a123

Holder fast i tiden

«Kanskje kan en ting fra et lykkelig øyeblikk holde tiden fast», sa Cecilie Engers grandtante til henne en gang. I boka «Mors gaver» henter Enger fram fortiden gjennom morens gave-lister. En fortid moren selv har mistet.

Holder fast i tiden
Cecilie Enger skriver ærlig om hvordan det opp- leves å bli mamma for egen mamma, etter at moren fikk Alzheimer. Hun tror moren ville ønsket at familien skulle være åpne om sykdommen. Foto: Kai-Otto Melau

Forfatter Cecilie Engers familiehistorie har funnet veien inn på bestselgerlistene gjennom Mors gaver. Det er fortellingen om hennes mor, Ruth Enger, som nå har Alzheimer. Samtidig speiles både mennesker, historier og tidsepoker i Ruths omtenksomme lister over julegaver.

– Det er fantastisk at boka har blitt så godt mottatt, og litt overveldende at så mange nå har et forhold til min familiehistorie. Jeg tenkte at jeg skrev en veldig smal bok om meg og min egen familie. Men jeg må ha truffet noe mange kjenner seg igjen i, mine opplevelser er nok ikke så unike som jeg trodde, sier forfatteren.

 

Tømte barndomshjemmet

Da Ruth Enger fikk Alzheimer måtte hun etter hvert flytte fra huset hun hadde bodd i nesten hele sitt voksne liv. Hun fikk med seg en del ting til aldershjemmet der hun nå bor. Barna hennes fikk den følelsesladede opp-gaven med å tømme huset på Høn. For Cecilie ble det sårere enn hun hadde trodd. De måtte tømme et barndomshjem fullt av minner og gjøre det klart til at fremmede skulle overta. Og samtidig velge ut hvilke av morens ting de skulle ta vare på, uten å kunne spørre henne om hvilke ting som betydde mest for henne.

– Da vi var ferdige, ville jeg sove der en siste natt. Det var noe ved det tomme huset som minnet meg om mamma. Det var tømt for alt innhold men det var fortsatt barndomshjemmet mitt. Litt på samme måte som mamma fortsatt er moren min, selv om de aller fleste minner og historier er borte og hun ikke lenger er den moren jeg kjente, sier Enger.

I en skuff i det tomme huset fant hun noe som var blitt oversett i ryddingen. Morens nøyaktige lister over alle gaver familien hadde fått og gitt bort, hver jul fra 1963 og fram til 2003. Flere av listene var først kladdet, deretter sirlig renskrevet. Noen hadde også kolonner for hva de ønsket seg. Først festet hun seg ikke så mye ved listene, som inneholdt gaver til og fra 35–40 personer hvert år.

– Men etter hvert som jeg leste dem, føltes det som å se en film om moren min, og om de mange som sto på listene. Nå tar vi bilder hele tiden, og dokumenterer hverdagen. Da jeg var liten hadde vi fotoalbum, men det var ganske få bilder i dem. Listene bidro til å hente fram mye jeg hadde glemt. Samtidig gir de også et tidsbilde, de sier mye om hva vi var opptatt av, musikken og bøkene som var populære på 60- eller 70-tallet. Det ble også veldig tydelig for meg hvordan vi avspeiles i gavene vi gir og ønsker oss.

Ut fra gavene kunne hun blant annet lese morens økende politiske engasjement utover 60- og 70-tallet. Bøker som «Fremtiden i våre hender» av Erik Damman dukket opp på listene. Og i 1968 har moren notert at Cecilies kusine Elin fikk et halskjede fra Daleløkken, et hjem for autistiske gutter. Guttene hadde fått en utrettelig forkjemper: Ruth Enger. Hun slåss for at de skulle få skolegangen de hadde krav på, og ikke minst mot fordommer som rådet i tiden, om at autisme hos barn skyldtes «kalde og avvisende mødre». Guttene fikk etter hvert sin skolegang, og Ruths engasjement ble aldri glemt. Da hun ble syk klarte hun ikke lenger å gjøre det tunge hage-arbeidet hjemme. Da kom nå voksne menn, oppvokst på Daleløkken, og sørget for at hagen ble holdt i orden.

Boka forteller også noe av livshistorien til andre familiemedlemmer. Enger oppdaget sterke historier bak noen av navnene på listene. Slektninger hun aldri møtte selv, eller som hun bare husker som gamle mennesker. Som grandtante Kaja, som led av depresjon. Hun ble utsatt for traumatiserende elektrosjokkbehandling flere ganger, første gang i 1936. Og grandonkel Johannes, som reiste til usa da familien mistet gården sin. Hans store mål var å tjene nok til å kjøpe gården tilbake. Men da han hadde spart nok, kom krakket på 30-tallet, og han mistet alt igjen.

 

Mamma for egen mamma

Til å begynne med syntes ikke Enger det føltes så skummelt å skrive om sin egen og familiens historie. Hun tenkte ikke så mye over at det skulle ut til folk, kanskje leses av mange. Men da boka begynte å ta form, begynte hun å tenke mer på de etiske problemstillingene.

– Jeg tenkte på om jeg egentlig har rett til å skrive mammas historie nå som hun ikke kan mene noe om det. Ville hun ønsket at jeg skulle skrive om sykdommen, om denne delen av livet hennes?

Det ble veldig viktig for Enger at alle som er involvert i boka skulle lese den på forhånd. Hun tenkte mye på hva hun skulle gjøre hvis noen av dem sa: «Dette ville ikke Ruth ha likt». Men det var ingen som sa det, alle var positive.

– Slik jeg kjente moren min, tror jeg hun ville ønsket at vi skulle være åpne, også om sykdom, sier Enger.

Hun skriver også ærlig om sine egne reaksjoner på morens sykdom. For det er ikke slik at man bare blir varm og raus når en mor eller far er syk. Hun forteller hvor såret og opprørt hun blir når hun og datteren Eirin en dag besøker moren, og skal ta henne med ut. Ruth vil gjerne på kafé med barnebarnet. «Men ikke hun der», sier hun, og peker på Cecilie. På kafeen blir Ruth plutselig sint, og retter en opprørt pekefinger mot datteren.

– Jeg er fortsatt en datter som blir fortvilet og sint over situasjonen. Jeg skulle ønske jeg bare kunne være raus og vise evig tålmodighet, men det er ikke slik livet er. Jeg tror kanskje det er noe av det som har skapt gjenklang hos leserne. Det at jeg skriver om hvordan det er å bli sin egen mammas mamma, og ikke legger skjul på det vanskelige.

Også Engers far er glad for boka, selv om den også forteller om tunge stunder i hans liv.

– Han har bare sagt at han synes at boka er kjempegod og at den har bragt fram mange minner for ham, ting han hadde glemt. Han er en mann som lever med livets mange sider. Hadde jeg bare fortalt om de fine og positive tingene, tror jeg han ville sagt: «Men hør her, så lett var det jo ikke», sier hun.

 

Minnene er borte

Noen mennesker med Alzheimer klarer å ta del i samtaler om at de har fått sykdommen mens de ennå er klare nok. Men det er også mange som bare blir redde og fortvilte, og ikke kan snakke om det.

– Moren min var i den siste kategorien. Jeg skulle så gjerne fortalt henne at vi alltid vil være der for henne. At vi vil ta vare på henne, også når hun ikke lenger kjenner oss igjen. Det er vondt å tenke på at jeg aldri fikk sagt det til henne.

Nå opplever hun at moren ikke kjenner henne igjen. Gamle ting hun en gang var glad i, gjør henne ofte bare opprørt. Kanskje fordi hun har en

følelse av at de betyr noe, men ikke klarer å gripe hva det er. Men noe husker hun fortsatt.

– Nå i julen leste jeg Juleevangeliet for henne. Jeg leste: «Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra ….» – og så sa hun «Keiser Augustus». Men jeg tror ikke egentlig hun forstår teksten lenger, det er nok bare de velkjente ordene som sitter igjen. Ofte synger jeg for henne, julesanger eller 50-talls-slagere. Da plystrer hun med eller synger noen ord når jeg stopper.

 

Holder fast i tiden
I 30 år skrev Cecilie Engers mor nøyaktige lister over alt familien fikk og ga bort til jul. – Å lese listene føltes som å se en film om moren min, og om de mange menneskene som sto på listene, forteller forfatteren. Foto: Ranveig Nordgaard

Gavene som tidsbilde

Det er gavene som er den røde tråden gjennom fortellingen. Listene fra 60-tallet viser tydelig at folk hadde et helt annet forhold til ting og gaver på den tiden. Mye omtanke ble lagt ned i én eller to gaver til hver, i kontrast til våre dagers ofte store gaveberg.

– Nå er jo ofte den store utfordringen hvordan vi skal få plass til alt vi får til jul, vi har så mye. På 60-tallet skrev mamma at de ønsket seg praktiske ting som en kanne til å vanne blomster. Ting vi i dag bare kjøper. Men den største forskjellen er nok de mange hjemmelagede gavene. Listene var fulle av ting som hjemmestrikkede grytelapper, julepynt eller en kasse epler fra hagen, forteller hun.

Enger var litt spent på hvordan jula ville bli nå, om hun selv ville ha et helt annet forhold til gaver. Helt annerledes ble det ikke. Men etter å ha lest alle listene, handlet hun gaver på en litt annen måte.

– Jeg så hvor god mamma var til å se mottakeren når hun valgte gaver. Selv har jeg vært mer opptatt av hva som var fint å gi. Hadde jeg lest en bra bok, kjøpte jeg tre av den og ga til flere. Det er ingenting galt i det. Men nå er jeg mer opptatt av at mottakerne skal føle at jeg kjenner dem, forteller hun.

Og selv om hun ikke selv har noe arkiv av gavelister, skriver også hun opp alt familien får til jul. Moren hennes førte lister over alt de mottok, slik at de skulle kunne takke hver og en for akkurat det de fikk, ikke bare si generelt «takk for gaven». Det vil hun videreføre til barna sine.

Etter at boka kom ut, har brev og mailer strømmet inn til forfatteren.

– Det er en gave at så mange har giddet å skrive og fortelle hva boka har gjort for dem, synes hun.

Noen forteller om gjenkjennelse i det å ha demente foreldre. Men det flest skriver om, er at boka har bragt fram minner, og fått dem til å reflektere over sin egen familie og historie.

– Boka har på en måte blitt en mentalitetshistorie, jeg skriver om hvem vi var i Norge på 50-, 60- og 70-tallet. Samtidig er det å skrive disse historiene litt som å holde fast i fortiden, også for mamma som mister den, sier Cecilie Enger.

stine.frimann@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 7 2014, du finner flere smakebiter fra Krigsropet her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.