a123

Kjærtegnet

Kjærtegnet
Foto: Jo Michael

Det går noen usynlige tråder mellom hæin Alf og a Maj Britt. Varmen og omtanken for de små og litt rare.

Kjærtegnet
Maj Britt Andersen mener at Prøysen gjorde alle som hadde falt utenfor samfunnet, sterke. Foto: Jo Michael

− Je har fønni tona mi, sier Maj Britt Andersen, som er ute med trippel-cd-en Mitt Hjerte Er Ditt.

Hun er ikke den eneste som promoterer Prøysen. 23. juli er det stor-kalas, da ville gutten fra Præstvægen blitt 100 år. Artister og musikere trykker dikteren heftig til brystkassa og setter sitt stempel på drøvtygd stoff. For vi tror vi kjenner ham, mannen som serverte slagere som Sønnavindsvalsen og Tango for to.

Men Prøysen er så mye mer. Det oppdaget Maj Britt Andersen for 26 år siden da hun begynte å grave i stoffet hans. Ukjente sanger lå glemt, stoff manglet melodi. Og her var det mer enn lettbente Hompetitten. Ikke bare fant hun ei glemt vise om godteri og tannstell. Det handlet om gnagende samvittighet på dødens rand, om ensomme, trassige jenter som står mot folkesnakket − og om en varsomhet overfor skaperverket.

Siden er det blitt tre skiver og hundrevis av forestillinger om n’ Alf for små og store. Nå er Prøysen-platene hennes samlet og relansert, og i sommer turnerer hun med Viggo Sandvik og storesøster Inger Lise med showet Hematt med Prøysen.

− Men hører Prøysen heme på Toten?

Maj Britt ler: − Det sa bestemor også: «Hæin er litt våres óg». Vi syntes liksom at vi kjinte’n. Men jeg tror hele Norge trykker ham inntil seg.

Det er lenge siden hun stod i småklassen og sørget for underholdningen på Skreia med Du ska få en dag i mårå. Mjøsa har hun seilt vekk ifra for lenge siden, nå sitter hun på kafé i Asker og snakker seg varm om vennskapet med n’ Alf.

− Jeg kommer også fra enkle kår, fra en arbeiderfamilie. Vi hadde ikke mye, men med kjærligheten fra mor, far og bestemor og bestefar, så klarte vi oss godt.

«Hæin tala nesten som øss. Hæin hadde vøksi opp i det såmma læind-skapet, rik på vakker natur, men fattig på mye ænna, og likevæl lykkelig», skriver hun i hyllesten på platecoveret. De har mye felles bagasje.

43 år skiller dem, men de deler samme tankegodset: «Hæin skreiv om dom som hadde minst i samfunnet, og heltene hass var alltid onger, de små og de rare».

− Varmen og nestekjærligheten hans har jeg på følelsen av at kommer fra Bæssmor Matja. Ja, jordmora i Julekveldsvisa var høyst nærværende i Alf Prøysens barndom.

− Hun ga ham lys i livet. Bestemora kom med de kloke tingene til ham, hadde et stort hjerte og ga så mye av seg sjøl. Hun var selv tjenestekjerring, men på julaften gikk hun rundt på gårdene og tok stellet for unge folk, slik at de kunne få reise hjem til familiene sine. Jeg tror Alf var stolt av henne.

Klart hun er på fornavn med ham. Etter kabareten Nå seile vi på Mjøsa på Det norske teatret i 1988, har hun gått tett på stoffet og gjort det til sitt. Stilen på de tre platene er myk, lett og underfundig. Det bobler av humor og lekenhet, men byr også på trass og

speiler den beiske kampen mot bygdedyret før det bitre vaskes bort av vakker naturlyrikk. Maj Britt tuller seg gjennom Bakvendtland, godt hjulpet av Prøysen-imitator Gustav Nilsen, før de mørkere valørene overtar.

− Hva er det med Prøysen som gjør ham evig aktuell?

− Det handler om kjærligheten, også den vanskelige. Kanskje var den vanskelig i livet hans også. Som når han skriver i Det er vondt om den upopulære gutten som aldri får lov å danse med noen. Han skriver om det hverdagslige, men på en så dyp måte at det lever år etter år, sier hun.

Prøysen lodder dypt i det usagte, det såre. Som hva et lite kjærtegn kan gjøre for den som står alene igjen:

Et lite kjærtegn fra en som går forbi/ Kæin varme den som står igjen / Ingen lenker, bånd og tvang/ Bære strofen ta en sang/ Et lite kjærtegn fra en som går forbi.

 

Kjærtegnet
23. juli ville Alf Prøysen fylt 100 år. Foto: Scanpix

Gjorde jinten sterke

«Hæin Alf gjør øss jinten så sterke», sa farmoren til lille Maj Britt, hun hadde en voldsom respekt for arbeiderdikteren.

− Først da jeg ble voksen, skjønte jeg hva hun hadde ment.

På flatbygdene var forskjellen mellom fattig og rik gapende stor. Husmannsgutten hadde små sjanser til å klatre oppover på karrierestigen. Det hjalp ikke å være skoleflink, Prøysen ble griskokk. Stipendet han søkte til Kunst- og håndverksskolen, fikk han ikke, antakelig på grunn av klassebakgrunnen.

− Det var nok bittert for ham, og han bar nag. Men sjøl hadde han sterke forbilder. Mora Julie stod rakrygget, og trodde hele tida på sønnen. Hun tok vare på innpakningspapiret, så sønnen fikk tegne, både der og på veggen ved senga si. Om kvelden leste hun Shakespeare og eventyr for ungene, så Prøysen lærte veldig mye i ung alder. Men læreren gjorde narr av kunstneren i ham, du skulle ikke ha drømmer når du var arbeidergutt. Mye av dette kjente bestemora mi på, og det var tøft. Som ung drømte hun om post i Oslo, så da jeg flytta til Oslo og kom hematt med en bykar, syntes hun det var fryktelig stas og pynta seg veldig når vi kom på besøk, smiler Maj Britt.

Bykaren var Asker-musikeren Geir Holmsen, som har tonsatt tekster, arrangert og produsert Prøysen-platene.

− Bestemor vokste opp i ei tid der mannen bestemte alt og det ikke var vanlig at kvinnene stod på barrikadene. Og selv om bestefar var myk, var hun ikke vant til å få honnør fra noen. Men Prøysen gjorde kvinnene sterke, alle som falt utenfor i samfunnet. Han tok vare på de som hadde minst. Bestemor sa til meg at stemma hass Alf var så viktig for øss alminnelige folk å lytte tel.

I noveller, lørdagsstubber og i dikt forteller dikteren om jenter som sviktes og havner i ulykka. Noen går det ikke så bra med, ei drukner seg når støtten forsvinner rundt henne. Men han skildrer også modige, stolte kvinner som nekter å gråte over uretten de opplever.

 

Kjærtegnet
− Det var noe trygt med Prøysen. Når han kom på radioen, måtte jeg sitte der og klarte ikke gå fra. Han snakket så utrolig inderlig, rett inn til oss, sier Maj Britt. Foto: Jo Michael

Tok øss på alvor

Oldemoren til Maj Britt, Ida Regine, fikk et altfor kort liv. Hun var aktiv soldat i Frelsesarmeen på Stange i Hedmark.

− Bestemor var så stolt av mora si. Jeg kan også kjenne på denne stoltheten og respekten for Frelsesarmeen. Oldemor døde ung, rundt 30 år, så bestemor var bare halvannet år gammel. Jeg husker at hun sang skillingsviser for oss, gråt mellom versene og fortalte fra sin egen triste barndom.

Maj Britt blir ettertenksom: − Barndommen bestemmer mye. Du kan miste taket underveis. Da er det viktig å vite at det er noen som er glad i deg.

Og kjenne at «hele væla er et bæssmorfang». På Skreia hadde hun besteforeldre med «eventyrhus». Bestemora holdt åpent hus for alle, også for dem som ikke hadde det så greit. Det samme gjorde Julie Prøysen som tok til seg ei lita jente da en fortvilet mor stod på dørstokken med babyen i armene.

«Prøysen tok øss onga på alvor», skriver Maj Britt.

− Det var noe trygt med Prøysen. Når han kom på radioen, måtte jeg sitte der og klarte ikke gå fra. Han snakket så utrolig inderlig, rett inn til oss.

Hver morgen, på slaget for Barne-timen for de minste, satt Maj Britt klar ved radioapparatet med to-øringen og sparegrisen fra Toten Sparebank. Da tv-apparatet kom på plass i stua på midten av 1960-tallet, satt søskenflokken Andersen klistret og så på Kanutten og hennes følgesvenn, uteliggeren og gatemusikanten Romeo Clive, spilt av Prøysen. I ettertid kjenner hun på respekten han hadde for mennesker rundt seg.

− Jeg har jo aldri møtt ham, men jeg tror han må ha vært like god mot uteliggeren som «oss andre». Han tok seg tid til å prate med folk og lærte sikkert mye av dem han møtte. Kanskje er det derfor vi har fått så mange fine historier vi kan kjenne oss igjen i.

Samfunnet er ikke blitt mer barnevennlig med årene, synes hun.

− Mange tar ikke barn på alvor. Da jeg begynte å lage barne-tv, fikk jeg respons på at jeg snakket til ungene. Kanskje fordi jeg vokste opp med voksne som tok meg på alvor. Er det noe man skal ta nøye på, så er det det man gjør for barn. For de er så mottakelige, på godt og vondt.

Hun glemmer ikke Anka, den kloke læreren på Stangeskolen. Muligens var hun inspirert av Du ska få en dag i mårå; for Anka syntes det var like viktig med tegning som regning. Maj Britt observerte romsligheten, og forsto at dikterens stemme hadde noe å si henne. Teksten om å få starte på nytt, sank inn.

Et sted på vei inn i tenårene ble Prøysen borte, og det ble flere års pause fra visene. Som 14-åring ble hun vokalist i popbandet Bruno. Samme år, 1970, døde helten fra Barnetimen.

– Da jeg hørte det på radioen, var det vemodig og sårt, sier hun og legger hånda forsiktig ved hjertet.

 

Det største i væla

Prøysen var smertelig klar over at alt har en ende. «Slipsteinsvælsen går og går», synger Maj Britt mollstemt. Hun har også Eventyr på repertoaret, den alvorstunge visa han skrev rett etter at mora Julie døde.

− Julie var så redd på dødsleiet, og lurte på om hun virkelig kom til

himmelen. Sønnen trøstet henne og forsikret henne om at hun alltid hadde vært god nok. Jeg tror han hjalp henne over, sier hun ettertenksomt.

− … og det er bra!

Både hun og n’Alf har sittet ved sengekanten og sett mora forlate dem. Maj Britt ble redd for døden der hun så livet smuldre bort. Mora som hadde tatt fram gitaren og sunget for ungene hver eneste kveld og bedt for dem alle sammen, nå var det slutt.

− Mor var dypt personlig kristen. Hvis noe var vanskelig, ba hun til Gud. Min trøst var at mor var trygg i sitt møte med døden. Nå var det jeg som sang alle sangene hun hadde sunget for oss, alle de gamle pinsevennsangene. Da rant tårene på henne, da var hun så lykkelig.

Kjærligheten moren ga, har Maj Britt tatt med seg videre.

− Det største i væla er kjærlighet. Jeg kaller meg en tvilende troer, og tror at vi skal være mot andre slik vi vil at andre skal være mot oss. Det ligger det så mye kjærlighet i. Da ville verden være god å leve i for alle. Det høres naivt ut, men da vil jeg heller være naiv, for jeg tror på det gode i mennesket.

Så hva med humoren? Snert og underfundige observasjoner ga Prøysen stjernestatus.

− Julie sa at er det et våpen som er viktig, så er det humor. Den kan brukes mot det meste. Alf klarte å bevare den barnlige sida gjennom hele livet. Det er bredden som gjør ham til en stor dikter.

− Spelldåsen er kanskje den sterkeste fortellingen om nærhet. Da jeg sang den første gang, begynte jeg å gråte. Den minte meg om barndommen min og det lyset som bestemor ga til meg:

Rør æiller verket som laga låten. Nei slike ting har vi ittno med/ Men er du stille og følgje takta/ så har du tona i ny og ne, sier den kloke bestemora i sangen.

− Je vil ikke tukle for mye med verket, men er gjerne frivillig ambassadør for Prøysen.

marit.dehli(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropets sommernummer, 2014. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer og få sommernummeret i posten om noen dager.
Følg gjerne Krigsropet på Facebook!