a123

Kan det være sant?

Kan det være sant?

Rolige påskedager i den stille uke gir deg tid og rom til meditasjon, ettertanke og refleksjon. Slå følge med de utrolige som hevder de har opplevd det umulige!

Kan det være sant?
Slå følge med Maria Magdalena til gravhagen 1. påskedag, og se hva som skjer! Foto: Kristianne Marøy

Jesus er død. Vennene hans er sjokkerte, fortvilet og i dyp sorg. De har mistet han de hadde satset alt på. Han som sa han var Guds Sønn ble spikret til et kors og lagt i en grav. Hit kan alle følge fakta, men fortellingen stopper ikke her. Stadig flere forteller mildt sagt oppsiktsvekkende historier om at Jesus har blitt levende igjen, og at de har møtt ham. Det kan da vel ikke være sant?

Ta med deg din egen livserfaring og slå følge med den sørgende, den tvilende, den redde, den desillusjonerte inn i erfaringene deres, slik de opplevde det. Plasser deg selv i det som skjer, og tenk deg at det er du som betrakter, sanser, erfarer, opplever. Hvil i bildene og besvar spørsmålene for deg selv. Dette er i hvert fall et ubestridelig faktum: Graven er tom.

 

Sorgen og gleden

Jeg, Maria Magdalena, er på vei til gravhulen hvor de la Jesus. Jeg vet ikke hva som venter meg der, bortsett fra soldatene til Pilatus. Hvordan jeg tør å gå dit? Tja, når du ikke har mer å tape, gir det et slags trassig mot. Når du er tynt til det ytterste, kommer noe fram i deg som du ikke visste fantes. Hva jeg skal si til vaktene? Aner ikke. Hvordan jeg skal få rullet vekk den blytunge steinen som dekker inngangen til graven? Det har jeg ingen konkret plan for. Jeg vet bare at jeg har mistet, at jeg sørger, at jeg vil vise minnet om ham kjærlighet og respekt. De arresterte meg ikke ved korset på fredag, heller. Jeg var der hele dagen. Jeg ville være der for ham. Jeg så lidelsen, smerten og dødskampen på nært hold. Det var forferdelig, men jeg ville følge ham også det siste, vanskeligste stykket. Han gjorde så mye for meg. Nå er det søndag. Jeg går til graven for å stelle den døde, vise respekt. Blir du med?

Meditasjon: Tenk deg at du er i hagen, utenfor graven til Jesus. Det er tidlig morgen. Prøv å forestille deg dufter og lyder. Se soloppgangen. Hør fuglene som kvitrer og biene som surrer. Se blomstene, gresset, sommerfuglene. Det er tre dager siden han døde. Kjenn på den dype følelsen av sorg over å ha mistet han du hadde satset alt på. Tenk igjennom hva du vil si hvis vaktene spør deg hvorfor du kommer til graven til Jesus.

Da ser du at den tunge steinen foran gravåpningen allerede er rullet bort. Det er ingen vakter å se. Alt er stille. Du skynder deg gjennom hagen. Du bøyer deg fram, og ser inn i graven. Du oppdager at kroppen til Jesus er borte! La inntrykket av den tomme graven synke inn. Hva føler du? Hva tenker du kan ha hendt?

Det er da du oppdager at du ikke er alene likevel. Det er to engler i graven. Hvordan forstår du at de er engler?

Hvordan ser de ut? Kjenn etter hvordan du opplever at den usynlige gudsvirkeligheten i et øyeblikk er synlig, akkurat der du er. Den virkeligheten som du til vanlig ikke kan se, men som finnes likevel. Hør at englene snakker til deg. Svar på spørsmålene deres: «Hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» La ordene deres nå ditt innerste: «Hvorfor leter du etter den levende blant de døde? Han er ikke her! Han er oppstått, akkurat slik han sa!» Hva tenker du? Hva føler du?

Det kommer en mann mot deg i hagen. Kanskje det er gartneren. Hva vil du spørre ham om?

Det som nå skjer, er overveldende. Hør at han smilende sier navnet ditt med varm stemme. Den stemmen kjenner du! Det er Jesus! Hva tenker du? Hva føler du i dette øyeblikket?

Se deg selv og Jesus i samme bilde. Kjenn på gleden. La blikket hvile på ansiktet til Jesus. Se hvordan han ser på deg med glede. Det som skilte, er overvunnet. Det som stengte, er revet ned. Døden og det onde har tapt. Du står der sammen med Jesus i hagen, og har fått friheten, valget og evigheten tilbake. (Joh 20, 11-18)

 

Kan det være sant?
Ved kveldsmaten slår det deg: Det er Jesus som har gått sammen med dere. Foto: Kristianne Marøy

Medvandreren

Det er nok, nå. Jeg og en venn er på vei til Emmaus, på vei vekk fra Jerusalem og alt som har hendt der de siste dagene. Jeg orker ikke mer lidelse, smerte, redsel, død. Jeg makter ikke mer av alle dem som jager sensasjonen i andres smerte, som står og ler når noen lider, som lar seg underholde av andres død og prater pjatt mens Én gir livet sitt for dem. Jeg orker ikke mer av min egen feighet, min egen utilstrekkelighet, min egen angst, min egen skuffelse. Det er mer enn nok nå, på alle måter. Jeg vil bare bort, bort, bort. Lufte hodet, prøve å tenke klart. Slår du følge?

Meditasjon: Tenk deg at du og en venn går langs en grusvei. Det er unntakstilstand og kaos inni deg. Du hadde en tro en gang, men den er i ferd med å bli borte i møte med realitetene. Nå prøver du å snu ryggen til smerten. Du har behov for å få alt på avstand og legge dette med Jesus bak deg. Han du satset alt på, er død. Han du trodde var Guds allmektige Sønn reddet ikke seg selv da det gjaldt som mest. Hva tenker du om alt dette? Likevel – noen du kjenner forteller at de har møtt Jesus, at han er oppstått fra de døde. Det er forvirrende.

En mann kommer opp på siden av deg, og slår følge. Han skal samme vei, og dere går i samme fart. «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?», spør han vennlig. Kilometer etter kilometer går dere og snakker sammen. Du forteller ham alt du tenker på, alt dette tankekaoset som har med Jesus å gjøre. Hva lurer du på? Hva tviler du på? Hva håper du på? Fortell ham det, med dine egne ord.

Det gjør godt å snakke med noen om det vanskelige. Medvandreren din er flink til å lytte. Han stiller gode spørsmål, hjelper deg å se sammenhenger, minner deg om ting du hadde glemt og fakta som gjør godt. «Sa han ikke at han skulle bli levende igjen etter tre dager?», undrer den fremmede. «Jo da», sier du, «men det er så vanskelig å tro det.» Hold på opplevelsen av den gode samtale. Du vil at den skal vare og vare.

Det skumrer. Dere stanser utenfor bestemmelsesstedet ditt. Dere står en stund ved porten og snakker enda litt, før han gjør seg klar til å gå videre. Men du vil så gjerne holde fast på dette møtet som gjør deg så godt midt i alt som er vondt. Du ber ham inn, slik at samtalen og fellesskapet kan fortsette. Han takker ja. Se hvordan du åpner døra og inviterer ham inn.

Kveldsmaten kommer på bordet. Dere setter dere til bords. Hvil i den gode stemningen av trøst og fortrolighet. Han bryter brødet, og rekker deg en bit. Det er da du kjenner ham igjen. Det er Jesus som har gått ved siden av deg hele tiden – i din takt. ( Luk 24,13-35)

 

Å berøre et naglemerke

Jeg, Tomas, kan ikke tro det, selv om jeg så inderlig gjerne vil at det skal være sant. Jeg er realist. Døde blir ikke levende igjen, punktum. Flere av de andre disiplene sier at de har møtt Jesus, at de har snakket med ham. De er så begeistret. Jeg er sant og si misunnelig på dem. De kan fortelle om aha-opplevelser som sprenger rammen for alt som er mulig. Det finnes ingen tvil igjen i dem. For meg er det annerledes. Jeg er visst alltid på feil sted til feil tid. Jeg er ikke der når det skjer, alt dette som gjør de andre så overbevist. Unner ikke Jesus meg dette? Hvorfor møter han ikke meg der jeg er? Hvorfor får ikke jeg noe tegn som er så sterkt at jeg aldri kommer til å tvile en eneste dag mer? Jeg nekter å tro hvis jeg ikke selv får legge fingeren min i naglemerkene i håndflatene hans, og får berøre skorpen over sverdsåret i siden hans. Jeg må kjenne at det virkelig er Jesus, og at han er kropp, ikke gjenferd. Jeg vil se det selv. Vil ikke du?

Meditasjon: Det har gått en hel uke. Vennene dine snakker ikke om annet enn at de har møtt Jesus, og hvor fantastisk det var. Kjenn på opplevelsen av å være utenfor, være skuffet. Det er da det skjer. Plutselig står Jesus der, midt i rommet, hos dere. «Fred være med dere!», sier han, slik han pleier. La blikket ditt hvile på Jesus. Hva tenker du? Hva føler du?

Tenk deg at Jesus ser på deg. Han smiler. Hør at han sier navnet ditt, og snakker til akkurat deg. Blikket er varmt, stemmen er varm: «Kom med fingeren din og kjenn på naglemerkene i hendene mine, og kom med hånden din og legg den over såret i siden min», sier han. Det er dine egne ord, dine egne inderlige ønsker, dine egne tanker, din egen bønn, du hører Jesus si. Også midt i tvilen har han vært så nær deg at han ordrett gjengir tvilsropet ditt, og besvarer det. Han som er like nær hos dem som tviler, som hos de overbeviste som tror. Se hvordan

Jesus holder fram hendene sine. Du legger fingeren din i naglemerkene hans og plasserer hånden din forsiktig over sverdstikket i siden hans. Hvil i dette bildet. Hvordan opplever du dette som skjer akkurat nå? Hva tenker du? Hva føler du?

Kjenn på den veldige gleden og lettelsen som overtar for tvilen. Du hører stemmen til Jesus, han som vet at så mange ikke vil få den samme opplevelsen av bevis og besøk som du nettopp har fått. Stemmen hans er varm av forståelse: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror». Hva tenker du når Jesus sier dette? (Joh 20, 24-29)

 

Kan det være sant?
Sett deg ned ved bålet på stranda, grill en fisk og se på soloppgangen sammen med Jesus og disiplene. Foto: Kristianne Marøy

Verdens beste frokost

Det er ikke til å tro. Jeg, Peter, har mistet alt jeg satset på. Jeg har ingenting igjen, for ingen andre enn han kunne effektuere det jeg trodde og håpet. Jeg er tilbake på null. Jeg sviktet ham da det gjaldt som mest. Tre ganger nektet jeg for at jeg var en av vennene hans, bare for å redde meg selv. Det gnager meg i stykker innerst inne. Hva er det feigeste, ynkeligste du har gjort noen gang? Hva gjør du med det? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for hva gjør man etter å ha mistet den umistelige? Jeg kan bare én ting, og det er å fiske. Jeg har båten min. Den ligger vel der fremdeles. Jeg tar med meg noen av de andre disiplene. De var fiskere de også, før Jesus kalte dem. Drømmene mine var visst bygget på sand. Stormen og bølgene tok dem. Jeg reiser ut for å fiske igjen. Blir du med?

Meditasjon: Tenk deg at du skyver båten ut på vannet, klatrer ombord, ror ut på sjøen med seige tak, kaster anker, kaster garn, venter. Kjenn på følelsen av å være desillusjonert og utslitt av alt. Du kaster ut garnet, haler det inn igjen, tomt. Kaster ut garnet, haler det inn igjen, tomt. Det er ingenting å få, der det alltid tidligere var noe å hente. Det er ingenting å finne der du alltid har funnet før. Det begynner å lysne etter den lange natta. Dere må gi opp. Det er ingen vits. Dere og garna er like tomme. Det er da dere oppdager at det står en mann på stranda. «Kast noten på høyre side av båten, så skal dere få fisk», roper mannen der inne. Som om det skulle spille noen rolle. Men hva har dere å tape? Alt er likevel tomt. Sjøen. Hjertet. Dere kaster garnet – på høyre side av båten. På et øyeblikk er det så fullt av fisk at dere ikke klarer å dra det opp, men må dra det etter dere mot land. Kjenn tyngden av garnet.

Brått er det en som sier: «Det er Jesus!» Da ser du det plutselig, du også: Det er Jesus som står der inne på stranda, lys levende! Hvordan vet du at det er ham? Kjenn den veldige gleden. Du har ikke tid til å vente på at åretakene skal ta båten i land. Tenk deg at du hiver deg uti, svømmer, vasser. Jo visst er det Jesus som står der, lys levende! Se deg selv og Jesus, ansikt til ansikt på stranda. Hva gjør du? Hva tenker du? Hva føler du?

Jesus har tent et bål. Kjenn varmen fra bålet og smaken av fersk, grillet fisk. Hør latteren og samtalen. Kjenn på opplevelsen av fellesskap og vennskap, glede og lettelse. Du sitter ved siden av Jesus ved bålet. Hvil i dette bildet. Hva vil du snakke med ham om?

Fortell ham om alt du har kjent på av skyld, svik, skam. Han forstår, han tilgir. Den indre stormen stilner. Kjenn på opplevelsen av lettelse, kjærlighet og ny begynnelse. Dere sitter der ved bålet og ser på soloppgangen sammen med Han Som Lever, mens en helt ny dag og en helt ny framtid klarner og tar form. (Joh 21,1-21)

«Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som ikke er skrevet ned i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh 20, 30-31)

hilde.dagfinrud.valen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropets påskenummer 2017, du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Hvis du ønsker å abonnere på Krigsropet eller bestille et gratis prøvenummer, klikk her. Følg oss gjerne på Facebook-siden vår