a123

Gutta på Finnskogen

Riksantikvaren og Turistforeningen rydder historiske stier på Finnskogen. Men mye av selve jobben er det rusavhengige tilknyttet Frelsesarmeen Jobben som gjør.

Gutta på Finnskogen
Deltakerne Kim, Terje, Roy og arbeidsveileder Tore i Varaldskogen. Jobben Kongsvinger, som de er en del av, legger klopper på oppdrag for Den Norske Turistforening (DNT) som skal åpne en kultursti i området i juni 2015. Foto: Silje Eide

– Når kan ordfører’n bare komme, smiler Tony Bekkengen fornøyd. Lederen for arbeidslaget fra Frelsesarmeen Jobben i Kongsvinger har hoppet og trampet de trykkimpregnerte plankene godt på plass over myra.
– Jeg vet ikke akkurat om ordføreren kommer, men i hvert fall kommer det noen prominente gjester hit til åpningen i juni, sier Tony.
Karene er godt i gang med oppdraget fra Den Norske Turistforening. Prosjektet startet med at Den Norske Turistforening og Riksantikvaren ønsket å sette i stand ti historiske stier i landet. Blant mange søkere ble Finnskogen Turistforening en av de som fikk midler til å sette i stand stien fra Austmarka til Lebiko.
– Jeg gikk denne stien da jeg skulle til skolen, forteller Roy Nordli (54).
Han vokste opp på et finnetorp noen kilometer lenger nord, og må rett som det er peke ut stien under lyngen.

Gutta på Finnskogen
Lunsj utenfor DNT-hytten, Lebiko, hvor de skal overnatte. Fra venstre: Arbeidsveileder Tony, deltakerne Roy og Kim. Foto: Silje Eide

Hundre tavler
Finnskogen ligger nordøst for Kongsvinger. Navnet skriver seg fra årene det var hungersnød i Finland og svenskekongen lot finner rydde plass og bosette seg i dette skogsområdet ved svenskegrensen. Samtidig fikk de skattefritak. Flere av stedsnavnene her er utvilsomt av finsk opprinnelse; Orala, Ritamäki og Kissalampi.
Arbeidsdagen begynte på Linken Jobben i Kongsvinger. Linken er et lavterskel kontaktsenter med kafé, tilbud om dusj, klesvask og rene klær, som er åpent fire dager i uken. Jobben er et frivillig lavterskel arbeidstreningstilbud til rusmiddelavhengige, hvor de får jobb og motivasjonspenger.
På verkstedet til Jobben lesset Jobben-gutta på hundre oppslagstavler som de hadde laget for Turistforeningen. I god tid før åpningen i juni, skal Jobben-gutta ha montert tavlene på bestemte steder langs leden. Når det er gjort, vil Turistforeningen utstyre dem med kart og turistinformasjon.
– Så vi har nok å gjøre framover, sier Tony når gjengen er framme på turistforeningshytta Lebiko.
Her er det allerede en oppslagstavle. Et av skrivene på den forteller at Lebiko kommer av «lebo» som betyr oretrær, og «ko» eller «kø» som betyr skogsholt. De første fastboende ryddet grunnen her rundt 1840, og de siste flyttet herfra i 1969.

Holder alt i orden
Dette er ingen hvilken som helst jobb for Kongsvinger-kara. De har nemlig faste oppgaver på Lebiko, blant annet med vedlikehold av huset og ansvar for å rydde tomta for vindfall og kappe det opp til ved. – Alle de malte veggene inne er det vi som har malt. Vi har dratt av gulvbelegget og malt gulvet på kjøkkenet, og holder ellers alt i orden her. Det hender rett som det er at noen av oss overnatter, og sånt er jo veldig trivelig. For alle betyr det sosiale ved Jobben mye, sier Tony.
Denne gangen skal alle overnatte.

Gutta på Finnskogen
Alle har sine oppgaver når Jobben-gutta reiser til Lebiko på Finnskogen – huset de har satt i stand og har tilsyn med. Fra venstre: Per Hynne med hunden Oskar, Roy Nordli og daglig leder for Jobben/Linken på Kongsvinger, Tony Bekkengen. Foto: Silje Eide


– Du får gå og hente ved, du Kim, du som er yngst, sier den eldste av dem, Per Hynne.
Kim Harbosen Jacobsen (27) er lett å be. Han nærmest bykser nedover mot vedskålen og kommer småløpende tilbake med favnen full. Terje Nyborg (40) piler inn etter to vannbøtter på kjøkkenet, og småløper mot brønnen. På kjøkkenet dekker Per på bordet med brødmat og fersk, hjemmebakt kringle som kjæresten hans har sendt med.
– Jeg er en av de få rusmisbrukerne her som «bare» er alkoholiker, forteller Per.
54-åringen har tydeligvis en fast oppgave her, for når de andre drar til skogs etter lunsjen, vet alle at han blir igjen på Lebiko for å fyre. Arbeidslaget lemper solide trykkimpregnerte dragere av pickupen og bærer dem mellom seg fra grusveien og inn i skogen. Turistforeningen har merket stien med røde bånd på trærne. Alle myrene på strekningen som det er vanskelig å komme tørrskodd over, skal Jobben-gutta legge klopper over.
– Vi skal ha to og to dragere ved siden av hverandre, med en centimeters mellomrom. Roy, du sager av klosser som skal være på tvers under for å holde sammen dragerne. Tre klosser på hver klopp. Sag av én først, så lang som denne, og bruk den som mal til de andre, instruerer Tony og rekker Roy en plankestubb.
Arbeidsfordelingen gir seg sjøl. Kim drar spikerne opp av den ene lomma og hammeren av den andre. Fire mann henter materialer. Fra sidelinjen ymter Terje om at de burde skru kloppene sammen i stedet for å bruke spiker.
– Når folk har tråkka på dem nok ganger, vil det skli fra hverandre, mener han, men han blir ikke hørt. Terje mister ikke humøret av sånne småting. Han gliser heller godt av en annen kommentar.
– Du treffer spikern hver gang du, Kim. Det er noe annet enn Terje som slår som lynet, han slår aldri ned to ganger på samme sted.

En dag om gangen
Kloppen over Larbekken er tatt av isen. Et av brofestene må også fikses før de kan legge på ny plank over bekken. Tony hogger stolpene spisse så de får slått dem godt ned i bakken. Flisene fyker metervis av gårde, myrvannet spruter og gjøken galer i det fjerne.
Mens de venter på flere materialer, forteller Kim at han har vært med på Jobben i ett år og tre måneder nå. Akkurat det har han oversikt over, for det var den dagen kjæresten fortalte at hun var gravid, at han bestemte seg for å slutte å ruse seg. Strategien er å ta en dag om gangen.
– Hver dag bestemmer jeg meg for å være like flink som dagen før. Nå er guttungen fem måneder, og jeg har ikke rusa meg én dag siden jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa. Den dagen bestemte jeg meg for å bli voksen. Det var vanskelig å stå imot den første tiden, med det er lettere nå. Jeg har innsett at jeg må ta ansvar, og jeg er veldig stolt av det jeg har klart til nå. Mora mi er også kjempestolt, smiler han bredt.
Det var en annen bruker på Jobben som anbefalte Kim å begynne der.
– Jeg hadde drevet med «litt mye rart». Forskjellige stoff og litt kriminalitet. Jeg har ADHD, så det henger vel litt sammen med det, men på Jobben er det varierte jobber og aldri kjedelig. Der får jeg brukt energien min på mye forskjellig.
Omtrent samtidig som han begynte på Jobben, kjøpte Kim ny sykkel. Den første sommeren ble det 80 mil på sykkelsetet. Nå er han heltent på å spille gatefotball med Jobben. Med trening to dager i uken, får han ut mye energi av kroppen.
– Vi har hatt flere treningskamper i det siste, mot Frelsesarmé-korpset og mot de ansatte på Jobben. Vi har spilt mot politiet også, de som arresterte oss før. Vi vant mot Boligstiftelsen, men da krevde de jammen omkamp, gliser han og forsikrer at de har en klar taktikk som de skal slå dem på nå også.
– Om to uker skal vi på nm i gatefotball i Trondheim. Det er bankett med Åge Aleksandersen og greier.
Kim har mer langsiktige planer også. Han er utdannet bilmekaniker, men vet at det er vanskelig å få jobb.
– Jeg har jo ikke vært mors beste barn. I en liten by som Kongsvinger vet jo alle hva jeg har holdt på med, så det har ikke vært lett å få jobb selv om jeg har skikka meg. Nå har jeg pusset opp et hus fra bånn av sammen med Jobben, og mener det ble veldig bra. Derfor håper jeg at oppussingsresultatet og referanser fra Jobben og et par oppdragsgivere kan gi meg gode attester, sånn at jeg kan komme inn på tømrerlinja. Få begynne på nytt.

Mark, sluk og ørrethoder
Klokka er fem, og gjengen er tilbake på Lebiko. Resten av kvelden er fritid, og her er det ensbetydende med fisking. De blir enige om å satse på Abbortjern.

Gutta på Finnskogen
På ettermiddagen er det fritid i skogen, hele gruppen prøver fiskelykken. Foto: Silje Eide


– Jeg fikk fisk da jeg pilka der i vinter, sier Roy, men er likevel usikker på fiskelykken nå som det er såpass kaldt.
For sikkerhets skyld tar de med seg tre pakker grillpølser med tilbehør, i tillegg til fiskestenger og nyinnkjøpt mark på boks. Ved Abbortjern drar Terje opp en sluk fra fiskeveska si. Roy og Per satser på mark.
– Førstemann som får fisk får vel premie? slenger en ut.
– Jeg vil ha en mørk spinner med sterke farger, melder Kim og finner en svart med gule striper.
Etter noen resultatløse kast fra brygga, får Kim øye på et ørrethode i vannkanten, og bytter ut med det. Det viser seg at abboren ikke har behov for hverken mark eller ørrethoder. Sluk er like uinteressant. Kim har hørt at pølse og loff skal være bra, men får lite gjennomslag for å prøve ut det. Etter tre timer er det klart; det blir ingen premie. Men alle får grillpølser, cola og kaffe. Skikkelig kokekaffe fra en nedsota kjele. Ingen fikk et eneste napp, men alle så at det vaka.

Gutta på Finnskogen
På ettermiddagen er det fritid i skogen, hele gruppen prøver fiskelykken, dessverre uten hell. Det blir pølser over bålet i stedet. Og kaffe. Foto: Silje Eide

Tilbake på Lebiko fyrer Per opp i ovnen. Terje slenger beina på en stol og forteller hva Jobben og Linken betyr for ham.
– Den har fått meg til å ruse meg mindre. Det var et halvt år jeg ikke rusa meg i det hele tatt. Jeg er sånn som ruser meg av kjedsomhet, og derfor er Jobben så bra for meg. Jeg får brukt kreftene på noe annet. Bare det å ha noe å gå til, betyr veldig mye, sier han.
De dagene Jobben ikke er oppe, er Terje alltid innom Linken.
– Der er det gratis varm lunsj fire ganger i uka og kjentfolk å prate med. Kaffe og vafler er det også. Har vi med vafler nå, forresten? slenger han forgjeves ut.
Kim foreslår å spille kort, men får ingen respons. Kveldsprogrammet ble til strekk på sofaene, noen røverhistorier og tett med vennskapelig erting.
– Jeg får nesten følelsen av at vi er med i Farmen, jeg, kommer det fra Kim.
– Jeg sitter og tenker på om vi skal arrangere Allsang på Grensen neste gang, jeg, foreslår Terje.

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no