a123

Jakten på diamanter

– Tilgivelse er frigjørende og snillhet er en undervurdert egenskap, mener artist og låtskriver Hanne Sørvaag. I desember deltok hun i programmet «Håp i ei gryte» som fokuserte på Frelsesarmeens julegryteinnsamling.

Hanne Sørvaag sang før hun lærte å snakke.
– Mamma la merke til at det var lettere for meg å synge. Jeg sang hele Tore Tang før jeg kunne snakke. Jeg var ikke gamle jenta, men ble plassert oppe på bordet og sang i vei. Hele sangen.
Så lenge Hanne har kunnet huske, har hun drømt om å bli popstjerne.
– Helt til tenårene syntes alle at drømmen var veldig sjarmerende. Da begynte folk å lure folk på om jeg ikke hadde en plan b.

Jakten på diamanter
Amerikansk kultur er en viktig inspirasjon for Hanne Sørvaag. Jukeboksen har en sentral plass i leiligheten hennes. Foto: Silje Eide

Ingen plan b
Hanne hadde ikke det. Den lille jenta som sang Tore Tang, har rukket å bli 35 år og internasjonal anerkjent låtskriver og popstjerne.
– Mer enn noe annet ville jeg bli artist, og jeg har jobbet knallhardt for å bli det. Nå trenger jeg ikke kave. Jeg har oppnådd masse og kunne egentlig ikke drømt om alle de opplevelsene jeg har fått.
Hannes vei til stjernelivet er en vei preget av hardt arbeid og mye vilje. Hun har gått på Tonheim folkehøgskole, studert ved Bårdarinstituttet i Oslo, studert studioproduksjon i Nord-Sverige og tilbragt fem krevende år i Stockholm hvor hun fokuserte på låtskriverarbeidet sitt.
– Det var en tid da det var vanskelig å være artist. Bransjen gikk igjennom store forandringer, det ble mindre cd-salg og mer streaming. Inntektene falt. Men heldigvis fikk jeg godt fotfeste som låtskriver.
Hannes hjerte er likevel først og fremst i artisteriet. Hun ønsker å bevege folk, se dem bli rørt, skape glede og gode opplevelser.
– Men nå har jeg egentlig en super kombinasjon. Jeg skriver mye for andre, artister som Shontelle, Tarja Turunen, Wenche Myhre, Maria Arredondo, Charlotte Perelli og ser at de lykkes med mine låter, samtidig som jeg selv stortrives som artist.
Det er mye Amerika i Hannes liv. Den lille leiligheten på St. Hanshaugen er smakfullt dekorert med bilder og gjenstander fra amerikansk populærkultur. Hennes musikalske forbilder er Dolly Parton og Sheryl Crow.
– Det er ingen i min familie som driver med musikk, men vi hørte mye på artister som Dolly Parton, Elvis og Wenche Myhre.

Tilgivelse
I fjor høst ble Hanne, sammen med mange andre kjente artister utfordret av p4 til å være med i deres «tilgi meg»- spalte som var en del av programmet Michael direkte. De skulle ringe noen de hadde gjort noe galt imot, og be om tilgivelse. For Hannes del begynte det ganske morsomt, men ble mer alvorlig etter hvert.
– En del av de tingene som jeg tok opp, var småting. Men så var det akkurat som det ballet på seg, for når du begynner slik, kommer det opp andre og mer alvorlige ting også. Til slutt skjønte jeg: Her er det litt å ta tak i. Det var som om samvittigheten hadde vokst seg større med årene, og det som jeg ikke så på som ille før, ble plutselig ganske alvorlig.
Noe av det Hanne tok tak i, var sniking på t-banen.
– Jeg ringte til Ruter og innrømmet at jeg hadde sneket. De sa at siden det var så lenge siden dette hadde skjedd, kunne jeg heller sette inn det jeg mente jeg hadde sneket for, på kontoen til årets tv-aksjon.
– Hvor mye satte du inn?
– Jeg satte inn et par tusen.
– Såpass mye?
– Jeg sneik kjempemasse. Egentlig hele tiden. Jeg tenkte at får jeg bot, er det fint og da utjevner det seg. Til slutt skjønte jeg jo at jeg hadde sneket for mye mer enn det jeg hadde fått bot for. Det var godt å gjøre opp for seg. – Jeg sendte også mailer og ba om tilgivelse for ting jeg hadde sagt. Ofte var reaksjonen; skjerp deg, det husker jeg ikke. Men jeg husket det kjempegodt. Det var viktig for meg!
Hun legger til:
– Andre har gjort kjipe ting mot meg. Hadde noen av dem sagt at de var lei for det de sa eller gjorde, ville jeg blitt kjempeglad. Vi har jo innvirkning på hverandre.

Jakten på diamanter
Hanne Sørvaag ved pianoet hjemme. Hun leter stadig etter nye diamanter, sangere som fortsatt ikke har hatt sine store gjennombrudd. Foto: Silje Eide

Alt var gøy
Da Hanne var 15 år gammel, flyttet hun til Kopervik på Karmøy.
– Det gikk knallhardt for seg. På en måte var det akkurat som om vi var med i en film. Alt var gøy, strendene var endeløse og vi dro ned dit, tente bål, festet og hadde det moro sammen.
Hanne stanser opp et lite øyeblikk før hun fortsetter.
– Det var akkurat som om vi var på full fart mot noe. For noen var det full fart mot stupet. Det var en form for villskap som herjet, og det som i det ene øyeblikket var veldig kjekt, gikk plutselig over stokk og stein.
– Hvordan?
– Jeg mister flere av vennene mine i bil- og motorsykkelulykker. Den første jeg mistet var en veldig nær venn. Han kjørte motorsykkel i fylla og krasjet. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Han var en veldig kjekk gutt, og det er fremdeles veldig leit. I tillegg ble det mye festing.
– Jeg var på fester med mange som var eldre enn meg. Stoff var veldig til gjengelig. Plutselig gikk alle de jeg var med, på harde stoffer. Jeg har mistet mange venner slik. En tok livet sitt.
– Hva tenkte du selv i dette?
– Jeg har fått med meg gode verdier hjemmefra. Jeg visste hvor grensa gikk. Verken hjemmebrent eller stoff var aktuelt. Det funket fint for meg, og reglene hadde jeg i bakhodet da det stod på som verst.
Å være snill var en av verdiene Hanne fikk med seg hjemmefra.
– Snillhet er en undervurdert egenskap som er kjempeviktig. Andre sier til meg: Du er altfor snill. Det synes jeg ikke selv. Jeg setter foten ned når det er nok, men jeg er snill fordi det rett og slett er viktig.
For Hanne handler snillhet om empati. Bry seg om hva andre går igjennom.
– Livet skal ikke bare handle om oss selv. Andre mennesker, både hjemme og i andre land, trenger at vi bryr oss. Vi har overskudd til det, vi som har det så fint og godt.

Håp i ei gryte
I adventstida, mens mye var travelt, fant Hanne Sørvaag anledning til å stille opp for Frelsesarmeen i det TV2-sendte programmet Håp i ei gryte.
– Det har alltid vært fint å være med på gode saker. Jeg jobber i en bransje som kan oppleves som grunn. Vi må i veldig stor grad forholde oss til ytre ting, som stil og antrekk og utseende. Derfor har jeg alltid holdt en knapp på det å bidra med noe. Rett og slett å føle at en gjør noe som betyr noe for andre. Hvor kan en gi? Hvor kan en bidra med noe som er riktig og ekte? Derfor likte jeg å stille opp for Frelsesarmeen.
– Hva vet du om Frelsesarmeen?
– Jeg vet at det er en god organisasjon som bidrar når det trengs og er raske til å hive seg rundt og hjelpe. Jeg liker rett og slett det de gjør.
– Kan du tenke deg å bidra en annen gang?
Hanne svar er spontant og oppriktig.
– Ja, det vil jeg gjerne. Ta kontakt. Absolutt! Det betyr mye for meg å bidra. Jeg har det godt når det er en fin balanse mellom åpne konserter, private arrangementer og veldedighet.

Dette er et utdrag og en smakebit fra Krigsropet nr. 10, 2015. Ønsker du å lese flere smakebiter, trykk her.
Ønsker du å abonnere på Krigsropet, trykk her