a123

Jungelkorpset

I nesten 30 år var Kilinochchi på Sri Lanka en krigssone. Nå har løytnant Siyam startet Frelsesarmeen der. Han begynte med et tak.

Jungelkorpset
Kraftig regnvær og store vannmengder har rammet flere hjem i Nord-Sri Lanka. Løytnant Siyam deler ut matpakker til familiene til barna som går på lekselesing hos Frelsesarmeen. Alle får ris, dhal, mel, melkepulver og kjeks. Foto: Ole Kåre Eide

Tekst: Ole Kåre Eide

– Lege!
– Lærer!
– Ingeniør!
– Politi!

Nærmere 30 barn mellom syv og tolv roper i munnen på hverandre. Jeg har spurt hva de vil bli når de blir store. De fleste svarer lege eller politi. Men en liten gutt sier prest. Da smiler løytnant Siyam (37) fra Frelsesarmeen. Han nikker med hodet og gir tommel opp. Gutten stråler.
Barna sitter på tepper på et betonggulv som neppe er mer enn syv-åtte kvadratmeter stort. Over dem er et tak av tørkede greiner. Veggene er en halvmeter høye og laget av leire. De siste dagene har det regnet voldsomt, og store deler av området har vært under vann. Den ene veggen har smuldret opp, den tålte ikke vannet. Vi er i Maliyalakuram, noen kilometer utenfor Kilinochchi, midt i den nordligste provinsen på Sri Lanka. Kilinochchi betyr egentlig Papegøyebyen. Så er vi også omgitt av jungel. Her var det intense kamper gjennom store deler av 80-tallet og 90-tallet. Tamiltigrene (ltte) og regjeringshæren kjempet om å ha kontroll over byen. Så, i 1998, flyttet ltte store deler av styrkene sine hit. De gjorde byen til hovedstad – her skulle det bli vanskeligere for regjeringsstyrkene å angripe enn i de mer åpne byene langs kysten. 2. januar 2009 falt likevel Kilinochchi – etter flere ukers intense og blodige kamper. Stort sett alle sivile ble drevet på flukt, og byen ble totalødelagt. Syv år senere er den bygd opp. Men sårene etter krigen er der fortsatt.
– Alle er berørt, på en eller annen måte, sier Guloriba (21).
– Jeg tror 85 prosent av de som bor her, har mistet noen eller opplevd at noen i den nærmeste familien har blitt skadet, forteller hun.
– Vi flyktet. Og min søster måtte amputere benet.

De har et tak!
Tre ganger i uka pleier drøyt 30 barn å komme til Frelsesarmeen i Malyalakuram. En enkel lyspære henger fra taket. Mange av barna har ikke strøm hjemme, derfor har de ikke noe sted å gjøre lekser. Guloriba er lærer. Hun underviser i tamilsk, engelsk, matte, naturfag, geografi og historie.
– Målet er å hjelpe barna til å gjøre det bedre på skolen, sier hun.
Hver lørdag kommer løytnant Siyam fra Jaffna, en drøy time lenger nord. Da er det gudstjeneste og søndagsskole.
– Vi startet opp her i år. Det er kanskje litt typisk for Frelsesarmeen. Det skjer mye langs hovedveien i Kilinochchi, de fleste andre kirker og hjelpeorganisasjoner slår seg ned der. Vi ville være der folk bor, hvor behovet er størst. Derfor endte vi opp her, forteller Siyam.
Han bruker bare etternavnet, han sier at fornavnet er for langt. Lokalet fikk han satt opp på tomta til en eldre dame som han visste hvem var.
– Vi hadde ingen medlemmer her. Det har vi ikke nå heller. Vi har ingen soldater eller tilhørige. Det vi har, er et tak. Vi spurte om hjelp og fant et sted å sette det. Nå har vi mange barn på lekselesing. Og det kommer enda flere på lørdagene, sier han.
– Det er kanskje ikke et Frelses-armé-korps enda, men det er i alle fall en utpost. Nå drømmer vi om å bygge et eget lokale. Tenk om vi fikk satt opp et ordentlig hus!

Jungelkorpset
Løytnant Siyam kjører på trange stier i jungelområdene i Nord-Sri Lanka. Han var tolv da han og familien rømte fra krigen. I fjor flyttet han tilbake. Foto: Ole Kåre Eide

Da krigen kom
Siyam var fem år gammel da krigen brøt ut. Han er fra Jaffna, den største byen i Nord-Sri Lanka – en time nord for Kilinochchi. Jaffna var, som Kilinochchi, en krigssone gjennom store deler av 80- og 90-tallet. I 1990 er Siyam tolv. ltte og regjeringsstyrken kjemper om Jaffna. ltte har varslet dem: Regjeringshæren kommer til å angripe. Familien flykter på sykkel. Siyam styrer og tråkker, moren sitter i kurven foran, lillesøsteren på ni holder seg fast på bagasjebrettet. Alt de har med seg, er to skift og ei dokumentmappe. Faren og storebroren er i Colombo på sørvest-kysten, dit drømmer resten av familien om å komme. Men nå handler det om å overleve, de har et tilfluktssted drøyt fire kilometer unna. Der er de trygge. Siyam skal hente mormoren etterpå. Om det er vanskelig å sykle med tre personer? Nei, det er han vant til. Du må trene på balansen, sier han. Finner du den, er det bare å tråkke. Siyam sykler, men risåkrene er store, og helikopteret som flyr over dem, ser at det er noe som beveger seg. Fra helikopteret slippes bomber. Siyam, moren og søsteren hører et kraftig smell og kaster seg til hver sin side. De prøver å gjemme seg i risåkrene. Siyam ser et sterkt lys. Der og da er han sikker på at han skal dø. Siyam overlever, det gjør moren og søsteren også, og han får dem trygt fram. Så sykler han tilbake for å hente mormoren. I de samme risåkrene finner han en såret dame, blødningene er kraftige. Siyam prøver å hjelpe henne, men hun er for tung, han får henne ikke opp på sykkelen. Etter en stund kommer en mann – han får tak i et kjøretøy.
Siyam henter mormoren.
– Jeg fant aldri ut om dama jeg fant, overlevde, sier han.
– Det har jeg tenkt mye på.

Traumene fra barndommen
Siyam var ikke del av ltte. Han var for liten. Det var først senere på 90-tallet at de begynte å bruke barnesoldater, men han og vennene hjalp til.
– ltte-soldater kom og holdt foredrag. De arrangerte dramaforestillinger.
De fortalte om kampen mot overmakten, at snart ville den tamilske kulturen forsvinne. «Det er oss mot dem, og vi må slåss», sa de. «Er du med oss eller mot oss?» Det var vanskelig å si at du var mot. Mange ble revet med, jeg også. Jeg hjalp til å lage tørrmat til soldatene som skulle ut for å krige. Og så bygde vi bunkere. Jeg husker jeg puttet jord i sekker. Alle bidro. Selv om vi bare var barn.
Kort tid etter angrepet i risåkeren dro familien til Colombo. Moren orket ikke mer. Og hun var redd for at Siyam skulle bli soldat.
– Min mor tryglet meg: «Ikke bli ltte-soldat!» Jeg elsker henne høyt, så jeg hadde bestemt meg for å adlyde. Men kort tid senere dro vi, sier han.
25 år etter har Siyam fortsatt traumer fra det han opplevde som barn.
– Jeg kan plutselig begynne å gråte. De fleste vennene mine ble ltte-soldater. Nesten alle er døde.
– Hvordan takler du traumene?
– Jeg pleier å takke Gud. For at jeg lever. Det er min måte å takle det på.
Siyam var egentlig hindu. Bestefaren hadde vært hinduprest – i et av de største templene i Jaffna. Men i Colombo fikk Siyam venner som gikk på Frelsesarmeen. Han var en dyktig trommeslager, de trengte en som kunne spille bongotrommer. Siyam likte å diskutere. Han kunne mye om religion, det kunne vennene på Frelsesarmeen også. Han ble med på leirer, og skjønte etter hvert at han hadde begynt å tro på Gud selv. Han ble soldat i Frelsesarmeen, men sa ikke noe til foreldrene.
– Da jeg først fortalte det, sa de at jeg ikke fikk lov. Men jeg var 19. Faren min sa at det var greit å bli offiser hvis det var bra lønn. Jeg sa at jeg skulle be for dem.
Nå er det greit, forteller han. Faren har flyttet til Norge, han spiller fiolin. Resten av familien bor i Colombo, og for et år siden ble Siyam spurt om å flytte tilbake til Jaffna og lede arbeidet til Frelsesarmeen i den nordligste regionen.
– Jeg er bare løytnant. Skulle kona mi og jeg bli divisjonssjefer? Jeg følte ikke at vi var klare for en så stor oppgave. Men jeg kjenner området, jeg er født her. Kona mi er singaleser, men hun snakker tamilsk. Jeg pleier å si at jeg er en liten person, men jeg gjør Guds vilje. Det samme gjør kona mi. Så får vi se hvor det fører oss. 

Jungelkorpset
– Alle som bor her, er berørt av krigen, på en eller annen måte, sier Guloriba, som leder lekselesingen hos Frelsesarmeen i Malyalakuram. Tre ganger i uka kommer drøyt 30 barn. Mange har ikke strøm hjemme, derfor kan de ikke gjøre lekser der. Foto: Ole Kåre Eide

Såret av splinter
Fra stråtaket i Malyalakuram kan du gå rett ut i jungelen.
– Det største problemet her nå som krigen er over, er slangene, sier hun som eier tomta.
Hun bor i et lite hus ved siden av.
– De kan bli skikkelig store, sier hun og fekter med armene.
Lekselesinga er ferdig, men barna og noen besteforeldre venter på en lastebil fra Frelsesarmeen som skal komme med matpakker. Flommen som har herjet Nord-Sri Lanka, har gjort stor skade. Guloriba tar oss med til familien sin – til huset som hun og familien flyktet fra i 2009. Ett år senere – etter ett år i en flyktningleir – kom de tilbake. I stua sitter faren hennes, Sabaratnam. Han stirrer ut i lufta.
– Han er dement, sier Eugini (26), en av de andre søstrene. De er fem søsken, fire jenter og en gutt. Hun tar hånden hans.
– Han hadde sterke traumer etter at krigen var over. Det som skjedde mot slutten, påvirket ham veldig. Nå husker han ikke mer.
Kona og døtrene forteller. Det er Toygini (31) som har mistet benet. Hun orker ikke snakke om det som skjedde, men sier at det er greit at de andre gjør det. De forteller om en far som var pastor og som gjennom nesten hele krigen gjorde det han kunne for å hjelpe andre. Så ble krigen mer intens, ltte bestemte at det skulle være tvungen verneplikt for alle familier med minst tre personer. Sabaratnam måtte velge, selv var han for gammel. Gutten var knapt fylt ti, derfor valgte han eldstejenta. Hun var i starten av 20-årene, men hadde dårlig helse. Han trodde ikke hun ville bli sendt i kamp, men mot slutten av krigen beordret ltte alle til å slåss. Den 5. mai 2009, to uker før krigen var over, ble troppen hun var del av, angrepet. Et missil landet like ved, splinter traff Toygini. De hadde ikke noe sykehus å ta henne til, og ltte hadde ikke medisiner igjen. Hun hadde store åpne sår, og det gikk betennelse i sårene. Faren fant henne, hele familien var på flukt. Han tok henne med seg og gikk. Han hadde fått nok: Jenta skulle på sykehus. Derfor gikk han mot regjeringshæren. De hadde base fire mil unna. Faren bar henne. De opplevde nye angrep, hadde knapt mat og han ble skadet selv. Til slutt kom de fram. Han overga seg og datteren og ba om at noen tok henne til et sykehus. De kjørte henne avgårde, men han fikk ikke lov til å være med. De var redd han var ltte-soldat.


Jungelkorpset
Faren Sabaratnam er dement og desuten lam i venstre fot. Datteren Toygini ble truffet av en splint. Hun måtte amputere foten. Sabaratnam bar henne i fire mil for å få henne i sikkerhet. Foto: Ole Kåre Eide

Livet etter krigen
Toygini overlevde, men mistet foten. Faren er lam i venstre fot og har blitt dement, men barna og kona passer på ham. I tillegg får de hjelp fra kirken han var pastor i. Søstrene forteller om livet etter krigen. At noe er blitt bedre, det er flere muligheter, men det er også mindre trygt. Før kunne jenter gå ut alene – når som helst på døgnet. Nå tør de ikke. Det er for mange kriminelle gjenger, forklarer de. Og de stoler verken på politi eller militære styrker. De forteller at under ltte fantes det ikke slike gjenger.
Vi drar fra Malyalakuram, men skal kjøre Guloriba hjem dit hun bor – sammen med mannen sin. Det er blitt sent, og hun vil ikke dra alene, selv om hun har motorsykkel. Hun kjører foran, vi bak – gjennom trange, gjørmete stier. Så setter vi oss fast. Naboer og venner tilkalles – jeepen til Frelsesarmeen står og spinner i en drøy time, så dyttes vi fri. Og kan følge Guloriba hjem.
– Hver dag ber jeg om at vi skal finne en løsning hvor ulike folkeslag kan leve sammen, sier løytnant Siyam.
Han forteller om et program for fosterbarn. Det starter Frelsesarmeen snart i Kilinochchi. 40 barn skal få mat, skolehjelp og lommepenger – i ett år. De skal fortsatt bo hjemme, de aller fleste har mistet mor eller far. Noen bor hos slektninger. Men de skal følges opp.
– Jeg har tro på programmet. Og jeg har tro på de som er unge i dag. De vil sørge for at det blir bedre på Sri Lanka, sier Siyam.
– Gutten min er åtte. For ham er krigen historie. Og det er jeg veldig glad for. Han skal få slippe å oppleve det jeg måtte gjennom.
Navnet på gutten? Det er Shalom. Fred.

krigsropet(a)frelsesarmeen.no

Ønsker du å støtte Frelsesarmeen på Sri Lanka, kan du gi til konto: 3000.15.07350, prosjekt 900900. Husk å merke gaven Sri Lanka/Maliyarakuram