a123

Kaospiloten

Tina er på vei ut av et liv i rus. Erfaringskonsulent Lee Gallagher har vært der selv. Han vet hvor mye det koster å få orden i kaoset.

 

Kaospiloten
– Det er interessant at to mennesker fra to forskjellige land som har brukt helt forskjellige rusmidler kan møtes og snakke om avhengighet og rusmestring, sier Lee som kommer fra Storbritannia. – Avhengigheten har vi jo felles, uansett hvor man kommer fra, sier Tina. Foto: Silje Eide

– Jeg har vært på en annen rusinstitusjon før, sier Tina.

– Der møtte jeg nyutdannede psykologer med drakter, små søte vesker og perleøredobber, som kun hadde tatt et glass eggelikør for noen år siden. De skulle fortelle meg hvordan jeg skulle takle russuget. Det blir noe helt annet med Lee som har erfart hva det vil si selv.

Tina og erfaringskonsulent Lee Gallagher står ved trappa på Bosatt, Frelsesarmeens botreningstilbud for tidligere rusavhengige. De har vært på Bosatt akkurat like lenge, hun som beboer, han som ansatt med ruserfaring. Da Lee feiret 13 år som rusfri, fikk han diplom av kollegaene, og kake og gave av Tina.

Lee forteller at jobben hans er å være heiagjeng. Oppmuntre og motivere de fire beboerne han er primærkontakt for, til å forbli rusfrie.

– På engelsk sier vi: «You can lead a horse to water, but you can’t make it drink». De må gjøre jobben selv.

 

Kaospiloten
– Du har gjort en stor jobb, du fortjener alt du har nå, sier Lee og finner fram et skjema fra da Tina flyttet inn og leser notatene høyt for henne. Foto: Silje Eide

Takle situasjoner

Tina bor i andre etasje på Bosatt, rett ved siden av fellesrommet.

– Dere kan godt få se leiligheten min. Jeg tror den er ganske ryddig, smiler Tina og låser opp døra til toromsleiligheten med store vinduer.

Når Lee spør hva som er forskjellen på Tina for et år siden og Tina i dag, svarer Tina:

– Alt var bare kaos. Nå har jeg lært meg å takle situasjoner og vanskelige følelser uten alkohol. Når alkoholen er borte, blir det i grunnen ikke så mange situasjoner heller. Man får mer ro i kroppen når man ikke våkner dagen etter at man har drukket og tenker på hvor mye penger man har brukt og hva man har sagt. Jeg er veldig glad jeg er ferdig.

– Du har gjort en stor jobb, du fortjener alt du har nå, sier Lee.

På Bosatt er det et krav at beboerne er rusfrie, men det er forståelse for at man kan få tilbakefall: – Når man blir nykter, kommer det gjerne en periode med tillatelsestanker der man føler at man kan prøve igjen, for å se om man har kontroll, forteller Lee.

Det gikk åtte måneder fra Tina sluttet å drikke til hun rørte alkohol igjen.

– Det var helt forferdelig å fortelle Lee at jeg hadde sprukket, men det vises på urinprøver uansett. Og han ville sett om jeg hadde løyet, smiler hun.

Hvis alkoholsuget kommer, tenker Tina på en leveregel hun har: «Livet handler ikke om å få stormen til å stilne, men å lære å danse i regnet».

– Følelsen kommer og går, men det går alltid over. Kanskje tar det noen minutter, timer, dager, uker… Men det går alltid over. Før slo det meg ikke at jeg kunne vente og se hva som skjer. Det var bare ett alternativ, og det var å drikke.

I vinduskarmen står et knippe skulpturer fra kunstneren Ole Martin Skaug. En av skikkelsene kjøpte hun da hun jobbet i et galleri.

– Jeg syntes fuglen så innmari trist ut, og tenkte «Hvis jeg ser på den, ser jeg at det er noen som har det verre enn meg».

Da Tina skulle flytte til Bosatt, brakk nebbet.

– Det var helt krise! Hva tenkte du da, Lee? Jeg kjøpte maling, pensel, gips og sparkel, sier hun og dukker under tv-bordet og vifter med sparkel-tuben.

– I det øyeblikket føltes det enormt vanskelig for deg, men det gikk over, sier Lee.

På tørkestativet lyser en Jobben-t-skjorte opp. Hver dag jobber Tina som frivillig på arbeidstreningstilbudet for rusavhengige, hun hjelper til med håndarbeid og støtter brukerne i utfordringene de står i.

– Hvis jeg kan bruke alt det negative som har vært, til noe positivt, så var det ikke helt bortkastet. Jeg har en god lærer. Den beste, kanskje, sier hun.

 

Kaospiloten
I løpet av uka er det endel aktiviteter som beboerne kan være med på. Onsdager er det samtalegruppe som Lee og en annen erfaringskonsulent leder. Foto: Silje Eide

Fortiden i London

En gang i uka holder Lee og en annen erfaringskonsulent samtalegruppe for ti av beboerne på Bosatt. Temaene er rusmestring, strategier, ærlighet og psykisk helse.

Selv har Lee alltid vært veldig åpen og ærlig om sin bakgrunn.

– Hvis folk spør på en fest: «Hvorfor drikker du ikke?» så svarer jeg: «Det er fint at du spør.» Jeg er stolt over det, hvis noen vil høre historien min, forteller jeg det gjerne.

Likevel blir han stille når han blir bedt om fortelle om hva som skjedde da han begynte å ruse seg.

– Det rører meg å gå tilbake til det. Det er et helt annet univers å visualisere meg selv i London, rusavhengig.

Lee startet med hasj og partydop da han var 17 år. Alle han kjente drev med det.

– Jeg var nok den som likte det mest. Jeg var helt besatt når det gjaldt å finne ut hva slags dop vi hadde og hvor mye, i stedet for hvor vi skulle og hvem vi skulle møte.

Han jobbet lenge som dj, det var den eneste jobben han klarte å holde på. Da han var 23 begynte han på sykepleiestudiet, men da han begynte å bruke heroin i tillegg til syre, amfetamin og kokain, mistet han plassen.

– Det var totalt kaos.

Lee hadde ikke noe fast sted å bo, men flyttet fra sofa til sofa. En periode bodde han sammen med ei jente som skaffet seg penger ved å rappe lommebøkene til eldre mennesker.

– Da hun satt i fengsel, bodde jeg i leiligheten hennes med kjæresten hennes og en fyr til. Vi stjal fra hverandre og truet hverandre. Døra var smadret fordi politiet hadde avslørt oss og brutt seg inn for å lete etter tyvgods.

Da en venninne av ham hadde flyttet til New Zealand, spurte hun om Lee ville komme på besøk. Han fikk overtalt lillebroren til å legge ut for billetten, og satte seg på flyet.

– Jeg hadde vært i rusbehandling før, men aldri klart å holde meg nykter mer enn et par måneder. Dette føltes annerledes. Jeg tenkte å avruse meg på stranda og tok med heroin for 2-3 dager og 300 piller, nok til en skreddersydd avrusning. Men så ble jeg tatt på Auckland flyplass. Jeg var rusa, for jeg hadde tatt piller og drukket alkohol hele veien. Jeg ble stilt for retten dagen etter og fikk fire uker i fengsel.

Lee fikk ingen rusbehandling, han ble bare satt på cella «cold turkey», uten rusmidlene han var avhengig av. Familien ante ikke hvor han var. Først etter to uker fant de ut at han satt i fengsel. Da han kom tilbake til London, møtte foreldrene ham på flyplassen.

– «Ikke ring broren din, han er veldig lei seg», sa de. «Ideen du hadde om å reise utenlands, er god. Det er ikke noe å hente for deg her. Vi sitter sammen med deg på et hotell i kveld og i morgen forteller du oss hvor du vil reise.»

Den natta hadde Lee en drøm, han ville til Barcelona. Foreldrene betalte. De sendte ham av gårde med litt klær og noen musikkplater, og beskjed om å ikke ringe.

– Jeg hadde flaks. Platene de hadde slengt med i en bag, var gode nok til at jeg kunne jobbe som dj. Jeg traff folk som ga meg tips om billig overnatting og jobb med å dele ut flyers.

Lee tar fram et ark, tegner et skjema. Blyanten som har spunnet rundt i hånda hans den siste timen får endelig komme til nytte.

– Jeg falt rett ned i den perfekte oppskriften for mitt ettervern. For det første, nytt miljø: Jeg bodde på et totalt nytt sted, jeg hadde ingen gamle triggere, ingen gamle venner. For det andre var jeg konstant rundt glade mennesker: Backpackere som aldri var lei seg. Jeg hadde en mening, et mål, noe å stå opp for hver dag: Hvis jeg ikke jobbet, ville jeg ikke ha råd til overnatting til den neste dagen. Og det fjerde: Det var ikke noe sikkerhetsnett.

Hadde moren så mye som hvisket: «Ring meg hvis det er noe», ville det vært annerledes, mener Lee.

– Foreldrene mine klarte å finne styrke et eller annet sted til å si: «Vi eksisterer ikke for deg». Vi tok opp igjen kontakten etter mer enn et år. Nå har vi det fint. Ikke mange foreldre kan si at de reddet sønnens liv.

Kaospiloten
– Dette er min drømmejobb. Jeg har jobbet her siden 1. juli 2016, sier Lee og smiler. Foto: Silje Eide

Hardt arbeid

Seks måneder etter at han kom til Barcelona, traff Lee ei norsk jente som tok sisteåret av en bi-utdannelse der. Mens han fikk lederstillinger på hostellet og i promoteringsselskapet han jobbet for, fikk ikke hun relevante stillinger til sin utdannelse. Etter tre år flyttet de til Norge. Fordi Lee hadde en litt brokete cv var det krevende å få fast jobb, men fordi han hadde jobbet med barn i England, fikk han intervju på en barneverninstitusjon som drev med adferdsendring.

– Da hadde jeg vært rusfri i nesten fire år. Jeg var helt ærlig med sjefen. Hun ga meg en sjanse, vakt for vakt. Når man blir nykter, får man masse energi og tar alle sjanser med begge hender. Jeg jobbet kjempehardt, kom alltid tidsnok. Var nesten aldri syk, alltid pliktoppfyllende.

Etter noen andre jobber innen sosialt arbeid, dukket stillingen som erfaringskonsulent i Frelsesarmeen opp.

– Det er min drømmejobb. Jeg har jobbet her siden 1. juli 2016, sier Lee og smiler.

– Jeg er lykkelig. Jeg har hele pakka! Jeg har to små barn, kone, rekkehus, bil, to hageflekker, katt... Jeg har det jeg drømte om, det jeg alltid ønsket meg. Og jeg bruker ofte situasjoner jeg var i. Selv om det var ubehagelig å være i de situasjonene, så har det verdi nå.

Lee er overbevist om at han ikke kommer til å ruse seg igjen.

– Da mister jeg alt jeg har bygget de siste 13 årene. Kone, barn, jobb, hageflekk. Det er lettere å holde seg nykter når man har bygget seg et liv man ikke vil miste.

Han føler at det ikke er tilfeldig at han ramlet rett ned i oppskriften på det perfekte ettervern for ham.

– Jeg har ikke helt grep på det ennå, men jeg tenker mye på det og jeg tror at hvis jeg ikke trodde at det var én som hadde en finger med i spillet, så ville jeg ikke ha jobbet for Frelsesarmeen. Jeg føler at jeg skylder en tjeneste.

Det gjør inntrykk på Tina å høre historien hans, selv om hun har hørt store deler av den før.

– Det viser at det er håp for alle, sier Tina.

– Har vi tid til «Lee's three pillars of change»? spør erfaringskonsulenten og starter å tegne igjen.

– For at en meningsfull, langvarig forandring, uansett hva slags, skal skje, er du avhengig av at du forstår at noe må forandre seg, at forandringen kommer fra deg, ingen andre, og den tredje, den viktigste, er: I dag. Det starter i dag. Det er det folk ofte bommer på.

 

Kaospiloten
– Jeg har gått til månen og tilbake med Lee for å kjøpe alle ingrediensene, sier Nikki som instruerer en student og en ekstravakt i hvordan de skal kutte løken og kyllingen til tikka masala. Foto: Silje Eide

Dele rundt bordet

Hver torsdag spiser beboerne på Bosatt middag sammen, Bordsatt. Retter fra alle verdenshjørner settes på bordet. I dag er det Nikki som har ansvaret for middagen.

– Jeg har gått til månen og tilbake med Lee for å kjøpe alle ingrediensene, sier Nikki som instruerer en student og en ekstravakt i hvordan de skal kutte løken og kyllingen til tikka masala.

– Det tar en hel landsby å lage dette, smiler hun.

Nikki strør kardemommefrø i en morter og knuser dem, slik at hun kan lage somalisk te.

– Da jeg akkurat hadde flyttet inn her, turte jeg ikke å være med på middagen. Jeg bare betalte og tok med meg maten opp på rommet. De ansatte så når jeg hadde behov for å prate og når jeg trengte ro, sier Nikki.

Etter hvert åpnet hun seg mer, blant annet for Lee. Selvtilliten gikk opp og angsten ned. Nå synes hun det er koselig å komme på Bordsatt som gjest. I dag er hun vertinne og skinner like mye som kjedet på toppen sin.

Tina setter seg ned ved bordet og hekler på et julehjerte. Lysene er tent og lounge-musikk fyller stua.

– Sov du godt i natt, Tina? spør Lee.

I går satte han akupunktur på henne for at hun skulle få ro i kroppen. En gang i uka drar han på Jobben for å gi akupunktur til brukerne der, utenom arbeidstid.

– Det kan ta bort russug og gi fred, ro og konsentrasjon, så jeg bruker gjerne fritiden min på det, sier Lee.

Tina forteller at det beste med Bordsatt og fellesrommet er at beboerne kan møtes og ha det gøy sammen uten alkohol og rus. Øve seg på å være i sosiale settinger uten å være påvirket.

– Nyttårsaften er drikkedag nummer én i samfunnet, da er det åpent til midnatt her. Dagene rundt jul og nyttår kan være emosjonelle for mange, derfor er det mange fellesmiddager da, sier hun.

Det er fullt rundt bordet, og stille. Det eneste som blir sagt, er ros til Nikki. Etter hvert kommer de inn på samtalegruppa og hvor mye det betyr å dele tankene sine med andre.

– Vi snakker mye om hvem vi er når vi møter andre mennesker. På AA-møter, har jeg sagt: «Jeg heter Tina og jeg er alkoholiker», sier Tina.

– Men du er også mange andre ting, presiserer Lee.

– Vi er ikke definert av vår historie. Vi er bare oss selv.

 

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

 

Dette er et utdrag av hovedsaken i Krigsropet 1-2 2018, du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.