a123

Håpets mann

Rudi Myntevik har gått fra å være kjent lovsangsartist til popartist, på lørdag var han med i Grand Prix. Mistet han noe på veien?

Håpets mann
Rudi Myntevik er opptatt av å formidle håp utenfor kirkesammenheng. Foto: Heidi Goodreid

– Jeg har jo hørt at folk lurte på om jeg hadde mistet troen.

Rudi Myntevik piller vekk stearin fra et kafébord på Kampen i Oslo. Han har gått fra å være en av Norges mest kjente lovsangsledere til å prøve seg i den kommersielle musikkverdenen. For et år siden slapp han pop-platen Beauty in defeat. Menighetslokalene er byttet ut med puber.

– Nei, jeg tar ikke en Elvira Nikolaisen. Dette er ikke et opprør med kirken eller troen min. Dette handler om en artistisk karriere. En kunstnerisk utvikling, sier han.

– Nå må jeg få folk rundt meg til å skjønne at Rudi Myntevik, han sier ikke nei til Jesus. Han skal ikke inn i rock’n roll og drive med dop og sånt.

Rudi ønsker å formidle håp utenfor kirkesammenheng.

– Jeg har et behov for å formidle til mennesker, ikke kun formidle til Gud fra oss mennesker.

Rudis troshistorie starter med at han vokste opp i et kristent hjem, men for en tid tilbake ønsket han at den startet i rennesteinen.

– Jeg hadde hørt utrolig mange vitnesbyrd av hjemløse som var blitt kristne og gått fra helvete til himmel på et knips. Jeg beundret deres historie og sa: «Tenk å ha et sånt vitnesbyrd å fortelle!»

Gatefolkene var helt uenige.

– De ville heller ha levd mitt liv, og mener at jeg har et fantastisk vitnesbyrd om at hvis du vandrer med Gud, så vil han bevare deg. Og ja, Gud har ledet meg på trygge stier og hjulpet meg med å ta gode valg. Jeg har alltid hatt ham å komme til, også i vanskelige tider.

Foreldrene lærte ham å snakke med Gud.

– I tenårene tenkte jeg: «Hvis jeg virkelig mener dette, vil det få konsekvenser for meg videre i livet.»

Da moren og faren skilte seg, flyttet Rudi og moren til Skien.

– Jeg var den eneste kristne i mitt miljø, og det var viktig for meg å markere at jeg trodde på Gud. Ingen av vennene mine reagerte på det.

Han ble ikke et fast inventar i noen menighet i Skien.

– Min mor fortsatte å be med meg om kvelden og lese i andaktsboken Nistepakken, det var min menighet.

Som 15-åring flyttet han tilbake til faren i Bergen, der foreldrene etter hvert giftet seg igjen, med hverandre.

– I Bergen kom jeg inn i Kristkirken. Etter å ha vært alene som kristen i mange år, var det fantastisk for meg å få komme sammen med så mange flotte mennesker som trodde på Gud. Det lærte meg mye om ham.

Rudi ble lovsangsleder i den karismatiske menigheten, og begynte å skrive sine egne lovsanger. I 2003 kom den første platen, Gud din skjønnhet. To år senere satte han Gud, om mulig, enda mer i høysetet for sitt liv, gjennom albumet Sentrum. Flere tusen plater ble revet bort.

– Jeg gikk veldig fort fra å være en ukjent bergenser til å få mange invitasjoner til å reise rundt. I mange år hadde jeg konserter annenhver helg og hver sommer, sier han.

– Jeg opplevde et forventningspress på at når Rudi kom, da skulle det skje så mye bra. Det ble kanskje for mye fokus på meg istedenfor Gud.

 

– Hei, jeg heter rudi

I 2006 fikk bergenseren et behov for nye impulser. Han og kona Ragnhild flyttet til England i fire år. Ragnhild gikk på teaterskole, mens Rudi fortsatte med musikken.

I England så han sitt eget miljø og liv fra utsiden, og fikk presentere seg selv på nytt.

– Jeg var ikke lovsangslederen Rudi Myntevik. Jeg var Rudi, og han er kristen, men han er også en mann med mange drømmer, som ønsker å være et medmenneske og en god ektemann. I tillegg til å følge Jesus.

I ett år bodde ekteparet i Southend, der de gikk i frimenigheten Southend Vineyard.

– Menigheten har et enormt fokus på å hjelpe hjemløse. Det reddet meg, for jeg var i en negativ spiral i forhold til menighetsliv.

Rudi jobbet som frivillig på kjøkkenet på Storehouse, menighetens dagsenter for fattige og rusmisbrukere.

– Det var en fantastisk måte å være kristen på. Jeg hadde hørt så mange ord, sagt så mange ord, sunget så mange ord. Det var godt bare å vaske opp og servere te og kaffe til hjemløse.

Tilbake i London startet en ny trosprosess. Rudi ville inn til kjernen, fjerne teologien og doktrinene.

– Jeg skrelte og skrelte. En kveld jeg lå i sengen, fikk jeg helt panikk. «Tenk om jeg skreller vekk Jesus?»

Han forsvant ikke.

– Det var nok Jesus som tok meg gjennom den prosessen. Jeg kom ut av det med en sterkere tro enn noen gang, og mindre avhengig av de følelsesmessige opplevelsene.

Han setter pris på trosoppgjøret i tenåringstida og i London.

– Det som har skjedd mellom Gud og meg, én til én, er viktigere enn den kollektive rusen jeg har opplevd i lovsangssammenheng.

Det kom mer enn erkjennelser ut av trosoppgjøret, albumet Hvem har du alltid vært.

– I forhold til de to andre platene så er dette mer undrende enn beundrende. Det var viktig for meg å stille spørsmål og ikke alltid komme med svar.

I 2010 ga Rudi ut popplata Beauty in defeat. Han mener det var riktig for ham å ta steget ut av kirkerommene.

– Hvis jeg frykter Gud så mye at jeg graver ned talentet mitt, og ikke tar en sjanse, tror jeg det vil skape større ståhei enn om jeg ikke satser, sier han.

– Gud gir oss spillerom, han er ikke redd for at jeg skal miste kontrollen. Han bare drar meg mot seg med sin kjærlighet, og forteller meg at han er glad i meg.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 4, som kom ut samme dagen som Rudi stod på scenen i delfinalen i Grand Prix. Du finner flere smakebiter fra magasinet her. Vil du vite mer om tro? Klikk her