a123

Henrik om Henrik

Skuespiller Henrik Rafaelsen har et nært kjennskap til mange av Henrik Ibsens stykker, i høst spiller han Brand på Nationaltheatret. En litt mildere variant enn den Ibsen selv faktisk hadde som forbilde.

Henrik om Henrik
– Gode stykker setter opp viktige problemstillinger og stiller noen grunnleggende spørsmål. Spørsmål om liv, død, eksistens og kjærlighet. Alt det store i livet som nesten alt handler om, sier Henrik Rafaelsen. Foto: Silje Eide

– Det er bare en timinutters sykkeltur hjemmefra og hit, smiler skuespiller Henrik Rafaelsen.

Han har akkurat sust forbi statuene av Ibsen og Bjørnson foran Nationaltheatret og parkert sykkelen ved scene-inngangen. Hilst og ført oss gjennom kriker og kroker i det ærverdige bygget, forbi gullpyntede saler og ut på den enkelt innredede terrassen. Den er uten staffasje, kun rene linjer. Estetisk sett ikke så langt unna stilen på Malersalen, scenen han skal spille på nå i høst.

– Så langt har vi bare laget noen markeringer på gulvet med teip.

Planen er at scenen skal minne om et bedehus på bygda.

– Vi antyder et slikt miljø. Brand vil ut i verden, men så forstår han at det handler mer om selvforherligelse og stormannsgalskap. Han må begynne i det små.

Både regissøren og Henrik er vokst opp på Sørlandet, så det å legge handlingen til et bedehus er med på å konkretisere stykket for dem.

– Det er litt eksotisk samtidig som det er nært. Det skaper et rom vi kan spille teksten i, sier Henrik.

På teaterplakaten står han i country-skjorte med trekors rundt halsen, og brodert bibelvers og en kitschmalt Elvis i bakgrunnen. Blikket er analyserende, holdningen sterk. Langt fra den vennlige framtoningen han gjerne har i tv-serier og filmer, og akkurat nå.

 

Storm på en scene

Det er ikke den tradisjonelle Brand som settes opp på Nationaltheatret i høst, men en versjon skrevet av den tyske dramatikeren og regissøren Armin Petras. Fortellingen handler fortsatt om presten Brand som vender tilbake til hjembygda si og ofrer alt for det han tror på, alt for å bygge kirken og samfunnets moral opp igjen. Koste hva det koste vil for ham og familien, også hvis det innebærer mye smerte og lidelse.

På norsk har stykket fått tittelen «Brand – Min gud er storm», med undertittelen «Intet eller alt». Begge titlene finner vi også i Ibsens originalmanus. Skuespilleren resonnerer seg fram til en forklaring på replikkene og titlene:

– Verden er så kompleks, det kan være at man søker tilbake til noe som var opprinnelig. Hvor det var enklere, hvor man hadde en rettesnor eller et svar, man hadde noen eller noe som fortalte hva som var rett og galt og hvordan man forholdt seg. Man tenker kanskje mer på en gammeltestamentlig Gud hvor det finnes klare regler, lover og påbud. Noe som er ganske radikalt samtidig, sier sørlendingen før tempoet i setningene stiger.

– Det er mye i Det nye testamentet som er veldig radikalt også, mange av de tingene som Jesus sier er vanskelige å etterleve, men viktige å strebe etter, for eksempel med tanke på rettferdighet og fordeling av goder.

Videre tenker Henrik på at det er mye styrke i en storm.

– Det er noe destruktivt over en så stor kraft, noe som også kan ødelegge. Petras’ versjon har en replikk som sier: «Det du gjorde var et slag mot hjertet, det slår igjen.» Noe man forbinder med noe negativt, blir positivt. Også en storm kan virvle opp noe og få noe på plass. Det er noe revolusjonært i det.

 

Henrik om Henrik
Henrik håper at karakteren Brand blir en publikum kan relatere seg til, ikke «bare avfeie som en religiøs galning». – Samtidig vil jeg prøve å få fram det store indre dramaet hans, uten at det blir melodramatisk, sier han. Foto: Øyvind Eide

Viktig diskusjon

Armin Petras’ versjon av stykket er mer tilgjengelig enn den 150 år gamle originalen. Relasjonene menneskene i mellom får mer plass, og formen er rundere. Det kommer for eksempel tydeligere fram hvor vanskelig Agnes, kona til Brand, har det da han setter byggingen av kirken foran å redde sin egen sønns liv.

– Ibsen har skrevet på vers, det er som hugget i stein, det er nesten noe bibelsk over det. Originalen setter dilemmaer og ideer opp mot hverandre, mens her er det tatt litt ned på jorda.

Menneskene Brand møter får også komme mer til orde.

– For Ibsen er Brand utelukkende en helt, derfor er antagonistene hans så latterlige. De er karikaturer av hva

Ibsen følte var viljeløst og slapt. I den nye versjonen får de ha flere argumenter, det skaper en mer likeverdig diskusjon mellom personer med forskjellige livsanskuelser.

Alt Brand gjør, er for å vise at man må være villig til å ofre seg for en sak, forteller Henrik.

– Brand har blitt fremstilt som en religiøs fundamentalist, og man kan trekke paralleller til folk som er villige til å ofre seg selv eller andre for sin tro eller for å oppnå sitt mål for hvordan de mener verden bør være. Samtidig: De sidene man liker er jo kompromissløsheten. Brand er like streng med seg selv som med andre. Han krever det samme av seg selv som av andre. Du ser at han kjemper og har kvaler og tvil, det er forsonende ved ham, sier Henrik og fortsetter:

– Ibsen sier: «Brand er meg selv i mine beste stunder». Det var noe han tvang seg selv til. Han hadde et litt slapt liv i Norge, og fikk det ikke helt til som dikter.

36 år gammel reiste Ibsen til Roma og begynte å skrive på blant annet Brand, stykket som skulle være forløsende for hans karriere.

– Han forandret personlighet, håndskrift og utseende og ble den personaen han er kjent som. Han ofret mye for dikterkallet sitt. Brand var nok til inspirasjon for ham.

Henrik mener at Brand ville sett annerledes ut hvis Ibsen hadde skrevet stykket i dag.

– Han var påvirket av en helt spesiell hendelse. Tyskerne hadde tatt området Schleswig Holstein, Ibsen var opprørt over at ingen grep inn. Det var en pamflett i forhold til at han ville vekke folk, få nordmenn og svensker til å stå opp for danskene og forsvare dem. Vi må lese stykket og filtrere det gjennom våre liv og vår verden i dag.

 

Å arbeide i nærbildet

Dette er andre gangen Henrik spiller Brand. Første gangen var i amfiteatret Fjæreheia utenfor Arendal, med rundt tusen publikummere hver kveld. Nå skal han spille for 70 av gangen på Nationaltheatrets mest intime scene.

– Man trenger ikke å være redd for ikke å nå ut til publikum her, her arbeider man mer i nærbildet.

Henrik forteller at han henter inspirasjon til rollen fra sterke personligheter han møtte under oppveksten.

– Mennesker med en sterk indre stemme som forteller dem hva som er rett og galt i alle livets situasjoner. Like mye lærere som prester.

Dette er tredje gangen Henrik spiller prest.

– Hva slags forhold har du til tro?

– Jeg er interessert i de spørsmålene, men jeg synes det er vanskelig å ha en overbevisning. Jeg tror jo at det er noe utenfor oss selv som vi ikke forstår, eller noen dimensjoner som vi ikke kan omfatte som mennesker, sier han.

Det er dette å tenke seg en personifisert Gud, han synes er vanskelig. Det blir så abstrakt for ham.

– Men jeg vil ikke si at jeg er ateist. Heller åpen eller interessert. Kristendommen er jo en viktig del av meg. Jeg kjenner jo bibelhistoriene, og de er en del av vår kultur og tradisjon.

Både i Brand og Bibelen finner man gode leveregler, mener skuespilleren.

– I Brand fortelles det at man ikke skal ha doble standarder, at det som skal gjelde for andre, også skal gjelde for en selv. «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot andre», er grunnleggende hvis vi skal ha et levelig samfunn. Selv om det er umulig å etterleve dette helt, så er det idealer. Noe å strebe etter.

Brand har mye tankegods og gir mye å fundere over mens man står på scenen eller sitter i salen. Spørsmålene Henrik mener stykket stiller, er mange.

– Hvordan man er som menneske, i seg selv og i forhold til sine omgivelser. Hvordan man kan ha en sterk overbevisning uten at det går utover andre. Hvordan man bør leve for at verden skal bli et levelig sted. Hva man påvirkes av. Hvordan mennesker skal forholde seg til hverandre, sier han.

Henrik forteller at det er mange mennesker som ikke liker karakteren Brand.

– Men når man jobber med dette, så er det ikke noe stort poeng å finne ut om man skal like eller ikke like Brand. Man må heller tenke over hvordan man forholder seg til slike spørsmål i sitt eget liv.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står på trykk i Krigsropet nr. 38, 2016. 

PS! Scenebilder fra teateroppsetningen finner du her.