a123

Kilimanjaro neste!

De har ligget under for rus i årevis. Nå skal de til topps på Kilimanjaro.

Kilimanjaro neste!
Daniel Solbrekken (t.h.) kom med Frelsesarmeens suppebuss fra Sandvika. – Jeg er kjempeheldig som får være med her. Dette skal jeg klare, sier Daniel. Foto: Mette Randem

‒ Det er plass her, melder Aamir Kiyani og vinker til seg en kar som nærmer seg bålplassen.

24 deltakere pluss ledere fra Frelsesarmeens rusomsorg sitter tett i tett rundt bålet på den fraflyttete boplassen på Finnskogen.

Programmet for oppholdet her er godt gjennomtenkt. De skal gå en god skogstur, overnatte i telt og trene på å jobbe sammen i gruppe. Alt som forberedelse til å bestige Kilimanjaro i Tanzania, Afrikas høyeste fjell på 5 895 meter.

Det er blitt tussmørkt når en av lederne annonserer at alle rundt bålet skal si litt om seg selv og hvorfor de vil være med til Kilimanjaro.

‒ Jeg begynner, jeg, sier en og fortsetter: ‒ Jeg er Sandra, er 45 år og skal til Kilimanjaro fordi det er den eneste muligheten jeg har til å bli nykter. Og så må jeg si at jeg synes det er helt fantastisk at dere tar med oss på dette.

‒ Jeg heter Aamir og synes det er sinnsykt deilig å sitte her og være nykter. Jeg ruser meg på å være nykter, smiler han skjevt og kikker rundt seg.

‒ Cathrine, og jeg er med fordi dette er den eneste muligheten jeg har for å komme tilbake til det gode livet. Dette er et så grensesprengende og fantastisk flott prosjekt.

 

Kilimanjaro neste!
Frelsesarmeens suppebuss kjørte deltakerne fra Sandvika til Finnskogen. Foto: Mette Randem
Kilimanjaro neste!
Følget måtte gå de siste fem hundre meterne fram til leirplassen. Foto: Mette Randem

Ungdommen og mormor

Turen begynte med busstur fra Sandvika i dag tidlig. Tre timer senere strødde de sekker og bagger og treffsikre kommentarer utover gressvollen like ved svenskegrensa.

‒ Velkommen til Farmen dere. Det føles litt sånn, utbryter Sandra og klasker hendene mot hverandre.

‒ Vi stiller oss i ring og tar inndeling til åtte, hoier Tony Bekkengen. Han er leder for Frelsesarmeens lavterskel arbeidstilbud i Kongsvinger, Linken, og skal være en av lederne på Kilimanjaro-turen.

‒ Du begynner med 1, Grete, fortsetter han, og runden går: «1-2-3-4-5-6-7-8, 1-2-3…».

‒ Enerne hit, ’a, hoier Cathrine fra skogkanten så fort runden er ferdig.

Åtte grupper får hvert sitt telt av Tony og diskuterer seg ivrig fram til den beste teltplassen. Å sove i nedoverbakke er ikke særlig smart. Én mener de bør unngå å sette opp teltet i ei dump. Å være teltnabo til han som snorker så fælt er heller ikke mye fristende. En annen gruppe velger å overnatte så nær utedoen som mulig.

‒ Men hva er egentlig innertelt og yttertelt, spør en og klør seg i hodet.

‒ Sandra, har du tjuvtrent du eller, siden du har kommet så langt, spør en som står bøyd over teltpluggene, og Sandra har svar:

‒ Du er bare ungdom, du, vet du. Jeg har litt erfaring, jeg. Er mormor, vet du.

Ida kommenterer at fordelen med disse knøttsmå teltene er at de i hvert fall blir godt kjent i løpet av natta.

Aamin står med begge hendene i et surr av teltduker og tråder.

‒ Tony, dette funker ikke, roper han.

‒ Nå ble jeg skikkelig trist, men jeg står i det. Har ryggrad, vet du, gliser han.

Kilimanjaro neste!
Cathrine Johansen har vært nykter i over et år. ‒ Dette er et så flott og grensesprengende prosjekt at jeg tror jeg vil klare å holde meg unna rus etter Kilimanjaro også, sier hun. Foto: Mette Randem

 

Kilimanjaro neste!
Tony Bekkengen er leder for Frelsesarmeens lavterskel arbeidstilbud i Kongsvinger, Linken, og skal være en av lederne på Kilimanjaro-turen. Foto: Mette Randem

Alle kan lykkes

Og ryggrad kommer godt med for å komme til toppen av Kilimanjaro, Første nåløye for å bli med, var intervju. Signe Haukvik Haugen er daglig leder for rusomsorgens tiltak i Bærum med varmestue, Jobben og Stedet.

‒ Gjennom intervjuene fant vi engasjerte, motiverte og dedikerte deltakere. Det er viktig at de som deltar er villige til å fokusere på de friske og ressurssterke sidene sine, sier hun.

Etter bestått intervju måtte alle avgi rene urinprøver hver uke.

‒ Hvorfor satset dere så høyt?

‒ I lang tid har jeg møtt disse menneskene daglig, og jeg ser at de har så mange ressurser. Hver dag har jeg også ønsket å se dem slå ut i full blomst. Det skal vi klare gjennom dette prosjektet som har fått det passende navnet «Sammen mot toppen». Med dette prosjektet skal de hjelpe hverandre opp, sier Signe.

Hun påpeker at Bærum kommune har stort behov for ettervern. Hun vet også at for de som blir rusfrie, er det viktig med et godt rusfritt nettverk for å unngå tilbakefall. Dermed fikk hun ideen om et langsiktig mål brukere på Stedet kunne jobbe sammen mot.

‒ Målet er at deltakerne ikke bare skal være rusfrie under opplegget, men forbli det. På den måten har de nettverket der når de blir rusfrie, sier prosjektlederen.

‒ Men hvorfor akkurat Kilimanjaro?

‒ Vi måtte ha et ambisiøst mål, men også et mål som er mulig å nå selv om en ikke er topptrent. Kilimanjaro skiller ikke på folk, bagasje eller valg som er tatt tidligere i livet. Alle kan lykkes. Det kan like gjerne være jeg som må gi meg først på grunn av høydesyken og ikke få gjennomført turen. Vi stiller likt til start.

Hun presiserer at hun er mektig stolt og glad for at Frelsesarmeen har valgt å satse på dem.

‒ På en eller annen måte håper jeg vi skal klare å takke dem for det. Og så tror jeg veldig på nestekjærligheten. Den skal drive oss sammen mot toppen, smiler hun seierssikkert.

 

Kilimanjaro neste!
‒ Jeg har klart å slutte med rus før også, men falt tilbake fordi jeg ikke har hatt et rusfritt nettverk. Her vil jeg få det, og derfor skal jeg klare det, sier Ida Bråthen. Foto: Mette Randem
Kilimanjaro neste!
Hver gruppe samarbeidet om å sette opp sitt telt. Foto: Mette Randem

«Jeg skal klare det»

Tre-fire deltakere har laget lunsj inne i det gamle bolighuset. Hentet vann i bøtter og kokt tevann og kaffe på propanblussene. Buffeen deres byr på oster, pølsemat og eggerøre, søt mat og sunn mat på svære fat. Etter en drøy time i to minus, er det er godt å spise lunsj innendørs.

29 år gamle Daniel Solbrekken forteller at han fikk høre om Kilimanjaro-turen av en kamerat som pleier å gå på Frelsesarmeens varmestue i Sandvika.

‒ Hadde det ikke vært for at jeg fikk bli med her, så hadde ikke jeg vært nykter nå, sier Daniel stillferdig.

Han forteller om en livslang kamp med rusen fra før han ble født. Da han var tre år, ble han plassert i fosterhjem. Faren døde av overdose da Daniel var ni.

‒ Jeg hadde det godt i fosterhjemmet, men jeg har alltid slitt med tankene mine. Da jeg var 15 omtrent, begynte jeg med hasj, og senere har jeg brukt mye piller. Legene har ikke klart å gi meg en diagnose, men er enige om at den likner mest på bipolar, forteller han stillferdig.

De siste årene har Daniel drevet mye med snowboardkjøring og vært snowboardinstruktør i Kirkerudbakken i tre sesonger.

‒ Men plutselig får jeg perioder da jeg bare surrer rundt og ikke fungerer, sier han.

‒ Hvorfor vil du være med til Kilimanjaro?

‒ Jeg får aldri denne sjansen igjen. Jeg er kjempeheldig. Hele opplegget er så bra. Det er flinke ledere, et veldig gjennomtenkt prosjekt og en bra gjeng.

Daniel og alle de andre fra Bærum har fellestreningen med styrke og lange turer på beina hver uke.

‒ I tillegg driver jeg egentrening. Jeg har vært med toppturene også, både til toppen av Styggmannen ved Kongsberg og Gaustadtoppen og over Besseggen. Jeg skal klare det! Hvis ikke, blir jeg skikkelig skuffa.

 

Kilimanjaro neste!
Flere av fellessamlingene ble holdt rundt bålet. Foto: Mette Randem
Kilimanjaro neste!
Daniel Solbakken mener han vil holde best på varmen fordi han ligger i midten. Foto: Mette Randem

For et initiativ

Aamir er den siste som har kommet med på laget. Norsk-pakistaneren anser seg som skoleflink, men broren var enda flinkere.

‒ Hver kveld sammenliknet faren vår skoleresultatene våre, og jeg fikk alltid høre at storebroren min var flinkere enn meg. Da jeg gikk i femte klasse, sluttet jeg å komme hjem på kvelden. Jeg gadd ikke høre på det lenger. Når du er 12 år og velger å komme hjem klokka ett om natta, sier det seg selv hva slags miljø du havner i, sier han.

Som 15-16-åring gikk det i fester med alkohol og hasj. Han avanserte til amfetamin, heroin og fengselsstraffer.

– Jeg begynte med heroin i fengsel. Trivdes med å være tøff. Det var liksom mitt kall.

Han fortsetter med en thriller om et langvarig tvangsopphold i Pakistan, retur til Norge og rehabilitering. Etter det var han nykter i åtte år, og alt gikk riktig vei.

‒ Helt til jeg begynte å ufarliggjøre rusen og begynte med øl. Det ble bråk med kona, og jeg fikk et kjempepåskudd til å flykte til det eneste som var mitt, rusen. Derfra var alt bare tragisk, helt til jeg klarte å be om hjelp. Nå er jeg på rehabilitering, men har permisjon for å være her, og etterpå skal jeg ha samfunnstjeneste. I dag kan jeg se folk i øynene og si at jeg ikke ruser meg.

Aamir er imponert over det turgjengen har fått til så langt.

‒ Det er helt rått. For et initiativ. Jeg merker med en gang om de menneskene jeg møter har en ovenfra-og-ned-holdning. Her er det ingen som dømmer meg. Etter mange år ut og inn av fengsel, vet du hvem som er der for deg. Det Frelsesarmeen gjør for folk som meg, gjør ingen andre. Frelsesarmeen er helt unik. Jeg var den siste som fikk plass her. Jeg er kjempetakknemlig og håper virkelig jeg får bidra med noe godt i forhold til gruppa.

 

Kilimanjaro neste!
Tony Bekkengen er en av turlederne. Her forklarer han hvordan de skal bruke liggeunderlagene han nettopp har gitt dem. Foto: Mette Randem
Kilimanjaro neste!
‒ Jeg merker med en gang om folk har en ovenfra-og-ned-holdning. Her er det ingen som dømmer meg, sier Amir Kiyani. Foto: Mette Randem

Lotto-millionærer

Alle teltene er satt opp, bålet er forsvarlig slukket og Ida Bråten (33) roer ned i inne i den rødmalte stua. Hun forteller at hun har prøvd å bli nykter mange ganger, men hver gang har hun manglet nettverk og et fast mål.

‒ Jeg er egentlig et fjellmenneske, så da jeg hørte om dette, var det veldig fristende å prøve, sier hun.

Ida har gått sprangridingslinja på Toppidrettsgymnas. Hun har hund og har hele tiden vært mye ute med den, men rusa seg samtidig.

‒ Nå har jeg vært rein siden i sommer, og allerede nå har jeg masse gode erfaringer jeg kan ta med meg videre. Dette er jeg sikker på jeg skal jeg greie, sier hun bestemt.

I neste øyeblikk daler gløden i stemmen hennes når hun forteller at hun har sosial angst.

‒ Men den kommer ikke når jeg er på en arena som jeg føler er min. Her er jeg i trygge rammer, og dermed føler jeg meg trygg. Denne turen i seg sjøl gir meg selvtillit, sier hun.

Klokka er seks når Tony ønsker velkommen til kveldssamling. 24 turkamerater har dyttet seg sammen foran ham når han begynner å orientere om morgendagen.

‒ Da blir det tur i området rundt her, og vi skal ha med oss mat. Vi skal være ute i tre timer omtrent. På kvelden blir det konsert her med Roy Lønhøiden. Han bor ikke så langt herfra, og kommer hit for å holde konsert for oss klokka åtte. En veldig fin musiker.

Forsamlingen kvikner ekstra opp når Tony forteller at han har noe å dele ut.

‒ Vi har en overraskelse til dere, sier han, åpner en pappeske på bordet ved siden av seg og drar opp en grønn t-trøye foran forsamlingen. «Sammen mot toppen» står det på den. Tony snur trøya, og folket leser på baksiden: Kilimanjaro 2017.

Tony deler ut M- og XL-størrelser og forteller at han er litt stolt av trøyene.

‒ Teksten er trykket på av folk i rusomsorgen i Tønsberg.

Dette var bare en liten del av kveldens gaveutdeling. Fra før har alle deltakerne fått fjellstøvler fra Viking, undertøy fra Ulvang og ryggsekk fra Bergans. Nå melder Tony at alle skal få hver sin sovepose og liggeunderlag av førsteklasses sveitsisk kvalitet.

Tony gjør seg klar til å demonstrere underlaget på gulvet. Foran ham legger Ida hendene under seg på stolen, lener seg forover og banker beina som trommestikker mot tregulvet.

‒ Dette er helt fantastisk dere. Vi er som Lotto-millionærer hele gjengen!

 

Kilimanjaro neste!
Leirbålet flammer inn i Finnskog-natta. Clas Wiklund trives. Foto: Mette Randem

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 6, 2017, du finner flere smakebiter fra magasinet her