a123

Gjest bak murene

Han går til dem som ingen besøker, de som skjuler rullebladet. Poul Heri Midjord er fengselskapellan i Frelsesarmeen.

Gjest bak murene
Poul Heri Midjord er en av syv fengselskapellaner i Frelsesarmeen. Foto: Silje Eide

− Jeg er svak, men sterk er du! synger Poul og prøver å overdøve bilduren med gamle vekkelsestoner.
Den lille Skodaen durer forbi trailerne på E6 mot Halden fengsel. Poul slår takten på rattet, mens kaffekoppen skvalper faretruende ved girkassa.
I baksetet ligger Bibelen, twistposen og en solid bunke av Krigsropet.
– Når jeg skal på fengselsbesøk, må jeg alltid be en bønn og sende Jesus foran meg. Jeg hadde ikke klart det uten hans hjelp. Når jeg virkelig har bruk for Gud, kjenner jeg at jeg får ekstra kraft fra ham.
Av og til blir Poul tilkalt når det er akutt krise. Når noen har vært voldelige eller forsøkt å ta livet sitt, hender det at vakthavende ringer. Tøffe karer trenger en som kan lytte når de sliter med å håndtere følelsene. Når panseret sprekker, kan den store færøyingen være tryggheten de trenger. En som ikke serverer enkle løsninger, men som vet hvor det finnes håp.
− Jeg har stor respekt for de jeg møter, og det fine er at Gud kjenner livene deres.
Poul er en av sju kapellaner i Frelsesarmeens fengselstjeneste. En slags prest bak murene.
Når han har lyttet til for mange vonde historier og blir sliten psykisk, gjør det godt å ha kollegene, og hvis nødvendig, en ekstern veileder. Hver uke pendler han mellom den slitne Botsen i Oslo og Halden fengsel, landets mest moderne. Her sitter 250 menn bak massive murer, det er høyt sikkerhetsnivå, og kameraer følger enhver bevegelse.
− En gang kom jeg ved et uhell til å utløse alarmen. I løpet av 20 sekunder var jeg omgitt av ti betjenter. Du lurer ikke systemet. Krigsropet må gjennom full veskesjekk og kroppsvisitering før vi får passere gjennom den første ringmuren.
Og det er ikke snakk om å fotografere verken nøkler, alarmer eller tunge jerndører. En vakt låser oss inn på besøksrommet. Vinduet er uten gitter, men det er langt ut til friheten. Det vet «Bill» eller «New man» som han kalles av de andre innsatte.
En muskuløs 29-åring lyser opp så snart han ser Poul. Han stikker neven fram, de ler og håndhilser.

Gjest bak murene
Poul møter ofte Bill i Halden fengsel. De snakker om livet bak murene og om Gud. Foto: Marit Dehli

Viktige samtaler
− La oss be, sier Bill.
En trygg start på samtalen.
I over et år har de snakket sammen. Om Gud, om rettssaken og om utfordringene innenfor og utenfor fengselet. Bill legger ikke skjul på at han får bryne seg. Som når en aggressiv kar ville teste tålegrensen hans i matsalen.
− Han dyttet meg én gang, så en gang til, og jeg gjorde ingen ting. Flere ganger dyttet han meg. De andre spurte meg: Hvorfor tar du ikke igjen? Jeg er ikke mer enn et menneske; jeg kunne reagert, men jeg tror det også er en åndelig dimensjon i dette.
Etter at han ble satt inn, har barnetroen blitt levende. Han jobber med å forandre reaksjonsmønsteret sitt og vise de andre at det går an å møte provokasjoner uten vold. Men han trenger en ventil, gode innspill og oppmuntringer.
− Jesus sa aldri at det skulle være lett, men vi må holde fast i troen. Den eneste måten å overvinne det onde på, er å elske, sier Poul og støtter Bill i hvordan han taklet trakasseringen.
− Kanskje knekker du sammen etterpå når du kommer tilbake på cellen din, men det er lov å være menneske.
Bill smiler. – Jeg merker det godt hvis Poul ikke har vært her på en stund. Vi ber sammen, snakker om Bibelen og om livet. Det er en tøff kultur her inne og mye krangling. Du ville ikke ønsket å være her én dag. Selv om en del er hyggelige, er det alltid de som vil lage bråk. Jeg har aldri vært i fengsel før, men det hjelper meg å være fokusert på Gud og holde meg nær ham. Samtalene med Poul gjør meg mer skjerpet. Jeg lærer meg hvordan jeg skal takle situasjoner.
Han har funnet et pusterom nede i musikkstudioet der han synger og lager egne låter.
− Noen spør meg: Hvorfor synge i fengselet? Men jeg gjør det ikke bare for meg, men for andre. Jeg vil velsigne dem.
Poul reiser seg, betjenten kommer snart og henter Bill.
− Og husk, sier Poul: − Jeg er bare en telefon unna, om det blir krise. Ellers sees vi neste uke.

Trøst til de tøffe gutta
Siden 1901 har Frelsesarmeen besøkt innsatte i norske fengsler. Først 19 år senere ble arbeidet organisert som egen misjon. Poul organiserer sosiale samlinger
og holder gudstjenester.
− I talene bruker jeg ofte eksempler fra mitt eget liv. Kanskje det er en styrke at jeg var voksen før jeg ble kristen. Om ikke historiene våre er like, kan jeg til tider kjenne meg igjen. Derfor kan jeg også utfordre uten å bruke pekefinger.
Han vil ikke stille seg over andre, men være en som går ved siden av.
− Jeg lærer så mye av de innsatte. De har all verdens tid, og mange er godt belest i Bibelen.
Etter som månedene går, kan han få dype relasjoner.
− Jeg vil helst slippe å høre hva folk har gjort, men gjennom media får jeg vite en del.
Den ene timen spiller han sjakk og fleiper med en innsatt. Så går han forbi aviskiosken og får hele saken til vedkommende brettet ut. Skrur han på Dagsrevyen hjemme, får han nok et sjokk. Da er det ikke bare lett å skille mennesket fra straffesaken. «Nei, det kan ikke være samme person», tenker Poul. Kanskje har han fått en helt annen versjon av den innsatte, men han vet at offeret har sin historie. Det må han være bevisst på.
− Det er klart jeg forstår de som synes handlingene er forferdelige og fordømmer gjerningsmannen. Jeg kan kjenne på det samme, men som kapellan må jeg tenke annerledes, og jeg bruker derfor mye tid i bønn før jeg drar til fengselet. Han vi jobber for, er så mye større enn oss. Jeg tror ingen er født onde, men kan bli det gjennom livet. Hvor lett er det ikke å havne på den andre siden. Gud elsker alle som sitter inne, men han tar avstand fra ondskapen. Samfunnet bak murene kan være kaldt og klokkestyrt. Jeg ønsker å løfte mennesker fra opplevelsen av å være kassert, og vise at Jesu kjærlighet kan løfte dem opp.
Hjertet hamrer ekstra når han blir bedt om å oppsøke mennesker som sitter på isolasjon. Hva venter der inne?
− Da merker jeg at Gud tar over og bruker meg. Inne på cellen møter jeg ikke det jeg fryktet. Det er ikke et monster som sitter der, men et helt vanlig menneske som har gjort feil i livet, en gråtende mann som trenger trøst.
− Klarer du å gi ham trøst, selv om du vet hva han soner for?
− Ja, jeg tror det. Jeg har lært meg å sortere. Det er rettssystemet som skal ta saken, jeg skal trøste. Alt er tatt fra de som sitter inne, de har ingen. Jeg ønsker å gråte med den som gråter og kjenne noe av hans sorg. Da føler han seg hørt. Bare å være til stede kan gjøre noe med et menneske.
Poul har lært seg hva stillheten kan gjøre i samtalen med et menneske. Når folk får tid, åpner de seg. Da kommer de eksistensielle spørsmålene: Hva tenker du om tilgivelse? Hvorfor er vi til? Finnes det en god Gud?

Gjest bak murene
− Alt er tatt fra de som sitter inne, de har ingen. Jeg ønsker å gråte med den som gråter og kjenne noe av hans sorg. Da føler han seg hørt, mener kapellan Poul Heri Midjord. Han går på besøk til de mest isolerte i fengselet. Foto: Silje Eide


De dobbelt isolerte
De som har de mest alvorlige dommene, blir mest uglesett bak murene. De andre innsatte kan ofte fryse dem ut. Poul Heri Midjord går forbi iskalde blikk når han har vært inne på cellen til en som er dobbelt isolert. Det kan gå lang tid før han er akseptert igjen.
− Å gå til den som ingen besøker, har sin pris, og Gud vet hva det koster. Men det er da jeg virkelig kjenner hva Jesus har bedt oss om å gjøre.
Han blir aldri ferdig med bildet av Jesus som går ned på kne og vasker disiplenes skitne føtter.
− Når du begynner å tjene, må du tåle at noen flirer og rister på hodet. Jeg tror vi er i en kamp. Blir det for lett, må jeg stoppe opp. Det skal kjennes litt på kroppen, men med Jesu ord og Guds kraft skjer det noe. Jesus er jo så raus. Jeg kan ikke forandre et menneske, men Guds ord kan.
Det har han selv erfart. Poul var 27 år da han første gang snek seg inn på bakerste benk i Frelsesarmeen på Færøyene. Han hadde vært innom en bar og blitt satt helt ut av Bob Dylan-låten «Death is not the end». Teksten fikk ham til å våge seg inn i en menighet.
Reaksjonen hans var uventet; tårene begynte å renne da han hørte en sang og Jesu ord om at den som bærer tunge byrder, kan komme til ham.
Likevel ville Poul bare ut av lokalet, han kjente seg ikke vel der, og Gud føltes fjern. Varme ord fra en gammel dame fikk ham likevel til å bli. Han kjente en godhet som nådde enda dypere.
− Jeg møtte en Gud som kjente meg og elsket meg. Kjærligheten og den uendelige nåden fra Gud er det jeg vil formidle. Jeg søkte hjelp og ble sett, men han minnet meg på at de som sitter i fengsel, også trenger å bli sett.
«Du må ha verdens letteste jobb, som bare drikker kaffe og deler ut twist», sier gutta når han stikker innom treningsrommet eller slår seg ned i sofagruppen.
Men Poul vet om hva som rører seg lenger inn i gangen, der noen sitter alene 23 timer i døgnet. Han vet hva det vil si å sitte ved siden av en suicidal mann som bare ser på seg selv som en samfunnsbyrde. Han glemmer ikke den sultestreikende gutten som nettopp hadde kuttet pulsårene.
Poul ble låst inn på isolatet, et nakent, mørkt lite rom. Det var så vidt han hørte en mumling fra hjørnet der den skadde satt som en sekk på gulvet. Poul satte seg ved siden av, og så begynte en stille samtale. Litt etter litt fikk han del i den såre historien, i smerten og frustrasjonene.
− Etter to timer fortalte jeg ham at det var noen som ventet på ham ute, noen som tenkte på ham. Da var det som om han våknet, og jeg spurte om det ikke var lurt å spise litt.
Gutten tok imot twisten og fikk snart i seg mer mat. Poul fortsatte å besøke ham til soningstida var over.
– Jeg så forandringen. Han ble mer og mer glad i livet.
− Du vekket ham tilbake til livet?
− Ja, men det er alltid Han som gjør det, sier Poul og peker opp. − Gud så hva han trengte. Når du ikke ser på gjerningene folk er skyld i, men møter dem som mennesker, da har du en dør som står på gløtt. Jeg blir glad når de som trodde alt var svart og ikke ville leve, får livsgnisten igjen!
− Så det betyr at du og Frelsesarmeens fengselstjeneste trengs?
− Ja, jeg føler det. Ofte kjennes det som å gå på vannet, jeg vet ikke hva som venter meg. Men har jeg fokus på Jesus og kjærligheten, klarer jeg å gå, og får se at liv blir forandret.
Den tunge jerndøra smeller i bak oss. Arbeidsdagen er over. Færøyingen vet hvor han skal finne hvile etter inntrykkene. Båten vugger i bølgene ved Jeløy.
− Når jeg ser havet, får jeg alltid roet meg, smiler mannen fra øya mot vest.

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 37 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!