a123

Klosterliv i fengsel

Stillhet. Samtaler. Korsfestelse av synder. Tilgivelse og nytt selvbilde. Brødre-fellesskap. Det er noe av innholdet når kriminelle ved Halden fengsel deltar på tre ukers stille retreat.

Mastodonter av murer lukker livet i Halden fengsel inne. Bak de utilnærmelige betongveggene soner nærmere 250 menn lengre dommer for alvorlig kriminalitet.
De tre siste somrene har 18 innsatte, i regi av Frelsesarmeen, Den norske kirke og Kriminalomsorgen, gjennomført ignatiansk retreat. Det vil si at de i tre uker har levd i stillhet, gjennomført åndelige øvelser, meditert og fått åndelig veiledning.
Retreatens opphavsmann er Ignatius av Loyola (1491–1556) som var en katolsk munk, helgen og grunnlegger av Jesuitter-ordenen.
Resultatene har vært oppsiktsvekkende. Både innsatte og ansatte forteller om en dyp, indre endring av selvbilde og oppførsel. Ansatte som har arbeidet mange år i fengselsvesenet, har ikke opplevd lignende. De innsatte blir mer medgjørlige og deltar aktivt for å skape gode miljøer i avdelingene.
En av de innsatte beskriver i rapporten «Retreat i Halden fengsel», utarbeidet av professor i sjelesorg, Leif Gunnar Engedal, retreaten som en oppvåkning. En annen kaller den en gudegave, og en tredje sier at det er så mye dybde rundt retreaten.
Samtlige 12 som i løpet av de to første somrene har deltatt, har opplevd positiv livsendring. Også for de seks siste som var på retreat i sommer, er erfaringene gode.

Klosterliv i fengsel
Fengselsdirektør Are Høidal opplever at retreaten skaper store endringer i deltakernes liv. Foto: Kristianne Marøy

Ekte vare
Direktør i Halden fengsel, Are Høidals store drøm var en gang å bli politi, men et dårlig syn ødela den muligheten. I stedet gjennomførte han juristutdannelsen med tanke på å bli aktor og påtalejurist. Sommerjobber i Oslo fengsel gjennom flere år, førte Are imidlertid på innsiden av norske fengsler.
I 2010 var det derfor han som kunne ta i mot de første innsatte til soning av lengre dommer ved det nyåpna høysikkerhetsfengselet i Halden.
I forbindelse med etableringen ble det lagt inn ekstra midler i budsjettet. Bestillingen var klar: Være i front når det gjelder fengselsfaglig virksomhet og utviklingsarbeid. Allerede før Are Høidal ble ansatt, hadde han som direktør i Oslo fengsel vært på besøk i Sveriges mest kjente fengsel Kumla og sett hvordan retreat ble gjennomført der.
– Det var jo veldig radikalt og helt sprøtt, tenkte jeg da. Jeg er åpen for alt, men syntes dette var rart. Det var likevel tøft at de satset slik, men jeg visste at forholdene i Oslo fengsel ikke tillot slike aktiviteter.
Da Are i 2010 kom til Halden, hadde han imidlertid ikke sluppet taket i ideen. Han så at man ved Kumla fikk til endringer man ikke fikk til på andre tiltak. Det fungerte. I tillegg fant han et notat om «retreat i fengsel», som var utarbeidet av blant annet Frelsesarmeen.
– Det gjorde at jeg igjen kunne ta opp denne tanken. Var dette mulig å få til her i Halden? Derfor ble jeg med i den gruppa som planla dette.
– Hva har vært krevende ved gjennomføringen?
– Fengselslogistikken, at vi driver et høysikkerhetsfengel. Jeg skulle gjerne hatt mer ro rundt forberedelser og gjennomføring. Det er alltid mye støy og uro i forbindelse med et fengsel. Selve retreaten flytter inn på den avdelingen som er mest skjermet. Vi tømmer åtte celler og setter de som skal delta på retreaten der. På Kumla i Sverige har de et eget kloster som er helt skjermet fra den vanlige fengselsdriften. Dermed slipper de å flytte innsatte og på den måten skape uro.
Are Høydals drøm er et permanent kloster på innsiden av de store murene.
– Vi trenger ikke så mye. Vi har en hage hvor vi kan bygge et kapell med noen ekstra fasiliteter. Vi må utvide hagen noe og oppgradere den, men det er så lite som skal til. I tillegg trenger vi et årsverk som kan drive retreatarbeidet gjennom hele året.
Are sukker over den norske tregheten.
– Vi er så redde for endring, så konservative. Alt er skummelt og det er vanskelig å få luftet ideer, sier en utålmodig fengselsleder.
– Og det fineste for deg i løpet av retreaten?
– Det er avslutningsdagen og festen hvor jeg taler sist av alle. Da har jeg hørt garva kriminelle, som jeg har kjent i flere år og vet hva har gjort, fortelle hvordan de har opplevd å være her. Det har vært utrolig rørende. Jeg kjenner at dette er ekte vare. Det skjer noe spesielt i løpet av en retreat.

Vinne lederne
Fengselsprest Reidar Faanes har arbeidet i norske fengsler de siste atten årene og opplever noe av det samme som Are Høidal.
– Jeg har vært med på mange program, men ingen som dette. Vi hadde et program på Ullersmo som het «Ny start». Der var det åtte innsatte med hver gang, og vi hadde det fire dager i uka i tre måneder. Programmet varte i fem år. Totalt sett vil jeg si det var tre eller fire av deltagerne det skjedde varige endringer med. På retreaten har vi sett at alle tolv som var med de to første gangene har gjort store livsendringer, og så håper og tror vi at det samme skjer med de seks som var med i sommer.
Reidar summerer retreatens hovedingrediens slik:
– Kjærligheten er et tema alle snakker om i ettertid. Det er en kjærlighet som kommer utenfra, og som både den kristne, muslimen og ateisten opplever. De blir opptatt av sin egen kjærlighet og å elske andre mennesker.
Noe av det sterkeste Reidar opplever, er i tillegg hvordan deltagerne møter tilgivelsen.
– Både det å kunne bli tilgitt selv, men også ønsket om å få fortelle sine ofre at de har tatt et oppgjør med det gale de har gjort, gjør inntrykk.
I tillegg til å veilede retreatens ledere underveis, har også Reidar et stort ansvar for å velge ut deltagerne samt følge dem opp i ettertid.
– Første gangen var det viktig å få med de som hadde innflytelse i miljøet. Greier du å tenne en leder i det kriminelle miljøet, har du en talsmann som de andre lytter til. I hver gruppe har jeg hatt en eller flere ledere som de andre på godt og vondt ser opp til. Når disse forandrer seg, merkes det på de andre. Før fikk de med seg gutter ved å true dem, men etter å ha vært på retreat, snakker selv de tøffeste på en annen måte.
De to siste gangene har også Reidar fått med seg et par av de tidligere deltagerne i utplukkingen av nye deltagere. Disse har i tillegg vært med som retreat-verter.
– Vi ser etter motivasjon, at de har lyst, og at de er i stand til å være stille i tre uker. I år var det faktisk flere som ønsket at det hadde vart enda lenger.
I tillegg ønsker Reidar å utfordre retreaten ved å velge noen som blir sett på som krevende.
– Jeg velger alltid et par som systemet ikke har tro på. Vi må ha noen å bryne oss på. Det er kanskje disse som trenger det mest.

I dypet av sin sjel
I arbeidet med å få til retreat på permanent basis er det også levert en rapport, «Retreat i fengsel», i forbindelse med satsningen. Den er utarbeidet av Leif Gunnar Engedal, professor i sjelesorg og en av de mest erfarne fagpersoner innenfor området.
Han forteller at de viktigste funnene er hvordan menn med blytunge livshistorier blir berørt i dypet av sin sjel.
– De endrer fokus og tankegang. Flere forteller om dyptgripende frigjøring fra skyld og selvforakt. De opplever en ny og annerledes frihet. De ser sitt ansvar og er rede til å gjøre opp for seg. Og alt skjer i en stilhet som skaper et fellesskap de aldri før har kjent. De støtter og hjelper hverandre som brødre.
Det som har overrasket Engedal mest, er det dype alvoret og den åpenheten de innsatte går inn i retreaten med, og deres evne til å reflektere over det de opplever på så dyptgående og nyanserte måter.
– Hva har vært det viktigste for de innsatte under selve retreaten?
– Flere understreker at alt i retreaten henger sammen, at det er vanskelig å skille. Jeg tror likevel at tre stikkord fanger det viktigste: Stillheten, fellesskapet og symbolhandlingene. Stillheten konfronterer, fellesskapet bærer, symbolhandlingene frigjør og forsoner.
– Hvilke tanker gjør du deg om at et «retreatprogram» fra 1500-tallet fungerer i møte med innsatte i fengsel?
– Det synes jeg er strålende – og i grunnen ikke veldig overraskende. Tvers gjennom alt mangfold, alle variasjoner og all historisk og kulturell forandring, finnes det antakelig noen grunnleggende fellesmenneskelige utfordringer. Det er disse den ignatianske retreaten fokuserer på. Det geniale er at man holder sammen tre avgjørende ting: En dyptgående bearbeiding av menneskelig erfaring; fleksible rammer innenfor en fast grunnstruktur; en frimodig overbevisning om at Gud er nær over alt og søker menneskers fellesskap.
Leif Gunnar Engedal ser for seg at tiltaket bør utvikles videre og bli permanent.
– Hvis man mener alvor med å satse på tiltak med rehabiliterende virkninger, har jeg absolutt tro på dette. Det ville være av stor verdi dersom retreaten ble et permanent tilbud. Det krever i så fall to ting: At det bygges en egen enhet hvor retreaten kan gjennomføres, altså et «kloster i fengslet», og at det rekrutteres flere dyktige retreatledere. 

Klosterliv i fengsel
Fengselsdirektør Are Høidal sammen med retreatleder og frelsesoffiser Marit Skartveit. "Vi har stor tro på at hver enkelt er verdifull og har noe unikt å bidra med. Når de innsatte merker at vi virkelig mener det, så kommer også troen på seg selv", sier hun. Foto: Kristianne Marøy

Dette er et utdrag fra hovedsaken i Krisgropet nr. 42, 2015. I bladet kan du lese resten av denne saken, hvor også Marit Skartveit, offiser i Frelsesarmeen, er intervjuet av Randi Bjelland. Marit har arrangert fengselsretreat med Kjell Nyhus i tre år.

Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.