier Guillaume med iver i stemmen.

− Når man skriver romaner, kan man skrive i sin egen stil. Jeg når mange flere mennesker på denne måten enn ved utredninger og avhandlinger. Og så er det nok også et ønske om å sette spor etter meg, slår Guillaume fast.

Boken kom ut for et halvt år siden. Han forteller om gode tilbakemeldinger, og for tiden leter han etter en oversetter. En oppfølger er også under oppseiling, selv om det ikke var planen i utgangspunktet.

− Utfordringen er bare å få tiden til å strekke til, forklarer han og slår forsiktig ut med armene.

Han skal jo ha tid til familien også. Til kona Alice, også hun løytnant i Frelsesarmeen, og barna på 20, 11 og 5 år.

Fyrvokteren
Quizlaget Flisa Burger og bowling i dyp konsentrasjon. Fyrlysets leder, Guillaume Muringa, er selvskreven deltaker hver torsdag. Foto: Silje Eide

Quiz til begjær

Torsdager klokka 12 er det quiz på Fyrlyset. Alle er velkommen, og Guillaume er selvskreven. Han er begeistret for denne aktiviteten, og har gang på gang erfart hvor mye kunnskap og ressurser som finnes blant folk som frekventerer Fyrlyset. Det er viktig å hente fram disse ressursene. Sånn tenker også dagens quizansvarlig Trond Hegstad.

− Jeg har god akademisk utdannelse selv, og har mye kunnskap i hodet. Da jeg begynte å bruke Fyrlyset, tenkte jeg på hva jeg kunne bidra med. Man må prøve å gjøre noe selv. Vi har det trivelig sammen, skaper stemning og får brukt det vi kan.

Denne torsdagen er den harde kjerne minus én til stede. Trond kjører i gang med seks musikksekvenser og spørsmål om rockegrupper og artister, før han fortsetter med friluftsmuseet på Lillehammer, japansk lyntog, amerikansk villhest, Nobels litteraturpris, politikk og geografi.

− Hvordan ser det katalanske flagget ut? spør Trond.

– Det er firkantet, smeller det fra et lagmedlem, til felles glede.

− Hva het Zimbabwe tidligere?

− Afrikaner’n rykker fra oss her! utbryter en annen med tanke på Fyrlysets daglige leder.

Det er mye latter, litt uenighet om spørsmålsformuleringer, men intens innsats fra begge lag. Laget med Guillaume, Flisa Burger og Bowling, vinner knepent og får uhøytidelig overrakt en pose Twist.

Ute i kafeen igjen har en ung jente sovnet ved et bord. Nye mennesker er godt i gang med lunsjen, deriblant Stig Braseth.

− Alle og enhver kan havne i en situasjon hvor man har behov for å komme hit, sier Stig, som setter pris på tilbudet om mat og det sosiale, og kommer hit flere ganger i uka.

− Tenk på alle som sulter i verden. Vi har det godt i Norge, sier han.

Også Alf Cato Andersen snakker varmt om Fyrlyset. Tidligere på dagen har han fått hjelp til å laste ned et skjema

på nett.

− Her er det ikke noe «nei, beklager, deg kan vi ikke hjelpe». Her bryr de seg. En gang var det nok bare å se på meg, så fikk jeg nye klær, he-he, sier han og ler godt. Alf Cato forteller også at det betyr mye å kunne treffe venner på Fyrlyset.

 

Evige avtrykk

Det blir flere klemmer på Guillaume. Men det er langt fra bare kos på Fyrlyset.

Det kan oppstå basketak, og av og til må politiet tilkalles. Daglig leder og ansatte skjelles ut fra tid til annen.

− Du må tåle litt for å jobbe her. Samtidig skal du ikke tåle alt. Vi har klare rammer og må være konsekvente. I verste fall kan folk bli utestengt. Men vi opplever også at folk sier unnskyld, forteller Guillaume.

Han har en visjon om at alle må se og ha omsorg for hele mennesket. Det prøver han å formidle.

− Ingen er håpløs. Man skal ikke gi opp noen. Alle fortjener en ny sjanse, sier han.

Det er jobben hans, men Guillaume sier at det å støtte, og ikke gi opp noen, også blir en personlig sak. Han samler på gode tilbakemeldinger og henter styrke fra Gud.

− Jeg vet at jeg går i Guds kraft. Det er mye jeg ikke forstår, men Gud er med meg, han går foran. Så enkel er min tro.

Det er kraft i alle klemmene han får og deler ut i løpet av en dag også. Han er glad for dem. Når han tar av seg uniformen om kvelden, bærer den spor av klemmene. Fra hender som har holdt. Det må han børste bort for å holde uniformen pen.

− Men klemmene og menneskene som gir dem setter avtrykk også i hjertet mitt. Det er avtrykk som ikke kan børstes bort. De preges inn og blir der for alltid.

krigsropet(a)frelsesarmeen.no 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 46, 2017. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.