a123

Kirkekunst på boks

Vi står i et lager i kjelleren på et parkeringshus i Asker. Tykke betongvegger gir følelsen av et bomberom. Det er ikke langt unna sannheten, men tusenvis av spraybokser med gass under trykk er ikke det største problemet.

Kirkekunst på boks
Thomas Stønjum er graffitikunstner. - Det skal være hellig, for mye, men vi må få opp farten. Foto: Kai-Otto Melau

– Jeg sier til de som handler her, at det er strengt forbudt å tagge i parkeringshuset.

En ting er at det er Thomas sitt revir. En annen ting er at det er hans butikk, der han selger spraymaling til kunder over hele landet – i minimumskvanta, for å luke ut trettenåringene som bare skal ut og gjøre hærverk.

– De kan gå på Jernia, sier han tørt.

Thomas Stønjum er graffitikunster, med regnskap, revisor og merverdiavgift. Det er kanskje ti stykker som tjener penger på graffiti, og tyve, tretti på den kunstneriske toppen. Thomas er en av dem. Alle fire vegger er dekket fra gulv til tak med spraybokser, i esker og i stativ. Rader med pappesker inneholder dyser i ulike størrelser for ulik effekt. Andre kasser inneholder munnbind, plasthansker og gensere, som i en hvilken som helst annen farvehandel.

Det er Thomas sine bilder som pryder Grinilund kirke i Asker, og hans hodeskalle som ble forsiden på den nye konfirmantbibelen. Likevel blir han litt stressa mens vi tar bilder. Vaktmesteren vet godt hva Thomas jobber med, men det gjør ikke alle de andre som har parkeringsplass ved samfunnsfiendens varelager.

Anno 1984

Thomas forteller at det er alt fra privatpersoner til skoler, fritidsklubber og store firma som bestiller jobbene. Det går mye i festivaldekor, stands til eventbyrå og russebusser. Noen firma vil ha et ungdommelig preg, noen vil ha dekor i stua eller på barnerommet. En politimann ville ha dekorert kjøkkenet sitt. Han får både frie tøyler og konkrete oppdrag, og som regel er det en kombinasjon der oppdragsgiveren har noen ideer og Thomas utvikler dem.

– Hvordan begynte det?

– Beat Street, 1984, kommer det på refleks.

For i en alder da de fleste unger drodler i skrivebøkene og tegner på pulten, fikk Thomas en åpenbaring fra USA. Beat Street handlet om en vennegjeng som var dypt inne i den nye, ukjente og fantastiske hip hop-stilen, med breakdance, rapping – og tagging av t-banevogner.

Thomas var solgt. Han hadde funnet et medium ulikt noe annet, og resten er historie – veien gikk fra skisser, sprittusj og kritt til spraybokser og dekorjobber.

Og fra røykehjørnet bak skolen til russebusser – og kirker.

– Grinilund var noe helt for seg selv. Jeg trodde de hadde misforstått hva jeg drev med. Jeg så for meg noen finérplater på en vegg i ungdomsklubben i kjelleren. Da de tok meg med inn i kirkerommet og jeg skjønte hva de mente, var det helt surrealistisk. Så store vegger,og et hellig rom…

For så langt hadde Thomas forbundet kirkerommet med trauste, gammelmodige uttrykk. Faren var sjømannsprest, så han hadde sett mange kirkerom, og ingen appellerte til unggutten. Før han fikk male sitt eget.

– Faren min døde for tyve år siden, så jeg har jo ikke snakket med ham om det. Men jeg skulle ønske han var her, så han kunne sett det.

 

Konfirmanter og pensjonister

Thomas fikk frie tøyler. Temaet var forgjengelighet og håp.

– Jeg så for meg noe fra en barnebibel, men de ville det skulle være røft, og gjerne provosere.

– Hvilke reaksjoner har du fått?

– Overraskende nok bare positive, for det er alltid noen som blir sure. Innvendingene går på alt fra at det er stygt til at det har en dårlig signaleffekt.

Når Thomas er innkalt til kommunen for å drøfte et mulig dekorprosjekt, kan han alltid blinke ut hvem det er rundt konferansebordet som kommer fra kulturetaten og hvem som kommer fra teknisk etat. I Grinilund var alt klart, og med bispekontoret og menighetsrådet i bunnen følte han seg trygg.

– Det var viktig for meg at ungdommen skulle like det, og at det skulle få kredibilitet hos graffitifolket. Konfirmantenefikk være med å spraye, og de fikk med seg sine venner for å se, og slik spredde det seg.

– Har tro en plass i graffitimiljøet?

– Åja, det har det i alle miljø. Folk må jo ta standpunkt rundt verdier og livssyn enten de vil eller ikke. For livet, døden og evigheten er der uansett. Lukker man øynene, er det der når man åpner dem. Mens mye kirkelig arbeid er tilrettelagt for barn og gamle, opplever mange kirker at hele ungdomsgenerasjoner sildrer ut.

– Det skal være hellig, vi må ikke tulle for mye. Men vi må få opp farten, mener Thomas.

Men også pensjonistene i menigheten var med på det som ble en omfattende dugnad når mer enn 200 kvadratmeter ute og inne skulle farges. Og da Thomas fortalte den tyske sprayboks-leverandørensin om Grinilund, ble de mektig stolte. De hadde ikke hørt om noen i hele verden som hadde gjort en slik jobb i en slik skala, og vips, så var Thomas blitt internasjonal.

– Med deres maling, flirer han.

Før han begynte å tegne skisser, googlet han seg gjennom mengder med kirkekunst.

– Jeg tenkte på å sette graffiti inn i glassmalerier, men det ble for tradisjonelt.

Med utgangspunkt i håp og død sirklet han seg inn på hodeskaller, som han har tegnet mye av opp gjennom årene, og den meksikanske allehelgenfeiringen med sine særpregede sugar skulls, hodeskaller med fargerike blomsterdekorasjoner.Mens han fortsatt var i tvil om det passet, fikk han en vekker av kateketen på Grinilund, Nina Engen.

– Hun sa at det vanligste symbolet for de kristne er korset, og at det er et torturredskap. Nå tenker vi ikke på det, vi tenker bare på det som noe positivt, på grunn av Jesus.

Kirkekunst på boks
Da Thomas Stønjum ble bedt om å dekorere Grinilund kirke, engasjerte det hele menigheten. Foto: Reiner Shaufler

 

Dette er et utdrag fra hovedsaken i Krigsropet nr. 3, 2013. Hvis du ønsker å lese flere smakebiter fra Krigsropet, se her.