a123

Kort og godt om vondt og lenge

– Det var et dyp hvor tankene var fraværende og følelsene manglet navn, sier Anette Gilje om årene med kronisk utmattelsessyndrom – ME. Nå kommer sangene som har vokst fram fra de krevende årene.

Kort og godt om vondt og lenge
– Jeg har lært å nåstille meg, sier Anette Gilje etter mange år med ME. Nå har hun puttet erfaringene inn i viser. Foto: Silje Eide

TEKST: Ingebjørg Lyster

 

Anette Gilje skulle gjerne hatt andre erfaringer å skrive viser om, men hun skriver ut fra de erfaringene hun faktisk har. Erfaringene er vonde og såre, og de er nå puttet inn i viser som er enkle og korte nok til å nå fram til andre som orker like lite som hun har orket selv.

Hvis du googler navnet hennes, kan du fort bli imponert over hvilke spor denne allsidige kvinnen har satt

etter seg. På Wikipedia blir hun omtalt som forfatter, coach og foredragsholder. Noen bør snart ta ansvar og føye til «låtskriver og visesanger», for i disse

dager utgir Anette sin første CD. Hvem skulle tro at hun har brukt det meste av tiden til å hvile? Siden 1995!

– Jeg ble aldri frisk etter kyssesyken. Den gjorde noe med immunforsvaret mitt, og jeg fikk ME, forteller Anette kort – en historie hun har fortalt utallige ganger i håp om at folk skal forstå, og at forskningen på kronisk utmattelsessyndrom skal gi resultater.

– Denne diagnosen forklarer kanskje tittelen «Stille sanger»?

– Ja, dette er en plate for dem med lav lyttekapasitet. Hver sang er veldig kort, og lydbildet er enkelt. Jeg savnet selv så veldig å orke å lytte til musikk.

 

Jeg ligger og lader
i dager, måneder og år
Jeg hviler og venter
Tiden går

 

Anette er strålende fornøyd med å ha fått med seg Lars Martin Myhre på laget.

– Gitarlyden er den vakreste jeg vet, men jeg begynte selv å spille for bare to år siden. Lars Martin er både gitarist og produsent for plata. Han spurte meg om hvordan jeg ønsket at lydbildet skulle være. Jeg svarte at det skal kjennes som om jeg sitter på sengekanten og synger bare for deg som er syk. Og sånn er det blitt.

 

Kan du gi meg en klem?
Jeg savner sånn
å være blant folk
og kjenne at jeg hører til
Kan du sitter her litt
vær så snill?
Sitt her litt til

 

Å bli glemt

Anette var nyutdannet diplomøkonom og nyansatt kontorleder i Høvik menighet da hun ble syk. Hun var én av 40 kvinner som fikk lederutdanning i Det lutherske verdensforbund.

– Det såreste var alle menneskene som ble borte fra livet mitt. Når du får en kronisk sykdom som gjør at du ikke kan bidra lenger, er det så lett å bli glemt. Det er vanskelig å forholde seg til andres sykdom, vanskelig å forstå. Da jeg var på det dårligste, måtte folk først komme inn i rommet og bli der en stund før jeg fikk vennet meg til det. Så kunne de begynne å prate lavt.

– Hva tenker man på når man ligger sånn, dag etter dag?

– Da jeg var dårligst, tenkte jeg ikke så mye. Jeg var for syk til å holde en bevisst tankegang. Det var et dyp hvor tankene var fraværende og følelsene manglet navn. Dette var ikke den vondeste tiden. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være. Når rommet er så fritt for tanker og bekymringer, da er det ganske stille.

Anette klarer å smile når hun forteller om hvordan hun hamstret barnemat på glass. Den blandet hun ut med vann for å slippe å tygge. Det orket hun ikke.

– Jeg lærte å nåstille meg, sier hun. – Ikke nullstille – det synes jeg er et tullete ord. Men å nåstille seg er bra.

Bortsett fra dette, kan ikke Anette komme på at hun har lært så mye av sykdommen. Den har frarøvet henne mye og ikke gitt noe tilbake.

 

Jeg har ikke blitt vis
av å ha det vondt
Jeg er ikke klok av skade
Alt smertene gjør
er å minne meg om
at livet var enklere før

 

– Men du kunne ikke laget disse sangene om det ikke var for alt det vonde du har vært gjennom?

– Da kunne jeg laget andre sanger, svarer Anette bestemt, og vil absolutt ikke være med på å gi noen mening til sykdommen. Hun har mye å si om akkurat dette.

– Noen gode venner har sagt til meg: Det skal bli spennende å se hva Gud vil bruke deg til nå etter alle disse erfaringene. Det er godt ment, men det sårer meg likevel. Det er fordi det jeg har opplevd, har vært så umenneskelig. Så voldsomt. Så ensomt. Det kan ikke forsvares av Gud, og det er ikke påført av Gud. Det er ren og skjær uflaks og fullstendig meningsløst.

– Hvor var Gud i det vonde?

– Han var der jeg var. Og jeg var der han var. Det er mitt gudsbilde – at han er! Og det gudsbildet hadde jeg med meg da jeg var på det dårligste også. Hjernen fungerte ikke til de store grublerier, og det var ikke en eneste englevinge som blafret over meg. Men jeg fant en slags ro – den samme roen som mange finner i meditasjon, tror jeg.

 

Jeg lever så lite
her inne er mitt univers
med puter og pledd
og vindu mot verden

 

Kort og godt om vondt og lenge
– Det meste av tiden min må jeg fortsatt tilbringe på sofaen, og så gjør jeg gjesteopptredener ute i livet, sier Anette Gilje. Foto: Silje Eide

Gjesteopptredener ute i livet

Men så kommer frustrasjonsfasen, og Anette tenker at det kan være i den fasen at platen hennes kan være god å lytte til. Når kreftene blir litt større, men ikke store nok. Når man lengter etter musikk og lengter etter at noen kan forstå hvordan man har det. Kanskje sangene også kan hjelpe noen til å tro på framtida:

 

I skapet står det sko
De står og støver ned
Men ennå vil jeg tro
på at de en dag
skal ta meg med
ut i solen
på dans i sommerkjolen

 

I dag går Anette på egne ben, selv om den elektriske rullestolen fremdeles er en god venn å ha. De som kjenner henne, forteller om ei strålende, morsom og entusiastisk dame som har engasjert seg i visemiljøet de to siste årene, og som kjennetegnes ved sin evne til å inkludere og oppmuntre andre.

– Jeg har jo svart belte i å ikke være inkludert selv, forklarer Anette. – Dessuten er jeg en gammel speider. Som jentunge tok jeg speiderløftet veldig alvorlig, og det ligger dypt i meg at jeg skal prøve å gjøre noe for Gud og medmennesker – helst en god gjerning hver dag. Det var vondt da jeg ikke kunne gjøre noe for andre. Derfor er det utrolig stort for meg hvis sangene mine kan bety noe for noen.

– Er du frisk nå?

– Jeg bruker ikke ordene syk og frisk. Det meste av tiden min må jeg fortsatt tilbringe på sofaen, og så gjør jeg gjesteopptredener ute i livet.

Anette smiler og innrømmer at hun er nervøs og veldig sårbar nå når sangene skal møte verden. Men hun har ikke råd til å møte livet forsiktig etter alle årene i isolasjon. Hun må våge!

 

Når jeg våger
drømme nye drømmer
våkner håpet
litt etter litt
Når vi våger
være hele, nære
vokser hjertet
mitt med ditt

 

Anettes «gjesteopptredener» i livet har gitt stoff til mange sanger som ikke er kommet med på denne platen. Noen av dem er på Jæren-dialekt, som er «morsmålet», og mange er fulle av humor og selvironi. Når kroppen ikke alltid vil lystre, kan det bli mye situasjons-

komikk. Som den gangen hun satte fast hele hånden da hun skulle lukke panseret på bilen, og da hun i selvbetjeningen på Sola flyplass selv fulgte med på bagasjebåndet.

– Nå drømmer jeg om en forestilling, ler Anette. – En helaften med både alvor og humor.

Med mye på hjertet, men med erfaringer om at lite kan være nok, vil det sikkert bli en forestilling som varer akkurat passe lenge.

 

krigsropet(a)frelsesarmeen.no

 

Sangene til Anette Gilje er å finne på Spotify og iTunes, og CD-en gis ut på fonogram.no.

Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr 18, 2017. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.