a123

Krukkemakeren

Han ville absolutt ikke lage krukker. Nå har Magne Furuholmen ferdigstilt Nord-Europas største skulpturpark. Og krukkene ruver.

Krukkemakeren
– Jeg ønsker å skape et annerledes rom som river deg ut av noe og inn i noe annet. Det kan kunst gjøre, sier Magne Furuholmen. Han har laget verdens høyeste krukker som måler seks meter. Foto: Mette Randem

De måler seks meter og er verdens høyeste. Men i det harde steingodset er det meislet inn myke ord, tekster som peker mot det eksistensielle, mot noe som tar oss imot. Det meste er egen poesi, men han låner også litt fra Leonardo da Vinci: 

God alone/ above the gate/ and you wonder/ why you are lonely

‒ Skrøpelighet og sårbarhet er det lite av i kunsten, konstaterer multikunstneren. 

Han har øst fra eget liv når han har formet krukker og søyler på Fornebulandet. Utenfor Akers hovedkontor ruver 50 keramiske elementer, preget og prydet av Furuholmens poesi. 

‒ Å bruke diktene oppleves som en risiko fordi de er av personlig, privat karakter. I min skrivemåte ligger det en melankoli. Sånn var det også i a-ha. Vi ser på det melankolske som en kraft, en lengsel, noe som frigjør deg fra noe tungt. 

 

Krukkemakeren
Foto: Mette Randem

Fortid, nåtid og framtid

Det startet med et hjerte som streiket, men egentlig begynte det lenge før. Som barn var Magne hyppig gjest på legevakta. Sykehistorien er lang: Den rommer beinbrudd, borrelia og toppes av tyfus. Den over gjennomsnittet ville gutten var samtidig livredd for edderkopper, kuer og saksedyr. 

‒ Til og med Reve-enka var jeg redd for. 

Magne Furuholmen skjuler et smil. Barndommens verden var full av sterke inntrykk. Etter hvert fant han en måte å takle fobiene. Lærte seg også å leve med hjerteflimmer, som etter turné-livet med a-ha sendte ham på operasjonsbordet. 

‒ Jeg ville ikke vært det foruten, sier han, men pasientlivet var alt annet enn glamour.  

‒ Det er som et teater. Du lever i en boble og får venner du ellers aldri ville fått, mens legen vandrer rundt som en gudeskikkelse. Og det rare er at når du går ut av sykehusdøra, vil du ha minst mulig med det livet å gjøre.

Men sykehuset innhentet ham. En dag deiset det inn en sekk med laken i atelieret. Ikke noe uvanlig med det. Kunstneren hadde testet ulike typer bomull og funnet ut at slitte, utvaskede laken var de mykeste lerretene for grafikken. Nå sendte hoteller og sykehus ham avlagt sengetøy. Men det var noe med nettopp denne sekken, den måtte være feilsendt. Opp av plasten dro han blodige, skitne, krøllete lakener. Store tøystykker som bar på pasienters historier. Dokumenter over smerte etter operasjoner, svette, angst og uro.

‒ Dette kan jeg bruke. Hva er det disse lakenene har opplevd i menneskets tjeneste? Her ligger det implisitt et biografisk element, tenkte multikunstneren. 

‒ Jeg så potensialet. Jeg utfordret meg selv i møte med materialet. Lakenene skulle endt på en skraphaug, men jeg ville bruke dem. De ble ikke vasket, jeg la heller på en rødfarge som heter sanguine, av det franske ordet «sangue» for blod. For meg ble det en mental reise, en modningsprosess. 

Det er her han trives. Med beina plantet i historien beveger han seg mellom fortid, nåtid og framtid. På en paddeflat slette ved Oslofjorden der fugler har hekket og fly lettet, har 54-åringen satt varige spor. Imprints. Han er alltid på leting. 

 

Krukkemakeren
Magne Furuholmen har lekt seg med store bokstaver, ord og ordspill, alt bygget på parkens navn Imprints. Foto: Mette Randem

Tillit til livet

Denne gangen har han gjort noe han aldri har gjort før. Midt i hypermoderne omgivelser har han plassert sin tolkning av eldgamle bruksgjenstander. Krukkene skal være en kontrast til glasset og betongen rundt. Det var Kjell Nupen (d. 2014) som først fikk ham på ideen. De møttes i et verksted på Fyn i 1990. Mens Magne malte på keramiske fliser, var Nupen der for å lage krukker. Selv om krukker var hinsides det Magne kunne tenke seg å bruke tida på, var det noe i samtalene med Nupen som festet seg. Med spiker og hyssing begynte han å utforske det tredimensjonale. Hele tiden med ønske om å gjøre noe nytt. Han kom fram til en elegant sigarform, og snart var han i gang med 20 ulike krukker.

‒ Jeg dikter meg inn i historien. Det trengtes noe menneskelig inn i alt stålet og materialiteten her ute. Krukkene er en skog jeg spinner rundt. De er et ursymbol på kultur, på noe som beskytter noe verdifullt; matvarer, olje og papyrustekster. De har unektelig vært en viktig del av menneskers overlevelsesbetingelser, blitt formet og endret i tusenvis av år. 

I Bibelen er krukker nevnt 57 ganger, både som en bruksgjenstand og som et bilde på mennesket selv. Her står det om Gud som pottemaker, og oljen i krukken som et uttrykk for Den hellige ånd. Magne Furuholmen har lest og gravd i de gamle kildene, fått nye ideer og strukket fantasien.

Han tråkker over en bro av steiner i bassenget. 

‒ Dette er morsomt, nå kommer det! smiler han.

Rundt føttene freser dampen og pakker kroppen inn i et øyeblikks tåke. Han liker å leke. Dampelementene måtte med, skulpturene hans skulle leve, puste og pruste. Han har funnet sin makker, dronning Sonja. I januar var de for andre gang en uke i Danmark og jobbet med grafikk. «Fristundene mine», kaller dronningen samarbeidet, og mener kunstneren er «uredd og leken, dristig og impulsiv». 

«Han tror han kan gå på vannet», hevder innehaverne av keramikkverkstedet der Imprints ble til.

 

Krukkemakeren
– Nysgjerrighet handler om å få ting til å gløde, være til stede i øyeblikket og oppleve at noe tar form, sier Magne Furuholmen. Foto: Mette Randem

Nysgjerrig

‒ Hvor henter du motet ditt fra?

‒ Jeg føler ikke lenger at det er noe som skremmer meg. 

Han har fått et slags overblikk. 

‒ Jeg liker å være i situasjoner der jeg utfordres, og her har jeg gått lenger enn hva håndverkerne mente ville være mulig. Men vi har satt folk på månen. Da må vi klare å lage en krukke på seks meter!

Høyt til værs på en gaffeltruck i verkstedet, opplever Magne det han kaller flyt: 

‒ Jeg kjenner små drypp av glede over å se noe jeg ikke har sett før. Jeg blir lei meg hvis jeg merker at jeg er mindre nysgjerrig. Nysgjerrighet handler om å få ting til å gløde, være til stede i øyeblikket og oppleve at noe tar form. Når jeg opplever noe nytt i et bilde, noe som jeg ikke har fått til før, da gløder øyeblikket.

Da er han både observatør og propell. 

‒ På verkstedet kan jeg ha kontroll på verktøyet jeg har valgt meg, men jeg har ikke kontroll på eget liv. Men jeg har tillit til livet. Jeg må yte en innsats selv, uansett hva som skjer. 

Det hjelper å ha gode rammer rundt seg.

‒ Egentlig har jeg hatt flaks. Jeg har en kone som har overlevd med meg i 35 år og to sønner som har klart seg bra, til tross for det livet jeg har levd. Det er mye selvdestruktivt i meg, men jeg bruker det til noe konstruktivt. 

I to år brukte han energien på parken Imprints. Oppgaven var å gjøre området lunt og tiltalende for Akers 2500 ansatte. 

‒ Det er en urban park, understreker han og kikker på språkfragmentene på bassengkantene og steinskulpturene. 

Her, i det som likner litt på utgravninger, kan unger leke og herje. De voksne kan fantasere når de møter søyler som likner indianernes totempæler.

Kanskje er det ruiner av fordums storhet, kanskje peker de framover? Dette er Furuholmens fabulering over tilværelsen. Han håper folk som rusler rundt, oppdager noe de aldri har sett eller tenkt på. 

 

Vekke undring

‒ Det er som i popmusikken: Det som virker uinteressant, kan plutselig bety noe sterkt for deg. Dette er ikke en park som viser seg fram, men som skjuler seg. Av og til må vi gå rundt og lete. Det er en oppdagelsesreise, og jeg håper det setter i gang en form for undring.

Det krever en stødig runddans rundt krukkene for å få fatt i poesien. Men diktene måtte med, mente en professor. De hadde en sårbarhet og en helt annen tone enn det maskuline uttrykket. 

I want my thoughts/to soothe and comfort you/and all things dead/inside of you/to rise again

‒ Diktene balanserer det brutale ved skulpturene, mener Magne Furuholmen. 

Flere har påpekt at språket hans er farget av det religiøse, teologiske. 

Work is prayer/this has been your song/for a long long time 

‒ Undring og søken ligger veldig nær tro. Pendling mellom tvil og tro er et helt nødvendig prinsipp for å levendegjøre et budskap. Jeg har lest mye, og jeg bruker ting fra egen oppvekst og kultur. Som billedkunstner går jeg innom kirkene i hver by jeg besøker, for å suge næring. Det er ikke stor forskjell på å sitte i et atelier eller et kapell, transportert vekk fra støy. I konsentrasjonen finner jeg stillheten. Kirkerommet åpner for kontemplasjon, det lager rom som åpner tanken. Men jeg kjenner meg mer igjen i å stille de gode spørsmålene enn i å finne de gode svarene. Tro og tvil er noe man tenker på hele tida. 

Og frihet. Fritt valg var viktig for ham i ungdomstida. 

‒ Jeg var militærnekter, sivilarbeider og utmeldt av statskirken. Så fikk jeg én sønn som er døpt ‒ og én som har navnedag. I vår tid kan vi jo sette sammen alle verdensanskuelser som en Rubiks kube. 

‒ Så hva søker du?

‒ En form for balanse. Jeg søker mening mye mer enn opplevelser. Jeg vender tilbake til musikk, billedkunst og tekst. Egentlig er det språk alt sammen. Jeg maler med toner og ord. Jeg søker å komme til et punkt der jeg er forsonet med meg selv, der jeg har gjort det beste jeg kan. Dypest sett handler det om å bli forsonet med døden. 

the wind/ that combed the cotton

fibres/ in the fabric of your shirt/ whispers softly: 

we are only here for a short while

‒ Forgjengelighet går igjen i flere tekster. Er døden noe du er opptatt av?

‒ Tenker vi ikke alle på døden? Jeg jobber med noen forgjengelige prosjekter som kanskje vil gå ut av tiden når jeg er borte. Kanskje har kunsten min bedre av at jeg ikke er til stede. Jeg tenker på ungene mine som er vokst opp med en far som er applaudert i hytt og pine. I det ligger det en orientering: Jeg gjør det beste jeg kan. Så får det gå som det går. 

Ungdommens angst er borte. Nå er han mer bekymret for hva som kan skje med dem han er glad i. 

‒ Har jeg brukt tiden min til det beste for meg og mine omgivelser?

Fyller jeg opp verden med søppel som den ikke trenger? spør han og mener det koker ned til et moralspørsmål. 

‒ Hvilke avtrykk ønsker du å legge igjen etter deg?

‒ Jeg har et ønske om å skape et annerledes rom som river deg ut av noe og inn i noe annet. Det kan kunst gjøre. 

 

Krukkemakeren
‒ Jeg får inspirasjon av å jobbe, jeg venter ikke på inspirasjonen, sier han. Foto: Mette Randem

Smerte kan brukes

Det er noe majestetisk over disse høyreiste krukkene. Kanskje også noe sakralt? Tekstene leder oss mot et landskap av tilbedelse. 

I want these words/to be your church floor/ and bear witness/to your sacrifice/ I want them to mean/even more/ a place of worship/ in itself/ I want my thoughts/ to soothe and comfort you/ and all things dead/inside of you/ to rise again/ for love has died/ but not in vain

Faren hans døde tidlig, og Magne ser at tapet og smerten har satt spor i uttrykket hans. 

‒ Av og til kan de største gavene komme innpakket som katastrofer, sier han, men stopper opp:

‒ Det er ikke noe som er verre enn at privilegerte folk syter. Vi tar spalteplass fra de som trenger å få fram sine prøvelser. Jeg har vært ekstremt heldig, jeg lever et privilegert liv og er klar over det. Selv om jeg akkurat nå har hatt en prolaps i ett år og det har vært veldig slitsomt, gir det en innsikt i å ha kroniske plager. Det gir refleksjon når det gjelder andre menneskers situasjon. Jeg prøver å se potensialet i alt som skjer, at det faktisk kan brukes til noe i min kunstneriske prosess.

Han ser ikke på seg selv som spesielt sterk. I perioder må han bare gjennomføre det han har satt seg fore, tre assistenter følger opp. 

‒ Jeg får inspirasjon av å jobbe, jeg venter ikke på inspirasjonen. I arbeidet ligger muligheten til godfølelsen. Jeg er lite redd for det jeg kan. Jeg er mest

interessert i det jeg ikke kan. 

Et sitat fra munken St. Anthony of the Desert måtte med:  «Every day I say to myself ‒ today I will begin». 

‒ Hver dag har vi en mulighet til å begynne på nytt. Å stå på nullpunktet i et rom og skulle skape noe nytt er en form for kamp.

Han sammenlikner det med å motstå fristelser. 

‒ Hvis man er ute etter noe sant og ekte, må man stå for det man tror på. Dette er ikke ukjente begreper i religion, og en god del av tekstene mine sneier innom dette. 

‒ Hva leter du etter når du jobber?

‒ Jeg forsøker å fjerne forventninger, ikke ha konklusjoner, men heller prøve

å gi meg størst mulighet til å finne noe. Jeg har sluppet helt tanken om at jeg skal lage noe mesterverk. Det er et enormt privilegium å våkne og bare si til meg selv: I dag skal jeg lage noe fint.

Men det er fort gjort å se seg blind på alt som ikke fungerer. Kanskje har livet mer å by på enn det vi ser av elendighet rundt oss:

you say it’s just/the same old things/and never nothing new/ the problem here is you, 

my friend/go wash your eyes/then look again

‒ Diktet beskriver en person som er fastlåst i sin verden, en som i hvert fall ikke tror på mirakler. Men det er like mye en utfordring til meg selv som til andre. Alle kan ha en skepsis og møte verden med den, sier Magne Furuholmen. 

Han må videre, assistenten har sendt nok en sms. Nye prosjekter venter. Han kaster et siste blikk på krukkene. 

‒ Oi, der så jeg en hvit tåkedott som fløy opp. Det er verdt to års arbeid.

marit.dehli(a)frelsesarmeen.no 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 9, 2017. Hvis du ønsker å abonnere på Krigsropet, klikk her. Følg oss gjerne på Facebook-siden vår