a123

Kjemper for Stedet

Er det mulig å holde seg rusfri over tid? Gode venner og et nyktert miljø hjelper.

Kjemper for Stedet
– Jeg håper Stedet alltid vil være der, sier Winnie Melody Meyer (t.v.), her sammen med Karin Sommer som jobber på Stedet Sagene. (Foto: Mette Randem)

‒ Stedet betyr trygghet, det betyr alt! sier Winnie Melody Meyer og slår ut med armene.
De siste tre årene har hun vært fast gjest i Frelsesarmeens lokaler på Sagene i Oslo.
‒ Her får jeg noe fast å gå til i hverdagen. Når jeg kommer hit, føler jeg en godhet.
Hun er ikke den eneste. Folk som kommer til det rusfrie kom-ogbidra-tilbudet har funnet tilhørighet. Noen sier de er kommet hjem.
‒ Det fine med Stedet, er at det er åpent på kveldene. Det gjør at folk slipper å sitte og gnu hjemme alene, sier Cato.
Hun og tre andre deltakere stilte villig opp foran kamera. På en film som nå kjøres på Facebook og Instagram forteller de om hva Stedet betyr for dem. Sammen med andre ildsjeler i Frelsesarmeen kjemper deltakerne for fortsatt drift gjennom kronerulling.
‒ Jeg håper Stedet alltid vil være der, sier Winnie.
Men framtida er usikker. I fjor varslet Nav stans i nye tilskudd. Frelsesarmeens rusomsorg trenger derfor friske midler for å kunne fortsette i fire nye år. følge folk hele veien
‒ Stedet skiller seg fra andre tilbud ved at vi har litt andre åpningstider. Deltakerne tar ansvar her også på lørdager eller på julaften og nyttårsaften. Så lenge noen vil, holder vi åpent, forteller avdelingsleder Tanya Knøsen.
Aktiviteter og turer står alltid på ukeplanen. Noen får arbeidstrening i kulturkafeen et steinkast unna. Andre er med på musikkterapi, jam, låtskriving, gatefotball eller trening. Siden i sommer har noen syklet langs Telemarkskanalen, andre har teltet ved havet, og noen har vært på langfart til Alta. Folk betaler en egenandel, så er det bare fantasien som setter en stopper for reisemålet. I løpet av en uke teller de 120 besøkende på Stedet. Fra to om ettermiddagen til åtte om kvelden står dørene på vid vegg. Akkurat det betyr mye for den som vil bygge nytt nettverk.

Kjemper for Stedet
Er det mulig å holde seg rusfri over tid? Gode venner og et nyktert miljø hjelper.
‒ Når en blir rusfri, forsvinner en del tilbud, for eksempel Feltpleien, og folk blir gående på egenhånd. Derfor blir vi med på møter med Nav, vi følger folk til fastlegen, hjelper dem med å finne leilighet og å flytte. Mottoet vårt er å følge personen hele veien, sier Tanya Knøsen.
Deltakerne merker omsorgen. Pawel, som opprinnelig kommer fra Polen, kan ikke få fullrost tilbudet:
‒ Stedet Sagene er nesten hele livet mitt! Jeg tror ikke jeg kan leve uten det. Før hadde jeg ingen norske venner, men nå har jeg fått flere. Det viktigste er at folk har det samme målet, å være edru.
‒ Her møtes vi på lik linje og har et friskt fokus. Vi spør folk hva de er interessert i, hva de har lyst til å gjøre. Vi ser at det gjør noe med deltakerrne å få tillit, sier Tanya Knøsen.
I bakgården koser folk seg i høstsola. Noen tar en røyk mens hundene deres får løpt fra seg på gressmatta. Andre kjæledyr er også velkomne.
‒ Her ligger undulaten til mamma begravet, sier Winnie og peker på en grå gravstein ved redskapsskjulet. En liten hvithåret tispe farer forbi. Helt hvit er den forresten ikke, pelsen er forsynt med rosa striper.
‒ Chanel har vært hos frisøren. Stripene varer i fire måneder, forklarer Michelle på vei ut av musikkrommet.
‒ Jeg ville ha striper for at hun skulle se tøffere ut. Mange kicker og sier at det er jo en hund, men ungdommer som ser henne, sier det er kult.

Blir rolig i hjertet
På Stedet får ikke Michelle bare brukt kreativiteten sin, hun får også sosial input.
‒ Stedet er veldig bra for meg. Noen ganger føler jeg meg ensom, men da har jeg noe å gå til og venner jeg kan snakke med. Du føler deg ikke alene, her har du folk som støtter deg.
Et stort pluss er aktivitetstilbudet.
‒ Vi får være med på mange fine turer. Noen ganger drar vi til Oslo Met der en fysioterapeut setter opp eget program for oss. Vi har også gitarkurs, pingpong og tennis. Det hadde vært kjedelig hvis jeg ikke hadde hatt aktiviteter å gå til.
Stedet drives i lokalene til Frelsesarmeens menighet, Sagene korps. Michelle kjenner ofte på et gudsnærvær når hun kommer inn døra.
‒ Jeg får en følelse av ro og fred. Jeg vet at Gud passer på meg. Jeg føler jeg får masse kjærlighet og blir rolig i hjertet mitt. Gud er her, han er en far for oss. Hun glemmer ikke barndommen da hun var juniorsoldat i Frelsesarmeen. Det betydde mye. Nå er drømmen hennes å utvikle prosjekter. Ideer har hun nok av.
‒ Jeg har tegnet og designet en elsykkel som er i produksjon i Kina. Den har batteri i setet og norsk flagg foran. Den kommer til våren, sier hun, og Den nyeste oppfinnelsen hennes er en portabel elektrisk lader til el-biler.
‒ Målet mitt er å utvikle miljøvennlige elektriske varer, sier hun bestemt.
Cato tar plass foran kameralinsen.
‒ Hva jeg har som mål?
Han tygger litt på spørsmålet. Han er en av Stedets faste deltakere og stikker innom flere ganger i uka.
‒ Så lenge jeg holder meg rusfri, er det et mål i seg selv. Jeg ønsker å utvikle meg til en bedre utgave av meg selv, noe jeg synes jeg klarer godt nå om dagen.
Han er glad for at han er blitt flink til å fylle livet med noe konstruktivt, men ville nok klart merket det hvis Stedet Sagene forsvant:
‒ Da hadde jeg kanskje sittet hjemme. Her treffer jeg mange hyggelige mennesker, både blant deltakere og personell. Stedet er blitt en del av livet mitt.

Nye drømmer
Winnie løper til og fra musikkrommet der hun bryner seg på bass, trommer og ukulele.
‒ Hvor hadde du vært uten dette tilbudet?
‒ Det har jeg tenkt på mange ganger. Det vet jeg faktisk ikke. Jeg har hatt noen utfordringer de siste årene, men aldri siden jeg begynte på Stedet, fastslår hun.
Først som godt voksen fikk hun diagnosen ADHD, riktige medisiner og et roligere liv. Hun har fått mer kontroll over konsentrasjonsvanskene, og våget å ta opp igjen skolegangen. Fremtidsplanene er klare: ‒ Jeg vil bli barne- og ungdomsarbeider! sier Winnie.
Første steg på veien er å fullføre matematikk på ungdomsskoletrinnet.
‒ Jeg drømmer også om å fortsette med musikken. Jeg visste ikke at jeg var så musikalsk før jeg begynte her, sier Winnie og dyrker interessen ytterligere med pianotimer på voksenopplæringen.
Avdelingsleder Tanya Knøsen understreker at Stedet forandrer seg hele tiden.
‒ Stedet hadde aldri vært det det er uten menneskene. Vi fokuserer på ressursene til folk. Men vi ønsker at Stedet skal bli mye mer, og vil følge behovene til deltakerne. De skal få være med å fylle innholdet. Det er nok uvant for noen, men her er det ingen pekefingermoral. De som kommer, skal få kjenne at her har de noe å si. På Stedet får de bety noe for seg selv og for andre.
Pawel trer sykkelhjelmen over den grå hanekammen. Det er på tide å dra tilbake til Kalbakken der han er på rehabilitering. Turene til og fra Stedet blir noen mil i uka, men det er definitivt verdt det. Miljøet gir mersmak.
‒ Det er her jeg har vennene mine. Jeg går hit omtrent hver dag, ellers ville jeg vært alene. Kanskje ville jeg heller ikke vært edru, og det er det verste for meg. Jeg drømmer om å jobbe som frivillig i Frelsesarmeen, kanskje her på Stedet.

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 41/2018.

Vil du støtte Stedet? Benytt kontonr: 3000 15 07350 merket «væresteder rus» eller Vipps 2309.