a123

Håpsbærere i 125 år

Da to slumsøstre åpnet den første slumstasjon på Vaterland i Oslo 1. februar 1891, var det starten på et sosialt arbeid ingen kunne ane rekkevidden av.
I år feirer Frelsesarmeens sosialtjeneste 125 år.

Håpsbærere i 125 år
Agate Østeby (t.h.) har de to siste to årene vært leder for «Den åpne dør», et av Frelsesarmeens botilbud for rusmiddelavhengige. Bodhild Hokstad (t.v.) er utdannet sosionom og jobber som miljøterapeut samme sted. Foto: Kristianne Marøy

– Da jeg arbeidet som sykepleier ved Feltpleien, vasket jeg ofte føttene til rusmisbrukere. Jeg så hvor godt det opplevdes. Nå er jeg daglig leder ved Den åpne dør, men fortsatt er dette et godt bilde på hvordan vi arbeider, og hva som er drivkraften. På samme måte som Jesus vasket disiplenes føtter, er dette vårt kall og vår oppgave. Vi skal se den enkelte unike personen som han eller hun er, og i overført betydning; vi skal vaske føttene deres.

Ordene tilhører Agate Østeby. De to siste to årene har hun vært leder for «Håpets dør», eller «Døra» som botilbudet for rusmiddelavhengige populært kalles. Midt i alle de vanskelige og triste livsfortellingene, midt i all lidelse, arbeider hun og de ansatte med å formidle håp. De ønsker å skape nye livsfortellinger.

 

Håpsbærere i 125 år
Bildet er fra Smalgangen i Oslo, hvor Frelsesarmeens midnattsmisjon helt fra 1914 ga hjelp til mange – særlig prostituerte, som ikke fikk plass på redningshjemmet i St. Halvards gate. Bygget ble revet i 1940. Dagens botilbud på «Den åpne dør» ligger i det samme strøket. Foto: Arkiv

Den første slumstasjon

For ganske nøyaktig 125 år siden, 1. februar 1891, ble det aller første sosiale tilbudet åpnet i Vognmannsgaten 19 på Vaterland i Oslo. Kaptein Elise Vinje og løytnant Marie Krøble var slumsøstrene som flyttet inn i den lille slumstasjonen.

Tidspunktet var ikke tilfeldig. Inntil da hadde ikke Frelsesarmeen drevet egne sosiale tilbud. Den sosiale virksomheten som foregikk, var knyttet til arbeidet via korpsene (menighetene). Men i oktober 1890 ga Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth ut boken Darkest England and the way out. Den vakte enorm oppmerksomhet og ble en viktig premissleverandør for den engelske velferdsstaten.

Boken ble raskt utgitt i mange land, men ikke i Norge. Likevel ble den lest, og reiste grunnleggende og viktige problemstillinger om blant annet fattigdom, arbeidsledighet og fengsels-

soning, som var like aktuelle her som i utgivelseslandet. Slik fant derfor Frelsesarmeen i Norge premissene for oppstarten av sitt sosialarbeid.

Slumsøstrenes betydning for utviklingen av Frelsesarmeens sosiale arbeid kan ikke overvurderes. Ved de to første kvinnenes modige og sårbare nærvær, fikk Frelsesarmeen ubegrenset tilgang til informasjon om nød og elendighet. Nøden var alltid større enn hjelpen. Det var bare å strekke seg ut mot neste oppgave, i visshet om at bak den ventet en ny.

Fra slumsøsterens arbeid ser vi sporene til det aller meste av annen sosial virksomhet som Frelsesarmeen startet i løpet av de neste årene. Slumsøsteren så kvinnene som prostituerte seg, mødrene som ruset barna slik at de skulle være rolige, barna som løp halvnakne og sultne i gatene, mennene som drev arbeidsløse og forfyllet rundt eller satt på kroene og drakk, og de gamle som ingen ville ta seg av.

 

Håpsbærere i 125 år
Slumsøstrenes betydning for utviklingen av Frelses- armeens sosiale arbeid kan ikke overvurderes. Fra deres arbeid ser vi sporene til det aller meste av annen sosial virksomhet som Frelsesarmeen startet. Foto: Anders Beer Wilse

Herberge og redningshjem

Tre år senere, i februar 1894, fikk Frelsesarmeen i Norge ny leder. Svenske Hanna Ouchterlony kom nå til Norge for å videreutvikle arbeidet. Det var et godt valg. Ouchterlony hadde ledet et arbeid i Sverige som var kommet lenger enn her. Noe av det første hun gav seg i kast med var arbeidet med et redningshjem for kvinner. Men før hun lyktes med det, skulle et annet arbeid startes: Herbergevirksomheten.

Korpset (menigheten) på Grønland 9 var allerede kjent med at mange sov ute i den verste vinterkulden. Korpslederen, major Julius Amundsen, som selv hadde vært alkoholiker og tilbrakt mer enn én natt ute, kunne ikke leve med dette. Vinteren 1893/94 åpnet han derfor dørene slik at det ble plass til 200–300 menn. Skitne og fillete kom de og ble plassert i korpslokalet. Det var ikke madrasser eller sengetøy. Golvet eller benkene i møtesalen måtte duge. Om morgenen ble lokalet tømt, men ikke før det var servert smørbrød og varm melk. I lengden var dette selvsagt ikke en tilfredsstillende løsning, men likevel en god begynnelse.

Hanna Ouchterlony fant til slutt sitt herberge. Urtegata 16 var bygningen hun hadde utsett til sitt formål. Målet var at det skulle åpnes innen jul. Det var dårlig tid, bare et par uker igjen. Og mye måtte gjøres. På selveste julaften kunne de første gjestene flytte inn.

Det var ikke Frelsesarmeens mening at Herberget i Urtegata skulle bli sosial-arbeidets første institusjon. Ønsket var et redningshjem for kvinner. Trykket fra slumsøstrene var stort. De trengte et sted å sende kvinnene som ønsket å leve annerledes enn slik de nå levde. Krigsropet meldte allerede våren 1894 at Hanna Ouchterlony ivret for å bygge et slikt hjem. Hun hadde allerede planene klare. Ønsket var et hus i en av byens utkanter. Det skulle være plass til 20–25 kvinner med arbeidsværelser og spisesal. Omgivelsene skulle være landlige, og huset skulle ha en liten hage.

Arbeidets prinsipper var klare: Alle kvinner som ønsket å leve annerledes enn det de til nå hadde gjort, skulle få plass. Det var ingen krav om omvendelse, men Ouchterlony håpet selvsagt at den kristne innflytelsen ville være av en slik karakter at nettopp det skjedde.

På hjemmet skulle kvinnene få nye klær, vende seg til orden, renslighet og lære seg et arbeid. Ouchterlony hadde med sin erfaring fra tilsvarende arbeid i Sverige, en klar tanke over hvilke typer arbeid hun ønsket kvinnene skulle lære. Det kunne være å vaske, stryke, brodere, ja, også å drive med bokbinderi. Frelsesarmeen hadde et stort trykk på utgivelse av blader og bøker, og et slikt tilbud ville være til nytte for begge parter.

Ouchterlony så helt klart at redningsarbeidet hadde en framtid, «særlig om man vil dømme med trangen som maalestok», som hun treffende og usentimentalt, sa det.

Nå ble det i første omgang ikke noe av et slikt hjem. Den unge Frelsesarmeen fikk problemer med finansieringen. Kanskje var herberget som kom senere samme år og kostet 36 000 kroner, lettere å finansiere enn et redningshjem for kvinner til under halvparten av prisen. Kan grunnen ha vært at de som hadde mulighet til å støtte heller fant at menns alkoholisme var mer «aktverdig» enn unge kvinner som svært ofte hadde en prostitusjonshistorie bak seg?

Men endelig, en tidlig februardag i 1896, kunne hjemmet åpnes. Ouchterlony hadde lyktes å finne en passende eiendom i St. Halvards gate 1 a. Det var et lite toetasjes hus og en liten hage med frukttrær. «Sporvognslinjen» som gikk like i nærheten, gjorde at stedet opplevdes ideelt.

24 år senere, 30. august 1920, var det slutt for Industrihjemmet Catherine Booths videre eksistens. Jernbanens utbygging hadde ført til ekspropriasjon av huset. I bolignødens Oslo måtte Frelsesarmeen ut av byen for å finne et egnet sted til å fortsette virksomheten. Valget falt på Skrivergården i Drøbak. Virksomheten ble drevet etter samme modell inntil 2. verdenskrig, da den tyske okkupasjonsmakten beslaglahuset. Etter krigen ble det i mange år drevet barnehjem her, men nå huser lokalene barnehagen Solgry.

 

Håpsbærere i 125 år
Major Knut Haugsvær, leder for Frelsesarmeens rusomsorg, gir en hilsen til de frammøtte på Stedet på Sagene i Oslo. Stedet er et rusfritt aktivitetssenter som fokuserer på nettverksbygging og aktivitetstilbud. Foto: Lars Kristian Singelstad

Like verdige

Vi er tilbake på Den åpne dør. Det ærverdige, men kronglete og slitne bygget, har vært i Frelsesarmeens eie siden 1940, og er en fortsettelse av Midnattsmisjonens arbeid som startet i 1914.

Midnattsmisjonen ble opprettet som en konsekvens av at industrihjemmet «Catherine Booth» alltid var fullt. Dermed var det ikke plass til dem som slumsøstrene kom i kontakt med gjennom sitt arbeid på Vaterland, Grønland og andre av byens sentrumsnære områder. Det ble vanskelig å få hjulpet dem som trengte hjelp utover det øyeblikkelige.

Slumsøstrenes generelle arbeid hadde ekspandert med flere stasjoner siden oppstarten i 1891. Hovedfokuset var den generelle nød og fattigdom. Derfor var det også et riktig strategisk grep å samle arbeidet, som fikk navnet Midnattsmisjonen, under ett tak. Slik ble det opparbeidet en helt spesiell kompetanse, og medarbeiderne som ble valgt ut, var dedikert til arbeidet.

Mange av kvinnene som søkte til Midnattsmisjonen var prostituerte, men det var ikke bare fra gata kvinnene i nr. 16 kom. De kunne like gjerne vært hentet hos legevakten, vergerådet, politiet, forsorgs- og verneforeningen, forsorgsvesenet, fengslene eller tvangsarbeidsanstalten.

I 1940 ble det gamle huset revet, og arbeidet fortsatte i bygget som lå i Schweigaardsgate 68–70. Målgruppen endret seg gradvis. Etter hvert ble det fokusert på kvinnelige alkoholikere, og i dag er det en blanding av begge kjønn Agate Østbye forteller at «Døra» i dag ikke er et lavterskeltilbud, men et botilbud, i kategorien «Omsorg og botid inntil tre år».

– Det gir en god mulighet til å få fin relasjon til beboerne, nettopp fordi de bor her lenge. Mulighet for endring er til stede. Jeg ønsker at de som er her, skal oppleve ekte engasjement, at vi bærer livshåpet deres sammen med dem. De har mistet troen på seg selv, men vi ønsker å skape tilhørighet, vise omsorg og gi godhet.

Agate brenner for å skape noe i den gamle, slitte bygningen. Hun er opptatt av at hjemmet til 18 beboere skal oppleves som et varmt og godt sted, på tross av at huset med skeive golv er stort og tungt å drive.

– Vi jobber hardt for at det skal være rent og pent her, og hun som jobber med å vaske her, er helt fantastisk.

En av dem som skal sørge for at den enkelte beboer får den nødvendige oppfølging vedkommende trenger, er Bodhild Hokstad fra Hallingdal. Bodhild er utdannet sosionom fra Trondheim i 2012. Etter å ha jobbet med rusbehandling i tre år, flyttet hun våren 2015 til Oslo og stilling som miljøterapeut ved Den åpne dør.

Interessen for å arbeide innen rusfeltet kom etter en praksisperiode i forbindelse med studiet. Bodhild syntes opplevelsen av å arbeide med mennesker som har rusproblemer, var så interessant at hun ville jobbe mer med denne problematikken.

– Det er veldig artig å arbeide med alle spektrene ved en person, ikke bare økonomi eller psyke. Arbeidet blir variert, og jeg ser at de som bor hos oss har mulighet til endring. Jeg er glad i menneskene, de er flotte å arbeide med. Det er mye trist, men så kommer de fine øyeblikkene hvor en person får til noe, oppnår et mål. Det gjør meg glad.

Miljøterapeuten er opptatt av likeverdighet.

– Jeg ønsker å møte dem på et nivå som gjør at vi opplever hverandre som likeverdige. Vi skal ikke se ned på dem eller hjelpe ovenfra og ned. Selv kjenner jeg det når vi er på tur i byen sammen og snakker som to gamle kompiser. Ønsket er at de ikke alltid skal oppleve at de er i et hjelpesystem.

Møtet med Frelsesarmeen opplever Bodhild som positivt.

– Da jeg søkte, tenkte jeg ikke så mye over det. Jeg visste jo hva Frelsesarmeen var og hadde respekt for navnet. Men etter å være på Suppe, såpe, frelse-kurs har jeg lært mer om de grunnleggende verdiene, hvordan Frelsesarmeen startet opp og hvordan det var da de kom til Norge. Jeg har lært mer om menneskesynet og William Booths holdning til de som sleit mest, og jeg liker hvordan Frelsesarmeen styres etter et verdisyn, ikke marked og penger. Det er spennende å jobbe her!

 

Håpsbærere i 125 år
Frode Woldsund på Fyrlyset sammen med statsminister Erna Solberg, sosialsjef i Frelsesarmeen, Lindis Evja (t.h.), samt en av brukerne. Foto: Jarle Stokland

Spennende utvikling

I 33 år, hele sitt yrkesaktive liv, har Frode Woldsund arbeidet innenfor Frelsesarmeens rusomsorg, og er i dag leder for arbeidet i Region Øst. Det er ikke langt fra stedet hvor det hele startet og til hans egen kontorstol.

Arbeidet har ekspandert veldig de siste årene. Etableringer som lavterskeltilbudet Fagerborg, Feltpleien, Jobben, Gatehospitalet, Bosatt, gatefotball, i tillegg til de etablerte virksomhetene Heimen, Fyrlyset og Den Åpne Dør, gjør at Rusomsorgens virksomhet i Oslo står sterkt.

Frode Woldsund trekker fram siste skudd på stammen, Stedet.

– Her har vi fått til et rusfritt aktivitetssenter som fokuserer på nettverksbygging og aktivitetstilbud. Stedet skal være for mennesker som har vært i behandling, eller som ønsker å leve et rusfritt liv. Dette har så langt vært en suksess som vi ønsker å utvikle videre. Det som også er spennende, er at vi her har fått til et tett samarbeid med Sagene korps (menighet).

Møtet med romfolket har også gjort at Rusomsorgen har kastet et blikk ut av landet.

– Vi ser at det beste arbeidet vi kan gjøre for denne målgruppen, er å hjelpe dem i hjemlandet. Etter et års drift har vi i Romania bygd opp to samfunnsentre med etter skoletid-tilbud for barn og unge, helsestasjoner og i tillegg en mobil helseklinikk. Det siste nå, er at vi også bidrar til å bygge opp Fretex-virksomhet. Frelsesarmeen i Romania har vært liten og fattig de årene den har eksistert. Nå blir den synliggjort på en helt annen måte.

Det fineste Frode Woldsund opplever, er når tiltakene møter behov, at folk får endret sine liv.

– Når vi lykkes i å hjelpe, blir jeg glad. Det får oss til å stå på videre. Derfor ønsker jeg at Frelsesarmeen skal være enda mer aktiv når det gjelder å peke på nye utfordringer, og igangsette de tiltak som til enhver tid er nødvendige.

 

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr. 6, 2016. Ønsker du å vite mer om abonnement på Krigsropet, klikk her.