a123

Hemmelige forviklinger

Intervju med Mari Maurstad i to akter. Første akt: Vildanden.

Hemmelige forviklinger
– Det er viktig å være sjenerøs, sette seg selv i skyggen og være til for andre, sier Mari Maurstad, skuespiller og grunnlegger av Zulu-fadder. Foto: Kai-Otto Melau

«Hei, det er Mari. Eller det vil si Gina Ekdal. Jeg er i Ibsen-land, og er veldig opptatt med prøver. Det er så ekstremt stressende og krevende at jeg nesten ikke husker hva jeg heter. Så hvis jeg ikke ringer tilbake er det det som er greia. Legg gjerne igjen en beskjed, så skal jeg se om jeg får et gløtt mellom at Hedvig skyter seg og at jeg selv blir banket opp. Hadet!» sier telefonsvareren til Mari Maurstad.

To dager senere sitter den rødhårede på restaurant og prater om Riksteatrets moderne versjon av Vildanden og sin plass i stykket som er verdens-kjent for replikken «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme».

– Jeg er jo på en måte moren til alle tre. Til Hjalmar, han er jo som et lite barn, til gamle Ekdal og Hedvig. Det gikk ikke opp for meg før jeg stod på scenen som Gina, sier hun.

Mari mener Ibsen var forut for sin tid. Han beskrev stødige, frigjorte kvinner før de hadde fått stemmerett, og lot dem gjøre mer enn å sitte i salongen og drikke te.

– Det er morsomt å tenke på at Ibsen med flosshatt og lakksko i størrelse 37 skjønner oss, sier hun.

Den realistiske teksten har grepet tak i skuespillerne. Til og med regissør Stein Winge har felt noen tårer.

– Vi kommer til å lide av væsketap på scenen. Vi griner sånn.

– Hvordan er det i Ibsen-land?

– Det er annerledes enn hos Tor-bjørn Egner. Det går dypere og dypere jo lenger ut i stykket du kommer, sier hun og presser de nylakkerte neglene mot hverandre.

 

Lurt av Karlsen?

Mari har vokst opp i en teaterfamilie og stått på scenen i 35 år. Siden 1981 har hun vært fast ansatt ved Nationaltheatret. Da er det kanskje ikke så rart at hun har spilt i Vildanden før, riktignok en annen og mindre rolle, den freidige og ærlige Fru Sørbye. Kvinnen som ikke skjuler noe for sin kommende ektemann.

– Da jeg fikk tilbud om å spille Gina tenkte jeg: Dette er sikkert noe «Lurt av Karlsen»-opplegg. For jeg pleier stort sett å spille komedier. Jeg har nok mange misunnelige kolleger, sier hun.

56-åringen har alltid hatt lyst på en stor Ibsen-rolle, og da 18 år yngre Jan-Gunnar Røise i tillegg skulle spille ektemannen Hjalmar, ble hun storfornøyd. For med en annen komedie-ekspert på scenen kan mye spennende skje.

I stykket gir Gina tenåringsdatteren Hedvig mye omsorg og plass, men setter henne og Hjalmar samtidig på plass hvis tøylene for hva en tenåring kan og bør gjøre, strekkes for langt.

– Hvordan er din morsrolle sammen-lignet med Ginas?

– Jeg er en typisk guttemor, det er lite dilling. Jeg gråter ikke på badet hvis en av dem glemmer å si at jeg har på meg en pen kjole. Jeg lar barna mine være i fred, akkurat som Gina.

Stykket peker på hvor viktig det er å se barn og unge i dagens samfunn.

– Barna er jo fremtiden. Er du trygg i barndommen, har selvtillit og blir sett, lever du et mye lykkeligere liv. Det ser man på alt som har med statistikker å gjøre.

Gina har innebygget humor og er veldig omsorgsfull, mener Mari.

– Hun strekker seg veldig langt, men hun bærer jo også på hemmeligheten om at hun ikke vet hvem faren til Hedvig er. Hun tror nok at det aldri vil komme frem, og har ikke det lille svarte punktet i hjernen som sier: «Vil han noen gang finne det ut?»

 

Hemmelige forviklinger
– Gina føler at hun gir veldig mye hele tiden, og er overrasket over at Hjalmar (Jan-Gunnar Røise) ikke klarer å tilgi henne med en gang. Men til slutt skjønner han jo at han ikke klarer å leve uten Gina og Hedvig (Hilde Stensland), sier Mari Maurstad. Foto: Jo Michael/Riksteatret

40 i rettferdighetsfeber

På scenen kommer Hjalmars gamle kamerat Gregers Werle, som lider av rettferdighetsfeber, og roter rundt i gjørma. Han vil grave ut sannheten. Fjerne skitten under teppet.

En ettermiddag får han endelig lurt Hjalmar med seg på en tur. Den handler om alt annet enn å trekke litt frisk luft. Og når Hjalmar kommer tilbake fra turen setter han øynene i Gina og krever et svar på påstandene Gregers har kommet med: «Er det sant at du og grosserer Werle hadde et forhold da du var hushjelp der?»

Gina lirer av seg en dårlig forklaring.

«Du ljuger! Du ljuger! Du ljuger!» skriker han og slenger henne i bakken. Sleper henne etter seg inn på kjøkkenet og kjører henne i kjøkkenbenken så porselenet hagler rundt dem.

Til slutt innrømmer Gina at ja, hun får penger fra grossereren hver måned, og nei, Hedvig er kanskje ikke Hjalmars biologiske datter.

«Jeg skulle ha fortalt deg alt, men jeg var så redd for hvordan du ville reagere», sier Gina og prøver å ta brodden av Hjalmars raseri.

– Hjalmar reagerer jo akkurat som Gina fryktet, forteller Mari fra restaurantstolen.

– Hun håpet at han ville tilgi henne, og det gjør han jo, men da er det jo akkurat for sent. Da har Hedvig tatt livet sitt.

– Varer ærlighet lengst, eller er det lurt å tie av og til?

– Det kan være lurt å tie. Jeg har flere hemmeligheter jeg ikke har kunnet dele med noen. Da ville det blitt helt forferdelig. Det ligger så langt tilbake at det vil nok aldri bli oppdaget, men man vet jo aldri.

– Hva har det gjort med deg å bære det?

– Det har ikke gjort meg noe, men jeg vet bare at det må aldri noen få vite. Vi snakker ikke om noen stor forbrytelse, men det ville såre mennesker som står meg nær. Det går ikke.

Mari mener hun har mye til felles med Gina. Hun strekker seg også langt for de hun er glad i, har en innebygget humor og er omsorgsfull. Dessverre har Mari også opplevd å bli slått i hjemmet.

– Det var den første ordentlige kjæresten min, heldigvis var jeg sterkere enn ham. Han var psykopat.

Når fortiden plutselig skal spilles foran mange hundre tilskuere, er det greit å ha noe å forsvare seg med. Hun har sine mentale grep.

– Jeg går ikke inn i det som skjer når han slår. Jeg beskytter meg ved å tenke på neste replikk. I tillegg er det såpass lenge siden det skjedd, så jeg har fortrengt det. Det er noe man ikke trenger å ha med seg i bagasjen, man sier bare: «Da tar vi deg bort», sier Mari og skyver hendene i luften.

– Så tar man med kofferten videre til andre hyggeligere ting i stedet.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 39 2013. Du finner flere smakebiter her.