a123

Jul i julebyen

Hvordan forbereder Frelsesarmeen seg til jul i Drøbak, på selveste Lucia-dagen? I stallen menigheten har snekret, ligger Jesusbarnet på strå, mens travle mennesker glir forbi på vinterglatt brostein.

Jul i julebyen
Lucia-toget i Frelsesarmeens barnehage i Drøbak er klart til avgang. Foto: Kristianne Marøy

 

Kapittel 1: barnehagen

– Er vi klare?

Det er 13. desember, Lucia-dagen. Klokka nærmer seg halv åtte og det er bekmørkt, både ute og inne i Frelsesarmeens barnehage i Drøbak. Cathrine Klemetsen, som jobber på en av storbarnsavdelingene, knyter Lucia-kapper og glitter på de største barna. Noen av guttene fyker rundt som om de var

Supermann. De fleste jentene står stille og venter, med glitter i håret og lys i hendene. Guttene får spisse hatter og sølvstjerner på stang.

– Dere må være flinke og synge høyt for alle mammaene og pappaene, sier Cathrine.

Foreldrene har satt seg på et slags podium inne på småbarnsavdelingen, med kaffekopp i hendene og forventning i øynene. En mor ser ned på veslejenta si og sier: – Nå skal Sara gå i tog, vi skal filme henne, det har vi lovet pappa.

Inne i gangen teller Cathrine opp, og barna begynner å synge sangen de har øvd på de siste ukene. Passer på å få med hver eneste bokstav.

 

Svart senker natten seg
i stall og stue.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys,
Santa Lucia, Santa Lucia.

 

Lucia-toget raser avgårde gjennom gangen og ut til foreldrene, men sakker på farten etter hvert. Nervene går over til høytidsstemning. Lucia, femåringen Frida Seim Aamodt, holder Cathrine godt i hånda. En liten tass smetter ut til mamma. Oppe i andre etasje av den ærverdige Skrivergården fra år 1680 setter de ansatte fram lussekatter.

– August begynte å synge «Tanta Lucia» klokka halv fem i morges, forteller Lenny Kittelsen, faren til en av guttene.

Når lyset er skrudd på igjen, tar Frida av seg Lucia-kronen og kappen og løper bort til mamma, Annett Aamodt.

Barna trakk om hvem som skulle være Lucia her og på sykehjemmet. Frida likte å få oppgaven.

– Hun var litt spent, men synes det var gøy, sier Annett.

 

Lystenning og nissejakt

Savannah på fem år får en kos på fanget til Cathrine. Foreldrene hennes har dratt på jobb.

– Det har vært litt annerledes levering i dag siden foreldrene var her litt lenger, det er uvant for barna, sier Cathrine.

To jenter løper rundt i strømpebuksa og leter etter en nisse, rampenissen eller fjøsnissen, som han kalles. I dag henger han i gardinstanga. Det er 11 år siden han dukket opp på avdelingen for første gang, som et alternativ til gavekalender, med morsomme oppgaver hver dag.

Inne på kontoret forteller barnehagens styrer, Linda Martinsen, om hvordan de markerer advent og jul i barnehagen: – I adventstiden tenner vi et lys hver dag og synger adventsvers. Julekalenderne varierer fra avdeling til avdeling, noen henger opp et hjerte for hver dag, sier Linda.

De eldste barna reiser inn til Oslo for å være med på barnehagedagen Frelsesarmeen arrangerer, der de kan gi gave til andre barn ved julegryta. I tillegg har barnehagen nissefest og går i kirken før juleferien.

– Vi er opptatt av å formidle budskapet rundt høytidene. Og så er det viktig at vi roer ned og tar det på barnas premisser. Lar barna få bestemme tempoet, og gir dem tid til å undre seg.

 

Stort for store og små

Et par timer senere er et lite følge i parkdress og refleksvest sakte på vei opp bakken mot Grande sykehjem.

– Barna skal synge for de eldre.

Beboerne gråter alltid, de synes det er så flott, sier Cathrine.

Idet de går inn skyvedørene ser hun mildt på barna og sier: – Nå er vi gjester, så da oppfører vi oss ordentlig.

Lucia-tøyet kommer ut av sekkene til de voksne, og den nye Lucia får på seg kronen. Guttene bruker lysene som sverd, mens jentene får glitter i håret.

– Dere ser nesten ut som engler?

– Vi er engler! svarer en av jentene.

Inne i stua sitter beboerne forventningsfullt og venter på barna. Idet de passerer hvisker ei eldre dame til datteren sin: – Kan tro de har øvd på dette!

Etter en liten runde stopper barna opp foran flygelet, synger et vers til av Lucia-sangen, før de følger opp med «På låven sitter nissen» og «Konge Calypso». Ute i gangen synger de for de som ikke er spreke nok til å komme ut.

– Han vil gjerne ha besøk, han var organist i Drøbak kirke i mange år, sier en pleier og peker på et av rommene.

Svein-Otto Andersen synger svakt med når de små kommer inn.

– Dette var vakkert, veldig vakkert. Jeg skal si det var vakkert. Jeg har piano ute i gangen her, så jeg kommer nok til å spille litt utover i adventstida, sier han.

 

Jul i julebyen
Førjulstiden på ungdomshjemmet Solgry er full av aktiviteter på kjøkkenet. Martin Myhre-Nielsen og Mona Kristin Nilsen forteller at det er viktig å skape gode juleminner for ungdommene. Foto: Kristianne Marøy

Kapittel 2: ungdomshjemmet Solgry

Barnehagen deler den herskapelige Skrivergården med Frelsesarmeens barnevernsinstitusjon Solgry. Institusjonsleder Martin Myhre-Nielsen har akkurat ønsket Mona Kristin Nilsen velkommen som ny ledende miljøterapeut.

– Vi har sju plasser, akkurat nå har vi fullt hus. Ungdommene er 13-19 år gamle. De er her fordi de av ulike årsaker ikke kan bo hjemme, forteller Martin. – På søndag var det et herlig kaos på kjøkkenet. Det stod et par-tre stykker og smelta sukker til å bygge pepperkakehus, en annen laget middag og en tredje ordna pizza fordi han skulle avgårde.

De ansatte er opptatt av å gi ungdommene en positiv førjulstid og har en aktivitetskalender med nye aktiviteter hver dag. På kjøkkenet står pepperkakehusene på rad og rekke ved siden av kopper med personlig dekor. Gode, håndfaste juleminner som ungdommene kan være stolte av.

– Jula er en vanskelig tid for mange, sier Mona.

Flere av ungdommene har brutte relasjoner og alvorlige utfordringer i familien.

– Noen har behov for å prate, andre har behov for å prate mer enn de gjør, men alle er ikke der at de klarer å prate om de vanskelige tingene. Det er sårt for mange, forteller Martin.

Ungdommene har bodd på Solgry alt fra to måneder til 2,5 år. Sammen med de ansatte blir de en slags familie.

– Vanligvis liker man hverandre, andre ganger ikke.

Noen skal hjem til jul noen timer eller dager, og andre blir på Solgry. Det kommer helt an på hva ungdommene har lyst til og hva som er fornuftig. De prater mye om det i forkant.

– En av jentene har sagt at hun gleder seg til hele stemningen rundt jul, at jul er viktig for henne. Maria Menas sang «Home for Christmas», må være skrevet til barnevernsbarn, sier Martin og siterer refrenget: I wanna go home for christmas, I wanna go home this year.

Før noen av dem reiser på juleferie, skal ungdommene og de ansatte ut i skogen og hogge juletre sammen.

– Jeg tror vi kan få mange gode stunder og øyeblikk før jul, sier Mona. De som vil, kan gå i kirken eller på Frelsesarmeen. Solgry har godt samarbeid med Frelsesarmé-korpset (menigheten) her i Drøbak.

– Korpsleder André er vaktmester her og kjenner ungdommene. Han var med på julebordet vårt. Kona hans Helen styrer Fretex-butikken, der en av ungdommene våre er utplassert, sier Martin.

 

Jul i julebyen
– Ved julegryta får man god kontakt med mange mennesker i ulike livssituasjoner, sier major André Stangeland, daværende korpsleder i Drøbak korps. Foto: Mette Randem



Kapittel 3: korpset og Fretex

Ute har lyset kommet på. Major André Stangeland sklir nedover såpeglatt brostein i gågata i Drøbak. Iført uniform, med småsko på føttene, det tunge julegrytestativet i en arm og Krigsropet under den andre. Han stopper opp foran stallen som han og flere andre i Frelsesarmé-menigheten har snekret. Blant annet har barna fra «Etter skoletid»-tilbudet hjulpet til etter at de har gjort ferdig leksene sine.

1. desember ble stallen åpnet, med kaffe, vafler og sang. Mannekengdukker er kledd som Josef og Maria og en Babyborn-dukke er Jesusbarnet som ligger på strå i krybben.

En mann går forbi, studerer stallen og sier: – Så fint det har blitt!

– Ja, jula er mer enn bare nisser, vet du. Men vi mangler et esel i stallen, da, smiler André.

– I førjulstiden er det fantastisk å møte mennesker ved Frelsesarmeens julegryte, man får god kontakt med mange mennesker i ulike livssituasjoner.

De aller fleste er så utrolig hyggelige og ønsker en liten prat. Julen blir ikke helt den samme om en ikke får stå flere julegrytevakter, sier André.

Frelsesarmeen har gryter på fire store kjøpesentre. Pengene som kommer inn går til det diakonale arbeidet lokalt. Noe går til barne- og ungdomsarbeid, men mesteparten går til hjelpetiltak og matutdeling i Drøbak og Follo-området.

Rett bak ligger Fretex-butikken som korpset driver ved hjelp av frivillig innsats. Stjerner, hjerter og stråengler henger i vinduene. Når jula er over flytter Maria- og Josef-dukkene inn hit for å vise vårmoten.

 

Jul i julebyen
Signe Marie Veshovda er en av de som leder julelunsjen med varme og fyller den med godt innhold. Da reportasjen ble laget, var hun kadett på Frelsesarmeens offisersskole. Nå er hun korpsleder i Ålesund korps. Foto: Mette Randem

Stettglass og julestjerner

Det nærmer seg julelunsjtid og ukens formiddagsfest på Frelsesarmeen. En etter en balanserer bortover isen og inn i lokalet. Elna Fredhøy, ildsjelen på 90 år som har stått på som feltsersjant til André og Helen kom, henger forsiktig av seg kåpen. Hun rekker så vidt å komme inn på kjøkkenet før hun blir overøst med klemmer.

– Hallo, mor! Da var dama på plass! smiler Karin Kristiansen i rød genser og fortsetter med å dandere salat på fat.

– Det er bra du kommer, sier Merethe Solberg.

Tre damer fra Vestby sitter rundt et bord og småprater. På bordet skinner gullstjernene på løperen. Jorunn Tungevåg kommer bort til de tre, med silkeskjerf i halsen. Hun setter seg ned på den ledige stolen. Esther Hamborg ser på en av de andre. – Kan vi bytte plass?

Hun vil så gjerne sitte ved siden av Jorunn. Esther har knapt satt seg på den nye stolen før hun sier: – Så fin du er i dag, og tar Jorunn omsorgsfullt i hånda.

Major Helen Stangeland står i døra og ønsker velkommen. Rundt 40 julepyntede gjester venter på at møtet skal begynne, men det er dekket på til enda flere.

– Det er nok mange som ikke kommer fordi det er så glatt, sier hun og går opp mot plattformen og gir ordet til gjestene, ekteparet Signe Marie Veshovda og Christian Eilertsen.

– Johannes-prologen er et alternativt juleevangelium for mange, sier

Christian og leser høyt:

 

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham
uten ham er ikke noe blitt til
av det som ble til.
I ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

 

Christian, som er korpsleder i et korps, forteller om sin egen tro.

– Den evige Gud, som alltid har vært og alltid vil være, har bestemt seg for at «disse skapningene mine, de er så viktige for meg at jeg må sende min egen sønn ned til jorda for at jeg skal kunne ha et godt forhold til dem.»

Kapteinen vender tilbake til Johannes-evangeliet, og siterer et av de mest kjente utdragene: «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn. De som tror på hans navn.»

– Gud sendte sin sønn for at han ville

ha fellesskap med hver eneste en som sitter her. Julen er masse kos og hygge, men den er også viktig. For Jesus ble sendt ned til oss, han vil ha et personlig forhold til hver enkelt.

 

Jul i julebyen
Julianna Svenning gleder seg til å feire julaften på Frelsesarmeen i Drøbak. Foto: Mette Randem

Julaften på korpset

Ribbe, medisterkaker, surkål, rødkål, tyttebær og poteter kommer ut på overfylte fat både to og tre ganger. Når praten begynner å overta for bestikkets klirring, går André frem med ei stor bøtte i hendene. – Det er ti kroner per åre! sier han og reklamerer for basargavene.

Julianna Svenning kjøper syv årer. Hun jobber med regnskap, men har lagt dagens pause til julelunsjen på Frelsesarmeen. I kveld skal hun være grytevakt. De siste årene har Julianna feiret julaften på Frelsesarmé-korpset sammen med mannen og sønnen.

– Jeg vil feire Jesus sin bursdag hos Jesus. Dette er hans hus. Jeg liker å være her, sier hun idet Helen rekker henne et nytt fat med mat.

– På julaften får du ta oppvasken, Julianna. Neste mandag samler vi alle de som skal være frivillige og fordeler oppgaver, sier Helen. Det er fjerde året på rad Armeen inviterer til julaftenfeiring. Rundt 25 er påmeldt.

– Vi har ofte mer enn nok frivillige. Vi inviterer alle som har lyst til å feire jul med noen andre, noen ville sittet alene hvis de ble hjemme.

Julegudstjenesten starter klokken 15, halvannen time senere er det klart for middag, juletregang og julegaveutdeling. Alt er gratis, men de som vil, kan gi en gave under kollekten.

– Alle får to gaver hver, konfirmantene våre skal pakke dem inn i morgen. Jeg kjøper gjerne inn gaver fra Fretex redesign og Others, forteller Helen.

Men viktigere enn gavene de får, er følelsen av å være velkommen.

– Det er en måte å vise Guds kjærlighet på. Vi håper at folk kjenner at det har vært en hyggelig kveld og at de har blitt satt pris på.

Julelunsjen går mot slutten. Gjestene har fått mange ord med på veien, og sangstemmen er varm. Barnehagebarna har vært innom og sunget Lucia-sangen i refleksvestene sine. Ute har det begynt å mørkne igjen. Inne er juletrelysene tent.

– Nyt dagene før jul, sier Helen og ser utover forsamlingen.

Noen er gode til beins, mens andre er avhengig av hjelp for å få stelt i stand til jul.

– Og husk at det blir jul uansett om du ikke fikk gjort alt det du tenkte du skulle gjøre.

Karin roper ut fra oppvasken, med juleforkle rundt livet.

– Ønske fra kjøkkenet: «Deilig er jorden!»

 

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

 

Denne reportasjen er fra 13. desember i fjor. Helen og André Stangeland bor nå i Trondheim og leder Frelsesarmeens Nordre divisjon. Løytnant Anita Gerber har tatt over stafettpinnen som korpsleder i Drøbak.

Artikkelen står i Krigsropets julenummer 2017.  Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.