a123

Gjør det umulige mulig

Frelsesarmeens aktivitetskort gjør det mulig for Alexander og mammaen hans å skape gode barndomsminner.

Gjør det umulige mulig
– Aktivitetskortet er en stor og viktig ting som har betydning for livet vårt, sier Monica. Foto: Silje Eide

– I en situasjon der økonomien er hardt presset blir det ikke penger til mer enn det nødvendige, sier Monica. Hun har hatt aktivitetskort to ganger tidligere. Derfor sitter hun tålmodig og venter på sitt tredje kort i Templet, Frelsesarmeens lokale i Oslo sentrum. Interessen er så stor at Jon Kaastad fra Frelsesarmeen må bruke den strenge stemmen for å holde orden på flokken. Alenemoren på 40 har god tid.

– Hvorfor er du her?

– Aktivitetskortet er det som gjør det umulige mulig i en situasjon med hardt presset økonomi. Jeg har ikke muligheter for utflukter og aktiviteter ellers, forklarer hun.

 

Arbeidssøker

Den høyt utdannede kvinnen er arbeidssøkende.

– Dørene åpner seg aldri. Jeg faller litt mellom to stoler blant annet fordi jeg har aleneansvar for sønnen min. I konkurranse med folk som er mer fleksible, velger de noen andre framfor meg.

CVen hennes vitner om utdannelse innen sosialantropologi, personalutvikling og ledelse, PR og informasjon. Hun er også utdannet jurist.

– Jeg jobbet med PR i VG før jeg begynte å studere jus 30 år gammel. På den tiden hadde jeg også mange styreverv.

Så møtte hun kjærligheten – i Bolivia.

De giftet seg og ble foreldre. Men fordi hun var student, oppfylte de ikke krav til inntekt før familiegjenforening.

– Vi bor i hvert vårt land og hadde aldri sett for oss at det skulle være så vanskelig å være sammen som familie. Dessuten fikk jeg ikke støtte som enslig forsørger fordi jeg var gift.

Den gangen kom hun inn i inn i fattigdomssirkelen.

– Jeg trodde alt skulle løse seg når jeg var ferdigutdannet jurist. Jeg fikk jobb, men ble sykemeldt. Da mistet jeg kontrakten.

Da hun etter fire år med behandling var frisk og skulle ut i jobb, sto ikke arbeidsgiverne i kø.

– Jeg fikk et årsvikariat på Kiwi i Lørenskog, men nå er det over, og jeg må tilbake til Frelsesarmeen. Jeg har sett fram til denne dagen når jeg kan hente kortet. Aktivitetskortet er en stor og viktig ting som har betydning for livet vårt. Det letter litt av samvittigheten min, sier hun ærlig.

– På hvilken måte?

– Jeg vil jo gjerne at sønnen min skal få gå på museer, stå på ski; slike ting som jeg gjorde da jeg var liten. På noen av aktivitetene kan vi også ta med oss vennene hans. Det ligger mye stolthet og glede i at vi for en gangs skyld kan invitere med oss andre barn – at vi kan stå på tilbudssiden.

Den lille familien bor i en leid leilighet på østkanten i Oslo. De benytter seg også av andre gratisaktiviteter for barn og ungdom bydelen. Ett år var det alpin-tilbud. Et annet år danseskole.

 

Søndagsskole

– Dessuten går vi på søndagsskole i Oslo Kristne Senter. Da tar vi gjerne med oss venner. Mange barn liker å gå på søndagsskole, mener hun.

– Barnetroen er så viktig. Dessverre har mange i dag ingen barnetro å lene seg på. Barna setter pris på det de lærer, og de har stor respekt for evangeliet og budskapet.

Selv var hun trofast søndagsskolejente på Frelsesarmeen, i Oslo 3. korps på Grünerløkka. I tillegg var speideren i KFUM og hobbyklubben i Filadelfia viktige ingredienser i hennes barndom.

– Hvordan fikk du vite om aktivitetskortet?

– En nabo fortalte om det. Det er hyggelig både for barn og voksne å gjøre ting sammen. Da blir man heller ikke stigmatisert og satt i bås.

– Blir du ofte det?

– I begynnelsen, når man går fra å ha mye til å ha alt for lite, gjør det noe med deg. En føler skam og skyld for at man setter seg selv i en slik situasjon. Folk rundt meg trodde ikke på meg heller. De skjønte ikke hvordan det var å være fattig uten at det ser sånn ut. Det gjorde meg deprimert. Jeg grunnet på hvordan jeg hadde havnet i en slik situasjon. Jeg har alltid vært ressurssterk.

 

Gjør det umulige mulig
Takket være Aktivitetskortets støttespillere kan mange familier finne på noe hyggelig i hverdagen. Foto: Silje Eide

Vanskelig å forstå

Monica forteller at folk i hennes sosiale miljø strevde med å forstå situasjonen.

– Jeg går ikke på kafe og bruker 40 kroner på kaffe latte når sønnen min trenger ullsokker. I bryllup og bursdager har jeg ikke noe å gi. Jeg kan ikke hver gang si at jeg glemte gaven hjemme.

Medlidenheten kjennes heller ikke god.

– Derfor isolerte jeg meg veldig fra voksne. Det førte til at jeg kun var sammen med sønnen min og andre barn, men det har jo vært fint for sønnen min som har hatt en tilstedeværende mor. Vi måtte gjøre «gammeldagse ting», gå på tur og gjøre ting som ikke koster penger, resonnerer hun.

Allikevel synes Monica det er vanskelig å si nei når Alexander spør.

– Han er ikke bortskjemt. Han har lært seg å sette pris på det vi har, og han har aldri manglet noe vesentlig. Vi har kanskje ikke alt vi kan ønske oss, men vi har alt vi trenger og har lært å sette pris på det vi har i de små tingene.

Derfor synes hun det er viktig å sette ham inn i tankegangen om at det også er noe hyggelig de kan gjøre uten penger. Det kommer innenfra.

– Sure miner hjelper ikke, for ressursene er ikke der. Det handler ikke om humøret mitt, når jeg må si nei til noe. Det har kommet noe godt ut av det: Han har fått en lærdom som han forhåpentligvis vil ta med seg videre, mener hun.

Monica har fått høre fra ansatte på Aktivitetsskolen at Alexander er høflig og takker for det han får. De legger merke til forskjellen fra mange andre barn som ofte sier: «Er det ikke mer? Får jeg bare én?»

– Det er den tankegangen som førte meg inn i depresjonene. Jeg greide ikke erkjenne situasjonen som den var. Så i én periode var jeg bitter på livet.

 

Støtte fra familien

– Har du familie som har støttet deg?

– Jeg har fått noe støtte fra dem. Men jeg kan ikke vente at noen skal betale regningene mine. De har tatt Alexander med på ferier og lignende. Men det blir ikke det samme som når vi to kan gjøre ting sammen og skape barndomsminner. Da husker du bare alt det fine sammen med andre mennesker.

Den arbeidssøkende kvinnen har også benyttet seg av tilbudet på Frelsesarmeens Slumstasjon.

– Før jeg kunne hente matposer, måtte jeg ha en registreringssamtale der. Akkurat da skjønte jeg ikke hvordan jeg hadde havnet der. Jeg var desorientert. Mange ting hadde gått meg i mot. Gjennom samtalen med Silje fikk jeg hjelp. Hun kartla livet mitt, og vi hadde fine samtaler, slik at jeg kunne forstå livet og dets verdi, som den man er, ikke ut fra det man har. Det ledet meg litt på vei ut av en tung tilværelse slik at jeg fikk motivasjon til å gå videre. Man kan forvente at det er håp i den andre enden. Da er det utrolig mange fine tilbud Frelsesarmeen har. Ett år fikk jeg også hjelp til å kjøpe julegaver, sier hun begeistret.

– Hvordan opplever du det når du må stå i kø for å få mat?

– Å være der gjør ingen ting, men det er en barriere å skulle være en av «dem». Av andre blir man stigmatisert. Når jeg erkjenner situasjonen som den er, synes jeg det er et fantastisk tilbud. De gir meg også anledning til å forstå andre mennesker på en annen måte. Man forstår og har respekt for nød. Jeg kjenner mange av de følelsene. Vi har heldigvis aldri manglet mat og klær. Og da jeg kom over følelsen for hvorfor det er sånn, tenker jeg at vi skal få mye fint ut av det.

– Har du noen gang lagt deg sulten?

– Nei, men jeg har ofte lagt meg med gnagende bekymring for morgendagen og dagen etter den. I tankene får man det ikke til å strekke til. Uvisshet er ekstremt enerverende. Først når jeg tok Gud på ordet, og lærte meg å ta en dag av gangen, slapp angsten. Jeg tenker nå at det jeg har, er nok til i dag, og da blir jeg glad. Følelse av ro gir krefter til å kjempe videre, sier Monica.

Nå ser hun fram til å komme hjem til Alexander med kortet.

– Det gir mulighet for mange ulike tilbud. Vi gleder oss til svømmehall, minigolf, stå på ski, klatrepark, museer, opera og gokart for å nevne noe. Tidligere har jeg vært bekymret for hva vi skulle gjøre i helgene. Men nå vet jeg at vi kan finne på noe. Det har bidratt til å opprettholde livskvaliteten og gitt mye glede, sier hun før det er hennes tur til å kvittere ut aktivitetskort.

 

Gjør det umulige mulig
Alexander og moren hans storkoste seg på Teknisk Museum. Foto: Silje Eide

Takk til Gud

Fire dager senere forteller en glad mamma om reaksjonen da hun kom hjem med aktivitetskortet.

– Alexander ble kjempeglad. Da jeg fortalte at vi igjen hadde fått aktivitetskortet fra Frelsesarmeen, sa han spontant: «Takk kjære Gud». Han har gode minner fra turer med aktivitetskortet fra før.

De bestemte seg for å dra til Teknisk Museum den første lørdagen de hadde kortet.

– Vi har vært der flere ganger før, og det er like stas hver gang, forteller Monica.

Sønnen fikk ta med seg en klassekamerat.

– Det var til stor glede, og guttene gjorde mange spennende eksperimenter sammen. Alexander likte aller best de optiske illusjonene. Det var blant annet en stige der. Da han klatret på stigen, så det ut som det var veldig langt opp og veldig langt ned. Det gjorde inntrykk. Han synes også det var veldig gøy med motorsykkelen som ga følelse av bevegelse og fart, selv om den stod stille.

– Tiden gikk veldig fort, og både jeg og ungene koste oss. Fire timer ble borte på et blunk.

Vi hadde en helt super lørdag som ga oss mange gode minner, avslutter Monica Andersen.

 

krigsropet@frelsesarmeen.no

 

1500 aktivitetsgaver

Frelsesarmeen deler ut Aktivitetskort for sjuende gang. I år har de 1500 kort å fordele til barnefamilier i Oslo som sliter økonomisk.

– Er det tilstrekkelig, sosialarbeider på Oslo Slumstasjon, Jon Kaastad?

– Hvis man bruker statistikk som utgangspunkt, er det ikke det. Tall fra Statistisk Sentralbyrå sier at 17.000 barn og unge i Oslo bor i lavinntektsfamilier. Ønsker man å nå alle dem, er det ikke tilstrekkelig. Målet er å nå dem som trenger kortet mest. Vi anslår at det når ut til omtrent 4.500 barn.

– Hvem sponser?

– Bergensenstiftelsen, Kavlifondet, Mester Grønn, Norges Kvinne- og Familieforbund, Oslo Handelstands Forening og Frelsesarmeen. Kulturetaten i Oslo Kommune har også støttet oss i år.

– Har det vært vanskelig å få sponsorer?

– Nei. Dette er et tiltak mange ser behovet for.

De familiene som mottar kortet er ofte allerede i kontakt med slumstasjonen eller andre tiltak i Frelsesarmeen. I tillegg distribueres mange av kortene gjennom barne- og familievernkontorene og sosialtjenester i de aller fleste bydelene i Oslo. Familiene som mottar kortet har barn mellom 3-18 år. Det koster 100 kroner å motta kortet.

– Hvorfor må folk betale egenandel?

– For å understreke verdien. Når man må betale noe selv, verdsetter man ting høyere. Det er menneskelig. Får man ting gratis, har det lett for å havne i en skuff. Vi fikk delt ut alle kortene før skolens vinterferie, så jeg regner med at mange allerede har tatt det i bruk den uka, sier Kaastad.

krigsropet(a)frelsesarmeen.no

Aktivitetskortets tilbydere
Barnas cinematek
Christiania minigolf club
Den norske opera og ballett
Emanuel Vigelands museum
Frammuseet
Historisk museum
Holmenkollen hopptårn og skimuseum
Holmenkollen skisimulator
Kon-Tiki museet
Kunstnernes hus
Miniøya
Naturhistorisk museum
Nobels fredssenter
Norsk folkemuseum
Norsk maritimt museum
Oslo reptilpark
Oslo sommerpark
Oslo vinterpark
Teknisk museum
Tusenfryd
Tøyenbadet
Vikingskipshuset

Aktivitetskortets støttespillere
Kavlifondet
Oslo handelsstands forening
Mester Grønn
Frelsesarmeen
Bergesenstiftelsen
Norges kvinne- og familieforbund

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 11, 2017. Du kan også lese om Aktivitetskortet i denne artikkelen om da mange fra Slumstasjonen i Oslo dro på MiniØya.

Her kan du abonnere på Krigsropet eller bestille et prøvenummer.