a123

Gategodhet

Nysgjerrigheten drev ham ut på gata. – Det som overrasket meg aller mest, var varmen ute i miljøet, sier «Petter uteligger».

Gategodhet
Petter Nyquist bodde på gata i 52 døgn, de sterke møtene med gatas folk ble vist på TV2. Foto: Lars Myhren Holand

Eventyreren og filmfotografen vil åpne øyene våre, få oss til å se at det finnes mennesker på gata. At han som sitter ved tiggerkoppen, er et individ med verdi. I 52 døgn levde Petter Nyquist ute med folk som lever i randsonen, som sliter med rus og med psyken. Det ble til tv-serien Petter uteligger som nylig gikk på TV 2.
– Kan du vente litt? De har så veldig god grøt her, sier han, og forsvinner mot disken.
Der blir Petter stående med grøtbollen i hånda. Her er det mange kjente, han er på gamle trakter. I november 2014 gikk han for første gang inn her på Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmisbrukere på Grønland i Oslo. Da var tilstanden skral, skjegget lenger og buksa skitten. Etter seks døgn og minimalt med søvn var han mentalt sliten, han kjente angsten og lengtet etter en dusj. Her fikk han mat, nytt undertøy og det aller viktigste – en sovepose.
– Jeg ble møtt med et smil i døra. Tilnærmingen her var veldig fin. Å få byttet klær og få en tannbørste hjalp på den psykiske helsen. Bare å stå i dusjen og få varmen i kroppen, var fantastisk. Jeg var vel innom her ti ganger, og sovesalen brukte jeg også. Det var utrolig deilig å hvile.
For det er ingen tvil om at livet gatelangs er et slit. I løpet av de 52 dagene må Petter kaste hemningene over bord. Han graver i søppelkasser etter tomgods og setter tennene i halvspiste hamburgere. Han sover på benker, i garasjer, under trafikkmaskinen og i sin egen hule ved Oslo S. Han vet noe om å være iskald inntil margen og har kjent sulten gnage. Og han vet hvor ydmykende det er å sitte ved tiggerkoppen, fullstendig overlatt til andres godhet. «Det føles som en gapestokk», sier han. Da er det lettere å bli med søppelplukkerne på Jobben, Frelsesarmeens arbeidstilbud for rusavhengige. Da får han fellesskap og varme i kroppen.
Nettene på iskald grus og rå betong gir ham senebetennelse og en redusert følelse i ryggen.

Gategodhet
Ideen kom etter et prosjekt i Las Vegas. Der ble han kjent med uteliggere og fikk overnatte med dem i tunnelene under bakken. Foto: Kristianne Marøy

Miste identiteten
Midt i alt kjente han på sitt eget svik. Hvordan kunne han forlate samboeren Mari og datteren Ingrid på to og et halvt år og bli borte så lenge? Var det verdt det? Med ti kroner og to små kameraer i jakka vinket han en novemberkveld farvel til familien i rekkehuset. Vågalt? 37-åringen har gjort ville ting før, som polfarer, fjellklatrer og filmfotograf.
– Å leve på gata er det hardeste jeg har gjort, innrømmer han.
Ideen kom etter et prosjekt i Las Vegas. Der ble han kjent med uteliggere og fikk overnatte med dem i tunnelene under bakken.
– Da gikk det opp for meg at jeg ikke trengte å dra langt for å finne menneskene som lever ute.
Men hvem var egentlig hjemløs i Norge? spurte han seg, og jobbet fram konseptet. Det gikk et par år, inntil samboeren spurte om ikke tiden var inne. Nå, etter seks episoder på tv2 med opp mot 760 000 seere, hylles han: «Serien har berørt og beriket meg», lyder tilbakemeldingene. «Petter uteligger har rørt en hel nasjon», hevder Dagbladet.
– Litt svulstige ord, men jeg tror det har gjort noe. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg før var den som brydde meg mest, ga mest og snakket med tiggere. Men jeg har alltid vært glad i å prate med folk, vært nysgjerrig.
«Noe av det viktigste jeg har lært på gata, er å respektere folk som de er. Å godta at noen ikke passer inn i det normale samfunnet», sier han i serien.
– Alle har vi behov for trygghet, kjærlighet og anerkjennelse. I løpet av tida ute merket jeg at disse behovene ble redusert. Jeg følte at jeg mistet identiteten min. Folk så rart på meg, og jeg ble satt i bås.
Han glemmer ikke kvinnen som ville kaste den halvtomme kaffekoppen i søppelkassa, og bommet på kanten.
– Kaffen sprutet over meg der jeg satt på bakken. Hun så det, og gikk bare videre. Flere vektere ba meg også gå, og inne på en kafé ble jeg bedt om å stikke fordi jeg så så sliten ut og ikke hørte hjemme der.
Han vet at dette er dagligdags for vennene han har fått på gata.
– Jeg er fortsatt overrasket over at de klarer å være så positive når de har så stor mental påkjenning. Jeg har bare opplevd en promille av det livet de gjennomgår.
– Hva tror du det er som gjør at folk overlever?
– Alle lever med et ønske, ikke nødvendigvis om å bli rusfri, men med en drøm om noe bedre. To av mennene sparte penger og fikk seg en sydentur. Andre har mange interesser, som å lete i containere og lage fine ting.

Gategodhet
«Jeg skjønner at prosjektet mitt bare er barnemat i forhold til det livet Svein lever», konstaterer Petter i tv-serien Petter uteligger. Svein ble hans beste venn på gata. Foto: Petter Nyquist

godheten på gata
Petter går en skole disse iskalde vinterdagene. Han kjenner trangen til å hjelpe, men lærer at han ikke skal trenge seg på, og at hans måte å se verden på kanskje ikke stemmer for alle. Svein blir læremesteren, han knuser mytene om rusavhengige. Mange seere har blitt glad i 51-åringen som ble Petters beste venn på gata. Ytre sett er han herjet av flere tiårs heroinmisbruk, men han er den som viser nykommeren rørende omsorg fra dag én. Han deler villig det han har av mat og drikke. Som Svein sier: «Min største glede her i verden, er å glede andre».
– Vi har ganske lik humor, Svein og jeg. Han gir meg litt motstand, og vi har hatt mange fine samtaler. Vi må se mennesket bak. Det koster så lite å gi.
De treffes fortsatt. Når Petter er på bytur, går han sentrumsgatene for å hilse på gamle kjente. «Der jeg før så folk som skremte meg, ser jeg nå en mulig kompis», forteller han. Fortsatt kjenner han på godheten blant folk på gata.
– Jeg har fått venner for livet. De gjorde at jeg klarte å komme meg gjennom denne perioden, smiler han.
Enkelte mener nok at han utleverer rusavhengige, for eksempel når han filmer folk som setter sprøyter og blir rusa. Men Petter spurte alltid de han traff, om hvorfor de syntes det var greit at han filmet dem.
– Mange ønsket å vise livet sitt slik det er. Kanskje for at det skal være avskrekkende eller føre til en holdningsendring.
Har du oppnådd det?
– Jeg tror folk tar mer hensyn nå, de stopper opp og snakker med folk. Rusmisbruk er heller ikke så tabubelagt lenger, sier han, fisker opp telefonen og leser opp meldinger han har fått av pårørende og rusavhengige: «Nå har jeg turt å fortelle det til familien min», forteller en kvinne.
«Serien har snudd gata totalt til det bedre. Vi blir jo behandlet som folk», melder en =Oslo-selger.
Petter tror han fikk tillit i miljøet fordi han ikke var en fagperson, og han etterlyser folk som aktivt oppsøker miljøet på gata og bruker tid på dem som lever der.
– Jeg tror det vil koste mindre enn at folk går inn og ut av avrusning. Mange har opplevd så mye motstand.

Gategodhet
– Jeg kjenner meg igjen i problemene du møtte på gata, sier major Jens Roald Baade, kapellan i Frelsesarmeens rusomsorg. Petter Nyquist er på gjenvisitt på Fyrlyset, hvor han fikk mat, klær, dusj, sovepose og hvile i løpet av sine 52 døgn som uteligger i Oslo. Foto: Kristianne Marøy

Realistisk bilde
En av dem som møter folk som sliter, er major Jens Roald Baade, kapellan i Frelsesarmeens rusomsorg. I dag har han tatt turen til Fyrlyset.
– Jeg ønsker å være et medmenneske som kommer med et evangelium som gir håp. Her på Fyrlyset får folk varme, omsorg, felleskap og en møteplass hvor vi kan dele gleder og sorger. Her har vi et værested for de som ønsker en rusfri hverdag.
Kapellanen hilser på Petter og slår seg ned i kafeen. Rundt ham sitter menn og kvinner med røde never etter kulda, og varmer seg på kaffekoppen.
– Serien gir et realistisk bilde av menneskene på gata, særlig fordi Petter var nær innpå deres hverdag over lang tid. Jeg kjenner igjen problemene, sier Jens Roald.
– Petter setter perspektiv på at det ikke er så store forskjeller på oss. Selv om man er rusmisbruker, har man også noe å gi. Vi har så mye å lære av dem, som at vi ikke trenger å pynte på noe. En del har kanskje ikke så mange venner, men de har noen som bryr seg, og man får lov til å være den man er på godt og vondt.
– Hva gir folk håp når livet er så tøft?
– Ligger det ikke alltid latent et håp om et bedre liv i mennesket? For meg gir det håp å se at flere forandrer seg, at de får en bedre hverdag. Litt forslitt kan du si at det er lys i tunnelen, og man strekker seg ut etter det. Og så kan det komme en person som er med på å forsterke håpet.
– Hva skal til for å styrke medmenneskeligheten?
– Jeg tror på mer nærhet, mer fellesskap og det å gjøre ting sammen. Den gode samtalen er en fin måte å nærme seg på. Det skaper også tillit.
Det er også det Petter gjør på gata. Men samtalen hjelper lite når han møter folk som svever mellom liv og død. Når et tidligere idrettstalent setter en sprøyte utenfor Stortinget og virker mer død enn levende, kjenner Petter på hjelpeløsheten. Hvor skal han vende seg uten nettverk og mobiltelefon?
Eller hvordan kan han støtte en rumener som har mistet omsorgen for ungene sine og sett huset sitt brenne ned? Og hvordan takle ensomheten når hulen han har pyntet til jul, blir rasert av en inntrenger?
– At jeg aldri følte meg trygg når jeg sov, var den verste totalopplevelsen. Jeg hørte om folk som ble ranet og våknet opp i bare bokseren. Men så fort du er to, går det lettere.
Han så hvordan to kamerater som delte en trygdeleilighet, klarte å kose seg og støtte hverandre.
– Jeg tror alle har et minutt å overse til folk på gata. Du kan jo ikke gi penger hver gang, men alle har tid til å se folk i øynene, vise dem respekt og behandle dem som alle andre.

marit.dehli(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 9, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet eller bestille et gratis prøvenummer, klikk her.