a123

Jag trodde änglarna fanns

Under stjernehimmelen og i kirkerommet opplever William Kristoffersen en ro han ikke finner andre steder. En ro og en tro han ikke klarer seg uten.

Jag trodde änglarna fanns
- Et hvert menneske som vil heve seg så høyt og si at man ikke tror på Gud, har satt seg sjøl på en altfor høy pidestall, mener William Kristoffersen. Foto: Arild Hansen

TEKST: Emil Skartveit

Du kan ikke unngå å ha blitt berørt av William Kristoffersens tekster og musikk. Ole Ivars' låtskriver har enten fått deg til å smile eller gråte av «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen», fått deg til å le av «Kongen av campingplassen», fått deg til å reflektere over moralen i «Nei, så tjukk du har blitt», eller endelig trampe takten til «Kalle med fela.»

Men det finnes også andre sider ved den trivelige og populære mannen fra Råholt på Romerike.

 

Kirkeromopplevelser

− De siste to årene har jeg vært aktiv i menighetsrådet her i Råholt kirke. Jeg sitter i gudstjenesteutvalget og i Fellesrådet, uten at jeg egentlig føler at jeg er personlig kristen.

− Hva legger du i begrepet «personlig kristen»?

− Jeg har i hvert fall følelsen av at de er flinkere til å oppsøke kirkerom oftere enn jeg både kan og kanskje vil. Det var veldig rart at de spurte meg, egentlig. Det var en ære å bli spurt. Jeg har jo drevet med dansemusikk i bygda her i hele mitt liv, spilt til fest på lokalet, men ikke laget musikk til kirka. Likevel ringte formannen meg og lurte på om jeg kunne tenke meg det. Jeg fikk ingen begrunnelse og følte vel at de opplysningene jeg fikk ikke var helt riktige. Jeg hadde spurt om det krevde mye tid og om det var mange møter. Nei da, ikke så mye, det er møte en gang i måneden. Det ble mer. Den ene etter den andre sa ja til verv og da måtte jeg også ta ansvar.

− Hvorfor ble du spurt?

− De så vel muligheten til at det skulle bli noen mer fart i sakene med musikken i kirka. Og det har det vel delvis blitt. Jeg skriver musikk til 125-årsjubileet nå i november, for orgel og kor.

− Hvordan opplever du kirkerommet?

− Jeg føler meg vel når jeg er i kirken, og kjenner en stor respekt for dette rommet, det merkeligste av alle rom. Det ene øyeblikket er det et svært sorgfylt rom, når noen tar avskjed med sin kjære. Noen timer senere har sorgen forlatt rommet, et barn blir døpt, og man føler lyset og framtida fylle det samme rommet. Følelsen av glede og andektighet føler jeg også når noen gifter seg. Jeg har stor respekt for det kirkelige rommet.

 

Jag trodde änglarna fanns
William Kristoffersen (nr. 4 fra venstre) har i mange år vært låtskriver og musiker i Ole Ivars − et av Norges aller mest populære danseband. Foto: Helge Jørgensen

Fader vår

En sak William brant for og fikk gjort noe med, var bruken av Fader Vår. Han opplevde at mange på hans egen alder og eldre, ikke kunne den nyeste formen av bønnen. William spurte derfor presten om ikke hun i gudstjenesten kunne opplyse at man kunne bruke det Fader Vår en var fortrolig med, selv om det var den nye versjonen som ble lest høyt.

Den populære dansebandkomponisten har nok ofte opplevd å stå med mindreverdighetskomplekser i forhold til andre musikkformer, men de ti siste årene har han opplevd stor respons på sine melodier og tekster også fra kirkelig hold.

− Bjørnar Robertsen, organist i kirken, hadde gått sammen med meg på Musikkhøgskolen, slik at vi kjente hverandre. Rundt 2001–2002 spurte han om ikke Ole Ivars kunne spille i kirka. Jeg var svært usikker, var litt redd tanken, men jeg visste jo at jeg hadde en del låter som passet inn. Tanker om medmenneskelighet, om ikke å vite, men tro, finnes det mye av i mine tekster. Samtidig var det litt spesielt fordi det var kirka mi, liksom.

Vi sa først ja til en julekonsert i 2004. Årsaken var at vi samme år hadde hatt konsert i Oslo konserthus for et sittende publikum som hverken danset eller drakk. De bare lyttet. Vi opplevde at de sang med på alle sangene vi fremførte.

− Hvilke sanger bruker dere?

− Sanger vi framfører er: «Englevakt», «Alle vil leva», «Stjerna te’n Vebjørn Sand», «Vi lever i håpet», «Du er nær meg», «Ei søster tel storebror», «Med hånden på hjertet» og «En får væra som en er». «Jag trodde änglarna fanns» er en stor allsang, men det er også sangen «En får væra som en er», der vokalisten drar med seg menigheten, slik at det minner om en gospelkonsert med klapping og glede i sangen.

− Opplever du noe i kirken som du ikke opplever på danselokalet?

− Det som er spesielt med et sittende publikum, er at de har to ører og to øyne med fokus på det du gjør og sier. Du får respons på alt. Det skjer ikke på danselokalet. Der er det sus og larm og bråk og bare storfansen som står foran og lytter. Resten er bare glade i å danse og koser seg med det.

− Tror du på Gud?

− Ja, et hvert menneske som vil heve seg så høyt og si at man ikke tror på Gud, har satt seg sjøl på en altfor høy pidestall. Vi skjønner lite, vi er små. Se på alt rundt oss, se hva vi får inn gjennom tv-en! Alt det vakre og flotte er fantastisk og uforståelig. Dyreverden og planteverden kan ikke ha blitt til av seg sjøl. Tenk deg stjernehimmelen når menneskets belysning ikke ødelegger. Da kan du stå der og se og undres. Hva er det her? Det er ikke blitt til av seg sjøl, sier han. − Hunder er ofte veldig glad i å kjøre bil. Hunden logrer med halen og sitter og ser seg rundt og liker det den er med på, men skjønner ingenting. Han vet ikke noe om kjøretøyet, om bilmerke og motor, men han liker å være med. Sånn tror jeg det er med oss mennesker. Vi har mer vett enn en hund, men skjønner til et visst nivå, resten har vi ikke forstand på. Selv det klokeste menneske har en grense. Vi er så små at vi må forstå at det er noe mye større enn oss.

krigsropet@frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 32 2013, du finner flere smakebiter her.