a123

I full blomst

Årets løvetann 2016 har hatt forferdelige vekstvilkår. Likevel har hun trengt gjennom asfalten og strekker seg mot lyset.

I full blomst
– Det er så mye verden har å by på som jeg ikke har fått oppleve ennå, sier Årets løvetann 2016, Angelica Kjos. Utmerkelsen tildeles av bevegelsen «Løvetannmarsjen» i solidaritet med barn som er utsatt for overgrep. Foto: Mette Randem

Fra Angelica Kjos ble født i Irak i 1990, lå mørket over livet hennes. Barndomshjemmet ble bombet, og de første fire leveårene var hun og familien på konstant flukt fra Saddam Husseins soldater. Som fireåring var hun vitne til at lillesøsteren ble drept. Kort tid etterpå flyktet hun med familien til Norge, noe de håpet skulle gi dem en trygg tilværelse.

– Jeg var traumatisert og visste ikke om noe annet enn krig da jeg kom hit til Norge, forteller Angelica.

Hun sitter tilbakelent i stolen. Det skulle gå mange år før hun havnet der hun er i dag, i trygge omgivelser i egen leilighet i Oslo. For den gode barndommen hun håpet å få i Norge, forble en drøm.

– Vi hadde familie her, men den var dysfunksjonell av mange grunner. Blant annet fordi familiemedlemmene også hadde opplevd store traumer.

Angelica ble utsatt for seksuelle overgrep fra hun var så liten at hun ikke kan huske det. De fortsatte i Norge. Siden hun ikke kjente til noen annen virkelighet, trodde hun vold, tortur og overgrep var normalt. Ingen informerte henne om at dette var ulovlig. Mishandlingen påførte henne store blodtap og alvorlige infeksjoner. Hun levde i overveldende smerte og visste ikke om hun holdt ut fra det ene minuttet til det andre. Som sjuåring forsøkte hun for første gang å ta livet sitt.

– Jeg trodde jeg kom til å dø uansett. Derfor tenkte jeg at jeg likeså godt kunne gjøre det slutt selv, forteller hun.

Den lille jenta overlevde, men begynte å skade seg selv.

– Andre skar ofte i meg, og det ble en flukt fra den indre smerten, så da fortsatte jeg å gjøre det selv.

 

Konverterte på trass

Familien flyttet ofte fordi en av de voksne visste at barnevernet var inne i bildet.

– Både naboer og lærere så at jeg hadde blåmerker og varslet om husbråk. De spurte om det skjedde noe hjemme, men de våget ikke gjøre noe.

Politiet kom ofte på døra, men barnevernet tok ikke Angelica ut av hjemmet før sju år etter de tok kontakt første gang. Da hadde hun i to år blitt utsatt for menenskehandel. Som 11-åring kom hun på barnehjem. Samtidig ble flere familiemedlemmer dømt og sendt ut av landet. Likevel ble livet ikke stabilt og godt for Angelica. At det gikk så lang tid før barnevernet grep inn, gjorde at 11-åringen ikke stolte på noen.

– Barnevernet flyttet meg 16 ganger fram til jeg var nesten 18 år. Ingen innså at det var rusavhengigheten og traumene jeg først måtte få bearbeide, så jeg ble sendt fra sted til sted. Jeg følte meg som en pakke som ingen visste hva de skulle gjøre med.

– Hva var det som gjorde at du holdt ut?

– Jeg vet ikke helt, men jeg tror at å konvertere til kristendommen som 15-åring ble noe av redningen for meg. Da trodde jeg ikke på Gud, men jeg konverterte for å gjøre opprør mot den ekstremismen jeg hadde blitt oppdratt i. Jeg ville velge noe annet, selv om jeg ikke engang visste hvem Jesus var. Troen kom senere, men ved å ta dette valget, som var bare mitt, tok jeg eierskap over livet.

 

Møte med musikken

Etter en hevnaksjon fra bekjente, ble hun innlagt på lukket avdeling i psykiatrien. Både Angelica, psykologen hennes og andre på sykehuset ble drapstruet og Angelica kom på et krisesenter for ærerelatert vold og tvangsekteskap. Hun hadde voldsalarm og endret navn. På tross av alle sikkerhetstiltakene, var det noen som fant henne. Tre menn utsatte henne for gruppevoldtekt. Syk, utrygg og fortvilet leide hun seg inn på hotell, der hun ruset seg kontinuerlig. Hun gikk drastisk ned i vekt, klarte ikke å sove og ble igjen tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling.

– Da hadde jeg en kraftig ruspsykose og levde i en helt annen virkelighet. Jeg ble tungt medisinert og fikk til sammen 28 medikamenter. Jeg var en zombie.

Her fikk hun prøve musikkterapi.

– Da vi begynte å spille og synge, ble ruspsykosen øyeblikkelig borte. Den kom tilbake etterpå, men det lille øyeblikket betydde så mye for meg. Jeg fikk nytt håp og motivasjon til å ta musikken mer seriøst.

Men da Angelica etter to år ble skrevet ut til ingenting, sluttet hun med musikken, og rusproblematikken eskalerte: – Jeg kjente en sorg over at jeg ikke klarte å bruke musikken, at jeg ikke våget å synge lenger.

 

Englemamma

Det er særlig ett menneske Angelica takker for at hun har et godt liv i dag; Kari Kjønaas Kjos, leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Angelica kaller henne konsekvent for englemamma, og hun har byttet til hennes etternavn. De to møttes da Angelica var 21 år og hadde mistet oppfølging fra barnevernet. Hun hadde ingen bolig og bodde tre måneder på gata. Rusproblemet eskalerte. Overdosene ble mange. Hun kjente seg som en kasteball mellom rusomsorgen og psykiatrien. Hun var utslitt av å kjempe alene mot offentlige systemer da en reporter fra TV2 lagde en sak om henne. Kari Kjønaas Kjos ble kontaktet for å gi en kommentar, og hun møtte Angelica.

­ – «Er det noe inne i deg som tror at du kan få et bedre liv?» spurte Kari. «Ja, jeg tror det, men jeg orker ikke å leve», sa jeg. «Da skal jeg gå hele veien med deg, hvis du vil», sa Kari, og hun kjempet for meg, på møte etter møte. I enkelte tilfeller har hun måtte true med pressedekning om jeg ikke fikk et bedre tilbud. Hadde jeg ikke hatt henne, hadde jeg dødd for lenge siden, men heldigvis kom hun, englemamma.

Kari sørget for at hun fikk rusbehandling på Fossumkollektivet. Dette behandlingstilbudet gjorde at Angelica klarte å gjennomføre den tunge jobben det er å bli helt rusfri. De utallige for-

søkene på å klare det på egenhånd hadde mislyktes fordi den indre smerten ble for stor i nykter tilstand.

– Det føltes som at det var rusen som gjorde at jeg overlevde, for den holdt traumehistoriene mine på avstand. Nå fikk jeg tid til å være i rusbehandling og jobbe med problemene mine.

 

I full blomst
– Troen er med på å holde meg oppreist, sier 26 år gamle Angelica Kjos som nå har gode dager etter en vond oppvekst. Foto: Mette Randem

en sunn tro

Som ettervern fikk Angelica bo hos Maritastiftelsen sammen med andre unge som slet med livet. Her fikk hun også sitt første virkelige møte med kristentroen.

– Jeg fikk et godt nettverk, og det var en av musikerne som tok meg med til sin menighet. Der stod folk med hendene i været, og jeg trodde at alle sammen måtte ha en tripp på GHB, og tenkte at jeg ville passe inn der, ler Angelica.

Etter bare en uke i denne menigheten valgte hun å bli døpt.

– Jeg opplevde rett og slett at Gud gjorde en «hjerteoperasjon» i meg, for siden den dagen har jeg ikke vært

deprimert. Alt har gått framover. Jeg fikk et nytt miljø, kuttet ut alle i rusmiljøet, og fikk en ny familie. Jeg har blitt sterkere i meg selv. De tunge dagene er fortsatt tunge, men jeg får styrke til å takle dem og å stå i dem uten at jeg graver meg helt ned i problemer eller forsøker å ta selvmord.

Hun kjenner at troen gir henne styrke når hun ikke har noen krefter selv.

– Jeg er så glad for at jeg klarer å ha en sunn tro med gode verdier når jeg kommer fra en familie der alt som hadde med tro å gjøre ble misbrukt, og det var lov å forgripe seg på folk hvis man bare sa «om Gud vil». Fordi jeg tok drastiske valg, fant jeg til slutt både Gud og de menneskene som ville meg godt.

 

Diva and the doctor

For et halvt år siden møtte hun igjen musikkterraputen som hadde hjulpet henne.

– Jeg fikk begynne med musikkterapi for annen gang. Da var jeg jo rusfri, og alt var annerledes. Nå er vi samarbeidspartnere og reiser rundt hele landet under navnet Diva and the doctor. Vi framfører sanger og holder foredrag om musikkterapi. Fokuset er ikke på traumer, livshistorie eller symptomer, men å lære folk å samhandle gjennom musikk.

– På hvilken måte hjelper musikkterapien?

– Jeg har brukt musikkterapien til å bygge meg sterkere og tryggere. I 2009 var jeg for redd til å stå scenen. Gjennom musikkterapien har jeg fått verktøy slik at jeg ikke glemmer ressursene inni meg. Nå har jeg sunget for 3000 mennesker, og er ikke lenger redd for publikum. Dessuten klarte jeg ikke å være sint, så jeg ble oppfordret til å skrive en sang for å få ut sinnet. Den har jeg også spilt på store barnevernskonferanser.

Begrepet løvetannbarn brukes om mennesker som klarer seg gjennom oppveksten, på tross av vanskelige forhold. I 2016 fikk Angelica prisen Årets løvetann som deles ut av organisasjonen «Løvetannmarsjen» i solidaritet med overgrepsbarn. Hun fikk platekontrakt med Victoria Gramofon, og har gitt ut den selvkomponerte låten Løvetann. «I en veikant eller eng, som om asfalt var dens seng. Nå står den her og blomstrer opp, gjennom jord og grus. Langs de mørke hus, høres et stille sus av de overlevende,» synger hun.

– Løvetannsangen handler om å klare seg på tross av helt umulige livsvilkår og at de vanskelige opplevelsene ikke trenger å definere hele livet.

Hun ønsker å skrive flere tekster der mennesker kan kjenne seg igjen og kanskje, som henne, finne håp som gjør at de kjemper videre.

 

Flere Kari`er

I dag føler hun seg trygg.

– Etter at familiemedlemmer ble sendt ut av landet, har jeg ikke levd med voldsalarm eller bodd på hemmelig adresse. Jeg gidder heller ikke leve i hemmelighet resten av livet mitt.

Nylig har Angelica fått jobb i en stor barnevernsorganisasjon og arbeider for å øke ansattes forståelse for dem som sliter.

– Det hjelper ikke med store, fine ord som brukermedvirkning, om den enkelte ikke får god nok hjelp. På ansvarsgruppemøtene sitter folk fra ulike instanser og snakker, ofte uten å beslutte noe. Det skulle vært en person som hadde myndighet til å ta beslutninger og få instansene til å følge opp. I dag er det for mange ledere som vil spare penger. De skyver ansvaret over på hverandre, og det bidrar til at folk blir en del av overdosestatistikken. Det er ikke alle som har en Kari.

Hun ser likevel at det har skjedd en positiv endring i barnevernet, og håper den gode utviklingen fortsetter.

– Hvilke råd har du til andre som er i en vanskelig situasjon?

– Det er mulig å bruke det vonde man har vært utsatt for til noe positivt. Selv kunne jeg ikke gjort det jeg gjør i dag uten det jeg har vært gjennom. Det er vanskelig å tenke slik når man står midt oppe i det mest ekstreme og alt ser mørkt ut, men jeg har erfart at det alltid finnes lys. Det finnes gode mennesker der ute som vil deg vel. Hvis du har et bittelite håp inni deg, må du aldri slippe det. Prøv å gi mening til det som ikke har mening. Finn noe å tro på. Gjør ting du liker. Våg å knytte deg til mennesker, selv om du kanskje vil bli sviktet mange ganger. Alle kan få en ny sjanse, sier Angelica Kjos.

Nyforlovet, nyansatt og med en 
indre glede som er til å ta og føle på, er løvetannkvinnen et levende eksempel på nettopp det. Nå står hun her og blomstrer opp, gjennom jord og grus, og kjemper for at suset fra de over-
levende skal bli hørt.

Nyforlovet, nyansatt og med en indre glede som er til å ta og føle på, er løvetannkvinnen et levende eksempel på nettopp det. Nå står hun her og blomstrer opp, gjennom jord og grus, og kjemper for at suset fra de over-levende skal bli hørt.

 

randi.bjelland@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 10, 2017. Hvis du ønsker å abonnere på Krigsropet, klikk her. Følg oss gjerne på Facebook-siden vår