a123

Husk at du skal leve!

Else Kåss Furuseth har mistet to av de hun elsket høyest. Døden slipper aldri helt taket. Men det hjelper litt å dele minnene.

Husk at du skal leve!
Da Else ble spurt om det å holde forestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer» har vært en form for terapi, sa hun nei tidligere. Nå sier hun ja. – Det er en måte å få snakke om det man bryr seg om.

– «Memento mori» høres ut som en tatovering fra Jessheim. Trenger vi å bli minnet på at vi skal dø? Er det ikke viktigere å huske å leve? spør komikeren i Grønland kirke.

Hun sitter på en lav stol. Presten og en annen deltaker er på høyre hånd og publikum rett foran henne. Vi er på Spekter, en samtalekveld for unge voksne. Temaet er døden. Det er dagen etter askeonsdag. Else er kledd i sort, med støvler i skinnende sølv.

Klokka sju i morges reiste hun til Kløfta for å spille inn sketsjer med Erik Solbakken.

– Det er en god kombinasjon. Først Erik Solbakken, så samtale med presten. Det blir som en half ‘n halfpizza. Litt av alt.

Det er tid for å snakke om det som ikke kan les bort, i alle fall ikke på ordentlig. Hun kan tulle med det, hente fram artige minner for å gjøre savnet mindre vondt. Moren og brorens selvmord, men også det å leve videre, er tema i forestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer» på Nationaltheatret og i NRK-programmet «Datoen». Selv om temaet er det samme, blir det litt annerledes nå, for vi er i en kirke. Folk kan stille spørsmål. Det er en monolog som gir dialog. Og den som leder det hele, er en prest med dype spørsmål.

Husk at du skal leve!
Under samtalekvelden i Grønland kirke reflekterte prest Lars Martin Dahl, musiker Sølve Styve og skuespiller Else Kåss Furuseth rundt spørsmål om livet og døden. Foto: Silje Eide

Når «det verste» ikke er det verste

– Den første gangen jeg kan huske at jeg gråt, var da jeg så filmen Herman, og han begynte å miste håret. For meg var det noe av det verste som kunne skje, sier Else.

Akustikken i kirken gjør at hver stavelse blir hengende i luften i et par sekunder.

– Den andre gangen jeg var ordentlig lei meg, var da jeg var elleve år gammel og vi skulle besøke mamma på sykehus. Du vet sånne sykehus med statuer av skallede menn i gangen og vevde tepper i mange farger, gjerne lilla. Utenfor sykehuset står det masse mennesker og røyker hardt og sint.

Else forsto ikke hva som var galt, men hun skjønte at det var alvorlig.

– I bilen sa pappa: «Mamma er veldig syk nå, men hun kommer tilbake og hun savner dere veldig.»

Moren kom tilbake, men til tross for flere behandlingsopphold, orket hun til slutt ikke å leve lenger.

– Det var en onsdag kveld mamma ikke kom hjem. Da jeg kom hjem, var naboen der, noen venninner av mamma og en mann jeg ikke visste hvem var. Nå har jeg skjønt at det var presten.

Moren hadde dratt på hytta og lagt seg utenfor med et sjekkhefte og noen hansker under hodet. Hun ble ikke funnet før det var for sent.

– Hver eneste morgen gikk jeg på badet, lukket øynene og tenkte: «Mamma lever. Mamma lever. Mamma lever», sier Else.

– Så gikk jeg inn på soverommet til foreldrene mine og dro opp dynen, og så var hun ikke der. Det var som om mamma døde på nytt hver eneste dag.

17 år senere tok broren livet sitt rett før påske. Han hadde vært syk en lengre periode og diskutert retten til å ta sitt eget liv med lillesøster Else.

– Den retten har alle mennesker, sa han. Han var for, jeg var imot. «Du må love meg at du aldri tar livet ditt», sa jeg. «Det kan jeg ikke love», sa han. «Skjerp deg. Du er broren min, det minste du kan gjøre er å leve. Jeg går bare her og gruer meg til du skal dø. Hver gang du ikke tar telefonen, begynner jeg å planlegge begravelsen din», sa jeg.

En tåre glir over venstre kinnbein.

– «Vet du hva Else, dette her handler faktisk ikke om deg i det hele tatt», sa han. «Men ditt liv går inn i mitt liv, alle liv går inn i hverandre», sa jeg. «Det kan jeg ikke forholde meg til, for hjertet mitt er som en vissen rose», sa han. Det er litt klisjé å si, mener Else.

 

O-bla-di, o-bla-da?

Et par kjeks senere, er det tid for spørsmål. Else, og Sølve Styve som mistet søsteren da han var 15 år gammel, får ingen myk start på dialogen. Prest Lars Martin Dahl går rett til kjernen.

– Vi er i begynnelsen av fasten, og den begynner med døden og tanken om at døden skal lære oss noe. Begrepet «Memento mori», som vi har helt fra antikkens tid, sier at døden gjør oss smartere. Har døden lært dere noe?

– Det enkle svaret blir vel å leve i nuet, være til stede. Men jeg blir også provosert, spørsmålet forenkler tematikken, sier Else og er på nippet til å sette hendene i siden.

– Vi må ikke romantisere døden. Jeg har vel egentlig lært noe jeg skulle ønske jeg var foruten.

Presten referer noe Else sa i forkant av arrangementet: «De som har gått før oss, har gjort oss til den vi er nå.»

– Vi må alle forholde oss til døden. Men for meg er ikke døden en venn, mer en bekjent jeg skulle ønske jeg  slapp å møte. Jeg er redd for alt som kan føles for «O-Bla-Di, O-Bla-Da, jeg ble sterkere av det», sier Else.

Når hun får tenkt seg om litt, legger hun til: – Det døden har lært meg, er at jeg ringer til folk tar telefonen.

Else kommer inn på det latinske begrepet memento mori igjen, hun spør hva det betyr.

– «Husk at du skal dø», svarer presten.

– Men må man minne hverandre på det? Det høres ut som en tatovering fra Jessheim, kommer det fra komikeren.

– Man kan si at du gjør et prakteksempel av en memento mori-øvelse når du sier at du ønsker at folk skal være mer glad i hverandre og bruke tida si bedre, svarer presten.

Samtalen i kirken kommer inn på frykten for å dø.

– Får du trøst av Gud, i religionen? Nå kan du verve meg! smiler Else til presten og fortsetter:

– Er det en trygghet å tenke at man kommer til himmelen? Beklager at jeg blir barneskolen her nå, legger hun til.

Svaret til presten er alt annet enn på nivået til en seksåring:

– For min del hadde det ikke vært noen religion uten døden. Men selve religionen som jeg forholder meg til, handler om at døden ikke får det siste ordet. I begravelser sier jeg jo: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå», sier presten.

Husk at du skal leve!
Da broren til Else Kåss Furuseth hadde tatt livet sitt, og hun satt inne i pysjen og gråt, fant hun et stykke fyrstekake og en lapp fra naboen utenfor døra. – Personen skrev: «Jeg hører du ikke har det så bra, kanskje du bør søke hjelp.» Det er verdens vennligste naboklage, men også et eksempel på at noen er gode til å se andre mennesker, sier Else. Foto: Silje Eide

Spagetti på en sky

Noen selfier senere svinger Else ut av Grønland kirke. Hun får ikke legge fra seg de store spørsmålene ennå. Inne på Olympen, foran rød fløyel og med lysekrone over hodet, får hun spørsmålet:

– Hva tror du skjer etter døden?

– Før så jeg for meg at mamma satt på en sky og spiste sjokolade. Kanskje sitter hun sammen med brodern og spiser spagetti Alzerato, det laget vi alltid. Nå ser jeg for meg at de i min familie som er døde, er sammen. Men jeg er en ganske nøktern type, jeg finner nok mer glede i minnene enn tanken på hvordan de har det nå, svarer hun.

Memento mori kommer nok ikke til å bli et fast uttrykk for Else. Hun tenker motsatt, selv om innholdet dypest sett kanskje er det samme:

– Husk å leve! Jeg skulle ønske at bestemor var med på intervjuet, hun er 93 år. Men jeg tror ikke hun tenker så mye på døden, det er nok noe av grunnen til at hun har det så bra. Hun er opptatt av å være sammen med venninner.  Om madrassen er god. Hun ønsker seg surround-anlegg, synes det er irriterende at trygghetsalarmen ikke er på bredbånd, ser på Ole Torp og reiser til Syden i morgen. Den nye leiligheten hennes er innflyttingsklar i 2020.

Før broren døde, oppfordret han Else til å dra til psykolog. Seks år senere tok hun ham på ordet. At den første timen hos psykologen skulle bli til forestillingen «Gratulerer» på Nationaltheatret, så han nok ikke for seg. Det gjorde nok heller ikke Else da hun i stedet sa til sjefene sine at hun skulle på bikram yoga, altså yoga i 40 dampende varmegrader.

Hun ba taxien stoppe et stykke unna psykologen så ingen skulle oppdage hvilket kontor hun var på vei til. Nå snakker hun åpent om å «dra på spa for hjernen». Et av budskapene i forestillingen er at det kan være godt å få profesjonell hjelp til å sortere tankene sine, «det som er i boden».

– Ved selvmord sitter man igjen med veldig mange spørsmål og en erkjennelseav at det er for sent. En følelse av utilstrekkelighet. Det er en komplisert og litt hemmelig følelse, sier Else.

Hun deler ofte tanker om hvordan det er å være datteren og søsteren tilmnoen som har tatt livet sitt. Hun tror det er viktig å definere seg «som seg selv» og ikke som «pårørende».

– Å ringe folk, møte opp, støtte og prate må man ikke gjøre noe mindre av. Når du er i en vanskelig situasjon, kan det være godt å ha noen andre å prate med, en profesjonell ventil, hvis for eksempel ikke Gud gir svar.

Risikoen ved å være sårbar, er at man kan få beskjed om at noen er lei av å høre på deg. «At sorgen har holdbarhetsdato», som Else sier. På scenen forteller hun: «En venninne av meg spurte om det ikke var nok prat om selvmord nå, hun syntes at det var litt «snork». Da hadde jeg lyst til å svare som en elevrådsleder og si: «Vi må snakke om psykisk helse. Vi må tåle å høre at livet er forferdelig, for da vil kanskje flere prøve å leve det!»

– Å finne svar på hvordan vi kan redusere antall selvmord, er vanskelig, men jeg synes i hvertfall ikke det er snork. Skulle nesten ønske det var det.

 

Kristen 90 talls-pop og salmer

Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland stod ofte på hjemme hos familien da Else vokste opp. Men de snakket sjelden om tekstene.

– «Eg ser» skrev jeg ned tusen ganger i en bok etter at mamma døde. Og jeg var veldig opptatt av verdens tristeste salme, en salme man synger ved graven: «Jesus lever, graven brast».

Med Googles hjelp siterer hun teksten på sangen som også er en påskesalme.

– Altså, den handler om at Jesus har stått opp, men det blir så trist i en begravelse. Jeg er nok for enkel for den salmen. Den er jo om død og blod, «lynet blinker, jorden bever!» Den handler altså om evig liv? sier Else og ser opp fra telefonen.

– Det skjønte ikke jeg. Det måtte jeg google meg til.

Else synes det er vanskelig å tenke seg til at mennesker har evig liv. Samtidig har hun et snev av dødsangst.

– Det var derfor jeg spurte om prestens jobb var å trøste. Men å sette ord på ting, for meg er det trøst. Handler ikke religion om trøst da? Presten var ikke uenig kanskje, bare i ordlyden.

Det er en halv time til midnatt. Rett før Else «skal være litt råflott» og ta taxi hjem, sier hun:

– Jeg håper folk hadde det bra i kirken i stad. Jeg så veldig på en mann og tenkte: «Hvordan går det med deg? Du ser så lei deg ut», jeg håper det bare var stolen som var vond.

heidi.goodreid@frelsesarmeen.no

Intervjuet med Else Kåss Furuseth står i Krigsropets påskenummer 2018. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no.