a123

Himmel på jord!

Mennesker. Livsfortellinger. Smerte. Håp. I 125 år har Frelsesarmeens sosialtjeneste gitt mennesker troen på seg selv, livet og Gud tilbake.

Himmel på jord!
Det er frokost på Heimen, og Lindis Evja tar en prat med en av beboerne. Foto: Silje Eide

Klokka er 8.30. Det er frokost på Heimen, Frelsesarmeens botilbud for rusmiddelavhengige. Det ligger i Heimdalsgata på Grønland i Oslo. Skivene smøres og kaffen drikkes. Stemningen er rolig. Litt småprat, men de fleste er mest opptatt av å ha det fredelig rundt seg. Folka på kjøkkenet sørger for at det hele tiden er nok mat.

Slumsøstre begynte sitt arbeid på Vaterland i 1891. Siden 1894 har Frelsesarmeen drevet sitt sosiale arbeid i gatene rundt her. Det begynte med herberget i Urtegata, tvers over Heimdalsgata. Kommandør Hanna Ouchterlony aksepterte ikke menneskenes bunnløse nød. Siden har det fortsatt. For Grønland i Oslo har alltid vært bydelen i hovedstaden hvor mange av de som har slåss med livet, har oppholdt seg.

Sosialsjef Lindis Evja kaller sosialtjenestens dna for «Kjærlig omsorg». Det er noe av dette som en opplever også denne ellers så helt forglemmelige tirsdags morgen. Krigsropet møter sosialsjefen her på Heimen. Vi ønsker å trekke sammen trådene fra de foregående artiklene i serien om sosialtjenestens virksomhet.

 

Historie er ikke nok

– Hvor viktig del av Frelsesarmeen er sosialarbeidet?

– Tar vi utgangspunkt i evangeliet, så går det å høre og gjøre hånd i hånd. For Frelsesarmeen som er en trosbasert organisasjon, er det gjennom det sosiale arbeidet vi gjør evangeliet. Da tenker jeg ikke bare på sosialtjenesten, men alt sosialt arbeid. Det er dette som gir troverdighet. Vi får anledning til å vise hva Gud og Jesus ønsker for mennesket. Og ikke minst dette: Vi er med på å skape en himmel på jord for enkeltmennesket.

Lindis Evja er opptatt av at forkynnelsen først og fremst skjer i det daglige møtet med enkeltmennesket.

– Om Frelsesarmeen bare skulle forkynne fra en talerstol, ville det vært veldig begrenset. Å servere frokost her i dag er forkynnelse. Alt som gjøres for å møte menneskers ulike behov, alt som gjør at mennesket i seg selv opplever livet som meningsfullt, er forkynnelse.

– Hva tenker du om den historiske arven som dagens arbeid er en del av?

– Vi bygger på det som har vært gjort. Her på Heimen har vi vært svært lenge. Det har vært en utvikling over alle disse årene.

Sosialsjefen peker på at da Frelsesarmeen startet, var de relevante i forhold til sin tid og de behovene de så.

– Og fordi vi hele tiden har agert i samarbeid med omverdenen og måttet utvikle og endre våre tjenester i forhold til nye behov, er vi fortsatt relevante. Arven vår er vesentlig. Vår historie skaper en klangbunn til det arbeidet som vi gjør. Vi er ikke nybegynnere på dette feltet.

Likevel peker Evja på at historie ikke er nok.

– Vi er hele tiden nødt til å bygge tillit, vi kan ikke leve på det som var. Selv om historien gir oss ganske mye, er vi ferdige om vi ikke er relevante i dag.

– Hvordan har det sosiale arbeidet formet resten av organisasjonen, det evangeliske arbeidet?

– Det har formet oss i veldig stor grad. Gjennom vårt arbeid har vi fått et veldig sterkt omdømme.

Når Lindis Evja tenker seg litt om akkurat på dette temaet, er det fordi hun berører noe av det som har vært en spenning i Frelsesarmeen, nettopp forholdet og balansen mellom evangelisk og sosialt arbeid. I stadig større grad former de hverandre. Korpsene (menighetene) er opptatt av å møte hele mennesket, og de sosiale institusjonene har tettere kontakt med dem. De har gode ressurser som gjør at formidlingen av evangeliet også med ord blir bedre.

– Jeg ser en raushet i forhold til enkeltmennesker. Døra til Frelsesarmeen er åpen. Vi ser det i større og større grad i våre korps, særlig der hvor det er sosialt arbeid. Så jeg tror absolutt at vårt sosiale arbeid gjør noe med vår profil og vårt språk. Samtidig tenker jeg at vi fortsatt har en vei å gå, sier hun, og mener vi må bli bedre til å inkludere menneskene vi er til for.

– Våre fellesskap må legge til rette for, og være åpne for, de mennesker som er litt på sidelinjen, og som kanskje ikke følger de samme kodene som oss. Vi må være åpne og inkluderende i forhold til dem.

 

Himmel på jord!
– Jeg mener det ville være feil fra Frelsesarmeens side å ikke fortsatt være en aktør for sosial rettferdighet, sier Lindis Evja, sosialsjef i Frelsesarmeen. Foto: Silje Eide

Synliggjøre arbeidet

Frelsesarmeens sosialtjeneste fremstår i dag som sterkere og mer variert i sitt arbeid enn kanskje noen gang. Mye av dette skyldes «loven om offentlige anskaffelser» som kom i 2004 og som medførte at Frelsesarmeen måtte konkurrere om oppdrag for det offentlige. Det var en fremmed tanke.

– Jeg var selv ganske engasjert i dette arbeidet, fordi vi var bekymret for konsekvensene av den nye loven. Frelsesarmeen kunne sagt at dette ville vi ikke være med på, og avsluttet samarbeidet med det offentlige. I stedet valgte vi å gå inn og delta i konkurranse om disse avtalene. Om vi er enig eller ikke enig i denne måten de offentlige myndigheter inngår avtaler med oss på, er det slik våre politikere har lovfestet at det skal gjøres gjennom anbudskonkurranser. Jeg mener det vil være feil fra Frelsesarmeens side å ikke fortsatt være en aktør for sosial rettferdighet i det norske samfunnet.

Det medførte at sosialtjenesten i langt større grad måtte synliggjøre arbeidet sitt, beskrive det, bevisstgjøre sine verdier og legge vekt på hva det offentlige ville få i samarbeid med Frelsesarmeen: – Vi måtte svare på krav om kvalitet, vi måtte regne på pris, hva det ville koste å drifte avtaler over flere års varighet. Før kunne avtaler være fra år til år, nå måtte vi tenke flere år om gangen. Alt dette krever et grundig dokumentasjonsarbeid.

Lindis Evja peker også på den usikkerheten det har skapt, både for ansatte og beboerne. Vil min arbeidsplass, mitt hjem, overleve konkurransen?

– Særlig innenfor barnevernet har det vært krevende, fordi vi har måttet sende ungdommer fra oss når vi ikke har fått nye avtaler. Men samtidig har erfaringene vi har gjort oss med dette arbeidet, ført til økt fokus på kvalitet, tydeligere beskrivelse av våre aktiviteter, samtidig som vi også har jobbet mye med våre interne rutiner. Jeg mener at dette har styrket oss. Alle ansatte skal vite hva det er vi skal gjøre for å utføre et godt arbeid i henhold til våre verdier og i forhold til den enkelte beboer.

Inntil nå har en del anbudskonkurranser vært skjermet for ideelle organisasjoner. Et nytt eu-direktiv medfører at det ikke lenger kan skje. Lindis Evja forteller at det derfor jobbes tett opp mot Storting og regjering for å synliggjøre hvilke negative konsekvenser det vil få dersom det offentlige ikke tar hensyn til den merverdi de ideelle organisasjonene kan tilføre samfunnet.

Evja er bekymret for at disse kvalitetene ikke blir verdsatt, og at andre aktører som baserer seg på mer kommersielle prinsipper vil være sterkest i konkurransen om avtaler.

– For oss er det veldig viktig å få beskrive hva stat og kommune får gjennom et samarbeid med Frelsesarmeen. Får de noe mer enn akkurat det de spør om? Dette er noe vi vil kjempe for at det skal tas hensyn til, slik at vi i anbudskonkurranser kan få synliggjøre merverdien av å samarbeide med oss.

– Hva kan en slik merverdi være?

– Merverdi kan være bruk av frivillige i tillegg til de fast ansatte. Det kan være ansatte som i sitt arbeid forplikter seg til våre verdier, eller det kan være at Frelsesarmeens i seg selv skaper troverdighet blant våre brukere som oppleves positivt. Det at vi er ideelle, gjør at vi ikke tar utbytte, men bruker våre midler til å gjøre vårt arbeid enda bedre.

 

En ny underklasse

– Hva er dere gode på i dag?

– Jeg tror vi er gode på endringsvillighet. Vi har gjennom mange år opplevd mange endringer. Det betyr at våre ansatte er flinke til å snu seg rundt og bli relevante i forhold til nye oppgaver.

Evja peker på flyktningmottakene på Åpta utenfor Farsund og på Teisen i Oslo som eksempler.

– Vi så i fjor høst at behovet var prekært, men at vi også hadde ressurser i organisasjonen til å gjøre noe for flyktningene. Det viste noe av vår styrke. Selv om vi ikke har drevet slikt arbeid før, har vi en bred kompetanse. Vi har folk som har drevet institusjoner, som har arbeidet innenfor ulike områder. Vi kunne sette oss sammen og få til det vi gjorde. Det var det godt å se at vi hadde evnen til.

– Hva er utfordringen?

– Vi har utfordringer i forhold til lokaliteter. Nye tiltak eller utvidelse av tiltak krever egnede lokaliteter. Det er en utfordring. Vi er en stor organisasjon som holder på med veldig mye av det vi alltid har holdt på med, det som er knyttet opp mot vår historiske arv. Dette arbeidet er viktig fordi behovet er der også i dag. Men klarer vi å se dagens behov? Er vi flinke nok på omstilling?

Nye tiltak er også i startgropen, blant annet Gatehospitalet i Bergen. Kanskje kommer en behandlingsinstitusjon for ungdom på Færøyene. Til nå har øygruppen i vest sendt sine ungdommer med rusproblemer til Danmark. Lindis Evja håper også at det skal bli mulig å gjøre noe for enslige mindreårige asylsøkere her i Norge. Erfaringen med arbeidet blant asylsøkerne har også gitt henne noe å tenke på.

– Jeg tenker mye på den gruppen av asylsøkere som ikke kommer til å reise hjem, men som blir her i Norge uten sosiale rettigheter og bosted. Det kommer til å bli en stor underklasse som vil trenge hjelp. Hva kan vi i Frelsesarmeen gjøre? De erfaringene vi nå har fått, gir oss et fantastisk innblikk i disse menneskenes liv. De er mennesker akkurat som du og jeg.

Det var kanskje det kommandør Hanna Ouchterlony tenkte, da hun i 1894 kjøpte eiendommen tvers overfor Heimen hvor vi har hatt vår samtale. Hun så menn som sov ute, menn som krøp i ly under broene eller søkte varme ved teglsteinsovnene. Menn som levde et uverdig liv. Slik er det også i dag. De som trenger en hånd, er mennesker, de også.

 

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 24, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.