a123

Grep siste sjanse

Ruset, kald og sulten satt Heidi i Oslos gater og følte seg verdiløs. Slik var det i mange år. I dag er hun frelsessoldat og stråler av livsglede.

Såpeboblene fyker rundt i lokalet på Frelsesarmeen i Oslo 3. korps. Spente barneøyne følger ferden. Heidi Bjercke blåser flere magiske bobler ut over voksne og barn på babysang. Så synges det om en Gud som bryr seg om alle, slik Heidi selv har erfart gjennom hele livet, selv om det har vært mange vonde dager. I dag har hun grunn til å smile, for hun har klart det beundringsverdige: Å bytte ut et nådeløst liv på gata med fine, rusfrie, vanlige hverdager.
Heidi jobber på Stedet, Frelsesarmeens aktivitetstilbud for de som har slitt og sliter med rus. På fritida er hun frivillig på baby- og småbarnssang i Oslo 3. korps, hvor hun nylig ble soldat. En dag i uka besøker hun pasientene på Frelsesarmeens Gatehospital, der hun selv har vært pasient.
Denne revolusjonerende livsendringen har til og med statsministeren fått med seg. Erna Solberg møtte Heidi under Gatehospitalets 10-årsjubileum. I statsministerens nyttårstale på nrk ble Heidi omtalt som et eksempel på de som gjør en forskjell for andre.
– Først tenkte jeg at jeg ikke hadde fortjent det, sier hun.
I ettertid så hun at alle de som har hjulpet henne fikk en påminnelse om at jobben de gjør er viktig.
– Da ble jeg glad, for folk rundt meg har bidratt til at livet er godt å leve nå, sier Heidi.
Hun tar ingenting for gitt, men hun kjenner seg sterk, og hun våger å tro at det gode livet skal fortsette.

Ønsket velkommen
Veien inn i menighetsfellesskapet Frelsesarmeen var det daværende leder av Gatehospitalet, Marit Myklebust, som viste henne. Hun tok med Heidi og andre pasienter til en av Frelsesarmeens menigheter; Oslo 3. korps.
– Det var ingen som spurte hvor vi kom fra. Vi ble tatt imot med kjærlighet, sier Heidi.
Da hornmusikantene fant ut at Heidi i sin ungdom hadde spilt både piano, klarinett og litt saksofon, ble hun straks utfordret til å bli med i hornorkestret.
– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle spille igjen. Ikke hadde jeg spilt på 20 år, og dessuten hadde jeg skader i fingrene. Hornmusikantene var optimistiske.
Heidi var ikke så sikker.
– Jeg spilte fryktelig mye feil i starten, sier Heidi og siterer dirigenten etter en opptreden: «Ja, ja Heidi, du kan i alle fall trøste deg med at du fikk spille solo».
Hun ler hjertelig og kaster det mørke, lange håret bakover.
– Og det var ingen planlagt solo, altså!
Men nå har hun blitt garvet hornmusikant, og Heidi er full av takknemlighet over tålmodigheten hun ble vist.
– Jeg har fått musikken tilbake! Jeg savnet den så veldig. Det kjentes som en kjærlighetssorg. Nå er det fantastisk å få oppleve samspillet med andre.

Grep siste sjanse
2015. Det nye, gode livet. Heidi stortrives med barna på baby og småbarnssang – og de trives med henne. Foto: Silje Eide

Ord på troen
Heidi ble også invitert til samtalegruppa «Tro og tilhørighet», der flere fra ulike miljø deltar.
– Det er mye gudstro blant rusmisbrukere. Å få et kristent fellesskap og kanskje bekjenne for første gang med ord at man tror, har vært viktig for mange, også for meg.
Lenge var det vanskelig for Heidi å si «Gud» høyt.
– Og «Jesus» var enda vanskeligere. Det var liksom litt flaut, det. Det fine med å ha et kristent fellesskap rundt seg, er at man blir vant til å snakke om troen sin.
– Hvorfor har du valgt å bli frelsessoldat?
– Først tenkte jeg at så lenge jeg var på lag med Jesus, trengte jeg ikke å bli soldat. Men det er noe med å komme i uniform og på den måten være et levende bevis på at det går an å forandre livet sitt. Det blir veldig tydelig da. Jeg har hatt et kall siden jeg bodde ute. Jeg så for meg mange mennesker uten lys i øynene og fikk beskjed om få med meg så mange som mulig tilbake til vår himmelske Far. Den gangen visste hun ikke hva hun skulle gjøre. «Ikke bry meg med dette», tenkte hun.
Men Heidi har vokst inn i både tro og oppgaver.
– Jeg trodde aldri jeg skulle jobbe med rusavhengige, for eksempel, og så har det blitt slik likevel, og jeg kjenner at det er riktig å kunne få være på lag med Jesus sammen med Frelsesarmeen.
– Hva gir troen deg i hverdagen?
– Den gir meg en visshet om at det finnes noe som er mye viktigere og større enn bare meg selv. Troen viser meg den store kjærligheten, og forteller meg at det er en plan, en mening og en sannhet. Det til sammen gir meg meningen med livet. Nøkkelen til å ville leve.

Ba i smug
Spør man Heidi hvor troen kommer fra, får man vite at den alltid har vært der, på tross av at hun vokste opp med voksne som var svært skeptiske til kristendommen. Heidi ba til Gud i smug.
– Jeg bare visste inni meg at det fantes en Gud, men skjønte ikke hvorfor det var så farlig å snakke om ham, eller hvorfor de voksne var så sinte på dette som hadde med Gud å gjøre.
Hun mener Gud har sendt henne små påminnelser om at han finnes. Heidi smiler. Hun skjønner at folk kan tro at det er tilfeldigheter, eller har med rusmisbruket å gjøre, men selv bare vet hun at Gud har sendt både engler og mennesker for å passe på henne. En gang var den opplevelsen helt spesiell. Hun gikk bortover en mørk vei ved Rikshospitalet. Da hørte hun en stemme som ba henne om å snu, men hun fortsatte. Stemmen gjentok at hun måtte snu.
– Jeg kjente at noe farlig kunne skje, men jeg var så frekk at jeg ville se om det stemte. Så jeg gikk litt til. Da hørte jeg en rungende lyd: «Heidi!» Da jeg snudde meg stod det en lysende engel bak meg. Den var kjempestor. Det måtte rett og slett en engel til, altså, for at jeg skulle høre. En skikkelig «sånn en», smiler Heidi og legger armene i kryss og flakser med dem.
– Da snudde jeg, selvfølgelig.
I ettertid fikk hun høre at noen hadde ligget på lur lenger nede for å slå henne ned. Det kunne ha kostet henne livet. Hun forteller også om da hun syk og livstrett bare ønsket å komme hjem til himmelen, men at Gud nærmest kommanderte henne til å leve.

Grep siste sjanse
2008. Natt ute. Heidi Bjercke (i midten) levde mange år som rusmisbruker på gata. Det var et kaldt liv, både fysisk og psykisk. (Arkivfoto) Foto: Ranveig Nordgaard

Hvorfor rus?
Da hun selv var rusmisbruker kunne likegyldigheten og forakten fra forbipasserende gjøre like vondt som sult og 20 minusgrader. Alle «Det er din egen feil» og «Hvorfor slutter du ikke bare?», var til å ta og føle på.
– Du kjente deg stigmatisert?
– Ja, det kunne kjennes som at hele sjelen ble skadet av det, sier Heidi lavt og ser ned i gulvet.
Likevel forstår hun at det er vanskelig for andre å skjønne hvilken makt rusmidler kan få over livet. Men hun gjør et forsøk. Hun begynner med begynnelsen; en livsglad, ressurssterk 14-åring på Romsås i Oslo.
– Det var ingenting som tilsa at jeg skulle begynne å ruse meg, men så endte jeg likevel opp med å bli sittende på gata og føle meg helt bortkommen – som ingenting.
Heidi var med i en vennegjeng med mye ressurssterk ungdom. Mange av dem havnet på kjøret sammen. Det skjedde fordi de skulle utforske dette med rus, de skulle bare prøve det.
– Man blir så fort avhengig av stoff. Ruser du deg for eksempel tre ganger, er suget der. Da er du forandra. Tre dager av livet ditt, og ingenting er som før. Stoffet bestemmer.
Heidi klarte å bli rusfri da hun gikk på folkehøyskole. Det holdt i over ti år, men så ble livet vanskelig. Hun var fanget i et forhold med en mann som behandlet henne dårlig. Hun var konstant livredd. Det endte med at den to år gamle datteren hennes måtte flytte til Heidis mor. Den sorgen klarte hun ikke å bære, og hun oppsøkte det eneste hun visste kunne legge et slør over alle følelser. Det ble over 20 år med rus.

Rett og slett fri
– Hva ble vendepunktet?
– Gatehospitalet. Jeg var svært syk da jeg kom dit, og var ikke motivert for å endre livet mitt. Etter to måneder fikk jeg beskjed om at jeg kanskje ikke kom til å overleve. Da gikk jeg rett ned på kne og ba Gud om en sjanse til. Jeg ble rett og slett fri. Jeg vet at det kan høres «klysete» ut, og jeg kan ikke forklare hvorfor ikke alle som ber om det samme får svar, men slik var det for meg. Suget etter rus har vært borte siden den dagen.
På veien videre var det likevel veldig viktig for Heidi at hun hadde folk rundt seg som støttet henne.
– Med en gang man kommer inn døra på Gatehospitalet, kan man kjenne at de ansatte ønsker å gjøre en forskjell i pasientens liv. De er bare spesielt interesserte, til og med i sår og verk! Jeg har aldri sett noen som har vært så interessert i betennelser som de folka der!
Heidi tror det må være slik.
– Det gjør alt så ekte. Det er ikke slik at de som jobber der egentlig ville ha gjort noe annet. Dessuten har de en tro på hver enkelt. Det merkes.

Yeah!
Da hun begynte som frivillig, var hun redd for å ikke strekke til.
– Jeg forventet hele tiden å høre at ikke var flink nok, slik at jeg ikke fikk være med på laget lenger. Men jeg fikk lov til å være en liten del av Frelsesarmeen. Det har vært helt fantastisk. Jeg minner meg selv på hvor viktig det har vært, slik at jeg kan få gitt noe av det videre, sier Heidi som er så glad for at Stedet finnes.
– Det er så viktig å ha et alternativ til rusmiljøet. Å slippe å møte helga alene. Mange blomstrer opp. Kanskje må man bare innse at noen år er tapt, begynne på nytt og få nye interesser og gaver inn i livet, sier Heidi.

Grep siste sjanse
Heidi Bjercke håper uniformen gjør det tydelig at det går an å forandre livet sitt. Foto: Silje Eide

Selv gleder hun seg til nye utfordringer som frelsessoldat. Uniformen har hun ikke på seg på babysang, men bærer den alltid på gudstjenestene. Heidi er klar på at den er en bruksuniform. Da hun hadde lagt seg på kne for å snakke med noen barn etter gudstjenesten, ga ett av barna beskjed om at uniformen kanskje ble skitten og ødelagt. Heidi svarte at hun heller kjøpte ny uniform enn å la være å leke med dem. For noe av det hun liker aller best, er når noen avslutter gudstjenesten med ordene: «Gå ut og tjen Herren med glede».

– Jeg elsker å høre det. Da tenker jeg: Yeah! Det er det jeg skal, faktisk. Jeg skal gå ut og tjene Herren – med glede!

Dette er en av sakene i Krigsropets påskenummer, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet eller få et prøvenummer, trykk her.